Full tittel: «No Tears Of The Devil»

Selskap: Wormhole Death

Release: 21.05.14

Rogalandbandet har ingenting nytt å melde, ikke slik jeg hører det. Men samtidig er det jo svært få ganger et band hoster opp et nytt konsept, ofte er det kvalitetsikring på allerede eksisterende uttrykk det handler om.

Angerman@Facebook

Det er et album som er plassert langt oppe på poengskalaen, uavhengig av hva man måtte mene om sjangeren. Det dreier seg om en grunge ikke ulik Alice In Chains og Soundgarden, og personlig hører jeg også en anelse Temple Of The Dog. Men det er også en god del tyngde man finner hos eldre stonerband, faktisk kan vi spore deler av dette tilbake til ett av de banda som inspirerte store deler av grunge-/stonergjengen; Black Sabbath. 

Melodiene sitter løst hos Angerman
, men det er aldri snakk om melodiøs rock/hardrock eller metal, til det er fokuset på tyngde og groove litt overrepresentert. De er sjelden eller aldri ute av denne innesluttende og litt håpløse greia, men de ser ut til å like seg der inne. Resultatet har blitt veldig bra, og om bandet er genuint litt deppa og isolerte i koblingene vet jeg ikke, men det høres ut som om de presenterer et genuint avtrykk av sitt indre, at det ikke er påtatt eller falskt.

Å gi Stefan et par trommestikker og la ham ta del i å bære Angerman rytmisk var absolutt ikke en dårlig ide. Han har fortid i Lowdown og spiller i Pantera-tributebandet Trendkill, det betyr at Angermans grunga og litt baktunge metal får en liten tvist med Stefan i baksetet. Han har vært med en tid, det er jeg klar over, men dette var mest info for dere som husker Angerman i starten. Bassist Cølly har også en del han skal ha sagt, og jeg elsker hvordan bassen faktisk har fått godt med plass i lydbildet. Fire feite har sjeldent passet så godt som forklaring. 

Gitarproduksjonen er enorm, og det er ikke fritt for at man tenker litt Metallica i kjølevannet av strengearbeidet til Tom (Tom var til info den som startet Lowdown i 1999 og var primus motor i bandet fram til 2005 – Yj) og Tommy. Hetfield og rompani hadde litt av denne tyngden og denne litt Alice Chains-greia på 90-tallet, men de hadde ikke den jevne og bra flyten Angerman har fikset. Michaels vokal er som musikken; veldig bra, litt monoton i lengden, men lytter du nøye hører du mange øyeblikk der han framviser en sykt fet kontroll på stemmebåndene. 

Skiva har gått sine runder her i huset, og den har akkompagnert meg på flere sykkelturer til jobb. Felles for lytteopplevelsen er at bandet ikke blåser meg over ende, men det er heller aldri noe problem å trykke på play, gang etter gang. En solid skive som tåler mange omganger, i seg selv en styrke. Enkelte innslag og partier er sykt bra, mens noe slår meg som bittelitt monotont.

Jeg personlig liker slik musikk med hakket mer tempo, men jeg klarer ikke å dra det hele ned for mye i subjektiviteten, og jeg innser at Angerman har kommet nesten i mål med denne skiva. Jeg ser de tas godt imot når man leser anmeldelser, både her hjemme og i utlandet, noe jeg kanskje tror er fordi skiva har kommet til rette personer. Er du fan av slik metal, tung, groovy, melodisk og uten veldig store tempomessige variasjoner, kan jeg skjønne at noen trekker fram hatt og trompeter. Selv var jeg i tvil om jeg skulle holde meg på en sterk syver, men levetiden gjør at åtteren sikres, selv om den ikke er megasterk. 

8/10

Tracklist:

1. Love Me, Hate Me
2. Newborn
3. Like a Journey
4. Ritual
5. Hour of Innocence
6. Blackest Rain
7. Killing Me
8. Never Enough
9. Dark Rising
10. Devils Drive
11. Left You Behind