I år ble det ikke tid til å se alt, og jeg hadde heller ikke lyst til å se alt. Slik er det når bookingen blir for svart, da melder jeg meg ut og bruker tid på det jeg personlig liker. I år ble det ikke sett så mange band, men for en gangs skyld hadde jeg litt tid til å sosialisere og prate med folk. Mulig gikk jeg glipp av et par konserter jeg burde ha sett, men samtidig har man jo en hverdag og familie som også skal ha sitt.

Bilder er tatt av festivalknipser Oddvar Ringstad, tusen takk for lånet! Det kommer flere så fort de er tilgjengelige.

For å skjære gjennom; jeg så litt av Opus Forgotten, alt av Sahg, Mental Despair og Alien Ken. Bandene som spilte på Bennys, etter at det store arrangementet på Kick var over, pleier ofte ikke å bli omtalt så mye, kanskje naturlig nok, men jeg har faktisk en liten forkjærlighet for mindre band, mindre scener. 

Dagen startet som et stressende mareritt, med kone utenlands, et barn som skulle i bursdag, en niese som skulle besøkes grunnet bursdag, henting av kone på flyplassen etter at festivalen skulle ha startet og …pang. Alt dette stresset førte til at jeg rygget i en parkert bil. Den kjenner lommeboka :(. Men forhåpentligvis lærte jeg noe, og selvfølgelig kontaktet man eier. 

Konas fly ble forsinket, hun måtte pent nødt til å komme seg hjem på en annen måte, ungene måtte bare henge hjemme alene, for Southern Discomfort var på avtaleblokka, og jeg var fast bestemt på å være der når Opus Forgotten entret scenen. Og det gikk helt greit, faktisk med tjue minutter til å puste ut.

Jeg har aldri vært en black metal -mann, det vet alle. Det bunner selvsagt i mitt livssyn, for musikalsk er det en god del likheter med mange av banda jeg vokste opp med. Jeg ser ikke poenget i å fylle hodet med idiotiske filmscener av folk som har ekle sykdommer, hvor det renner blod eller en blanding av det og avføring ut av ræva på en fyr, alt sakset sammen av et sykt sinn :). Opus Forgottens musikk synes jeg ikke var like fett som jeg husker, det låt ganske standard black, derfor tipper jeg det å sjokkere og hevde seg var en naturlig tankegang fra gjengen når de skulle leve opp til den beryktede konserten i Kristiansand på slutten av 90-tallet, eller jobben de gjennomførte på Southern Discmfort i 03. Denne siste var faktisk svært bra! Der var det musikken som var i fokus, og selv om det er grunner for at fela ikke er med mer, var det for min del dette elementet som gjorde bandet litt spennende, som løftet de litt til siden for alle andre. 

Jeg så et par låter, kjente på at det ikke var spesielt mening i å se resten, og mulig oppnådde en eller annen det de ville, å gå over grensen? Mange la ikke merke til hva som skjedde på filmen, men det gjorde jeg. Lyden var ikke verst, det var trøkk og en bra miks. Trommene var litt vanskelig å følge, for basstrommene forsvant ofte når det gikk fort, og hamret når det groovet. Ellers var det ikke stort å utsette på dette, selv om jeg altså savnet Leifs felespill. Han er fenomenal, det husker vi som overvar Green Carnations Under The Dam
i 06.

Leif var satt til å basse denne kvelden, og Daniel fra Blood Red Throne hadde sminket seg opp og delte gitarjobben med vokalist/gitarist Gøran Bomann, tidligere Carpathian Forest. Trommingen stod Tor Atle fra Communic for, og mulig vet ikke alle at det var i Opus han begynte sitt bandeventyr :).

Sahg var knallsykt! Vel var det et par låter som trakk litt ned på å holde folk igang, og vel burde de kanskje ha åpnet med Firechild heller enn Slip Off The Edge Of The Universe, for å fyre igang skikkelig, men det er peanuts. Jeg liker Sahg, for på samme måte som Black Debbath, som planker gamle greier, gjør de det så innmari fett! Folkene i bandet er herlige scenepersonligheter, de er frekt flinke instrumentalister og vokalist Olav har denne blandingen av halvskeiv Ozzygroove og en sterk melodiøs stemme. 

De plukket greit jevnt fra alle skivene, og poeng fikk de for Pyromancer fra andreskiva og den ultrafete The Executioner Undead fra debuten. Siste der var fantastisk. Fantastisk! Doble gitarer og drivende groove, det blir ikke bedre enn dette! Og det doble gitarspillet har de garantert latt seg inspirerer av fra Thin Lizzy, for de flettet inn Emerald der, selv om jeg tviler på at alle i salen oppdaget det. 

Jeg har sett bandet flere ganger, og spesielt gigen i Kvinesdal i 08 er limt på minnet. 

Taake fikk være Taake, de har sitt publikum og trenger ikke meg foran scenen til å rynke på nesa :). Jeg vet flere som gledet seg til denne konserten, de fortalte etterpå at de var svært happy. 

Så bar det ned på Bennys for å sjekke ut Mandalsbandet Mental Despair og Alien Ken. Alien Ken har jeg jobbet litt med her på Heavymetal.no, så det var svært kult å endelig få sett dere! Ken er jo som kjent en habil gitarist, det vet dere som var der, og dere som har overvært konserter med hans tidligere band, groovemetallerne K[nine]. 

Mental Despair var en gjeng unge gutter, fra Mandal, som vokste med oppgaven. Lyden var noe ujevn i de første par låtene, spesielt gitarene gjemte seg en del, noe som medførte at trommeslageren fikk en fin åpning til å skinne :).

Bandet hadde et par ting på plussiden; de var alle habile musikere, til tross for alderen, og de hadde pågangsmot. Samspillet var det lite å utsette på, mye takket være nevnte trommis, som virkelig holdt tømmene stramt. Et aber var vokalen, som i hovedsak var growl. Stemmen druknet veldig ofte, det skyldes muligens at vedkommende ikke har det trøkket og fikser å hamre på med nok in-your-face og slippe-seg-løs. Dette er garantert noe som viskes bort etterhvert som gjengen spiller mye, og får mer sceneerfaring. Jeg hadde faktisk likt å hørt bandet med en litt mindre brutal vokal, for selv om det er extrem metal, hvor store deler er i grenselandet mellom thrash og aggro, har de flere riff som minner om Savatage. 

De hadde god kommunikasjon med salen, og fikk en hel del over til sin side etterhvert som konserten tikket framover. Jeg synes ikke det var så mye å utsette på jobben de gjorde, det meste jeg noterte bak øret var kun basert på den unge alderen. Som bandet jeg overvar på festivalens kickoff for kort tid siden, Voodoo Theory, var det ikke mange av låtene som festet seg. Det oppfattes som en samling ideer og riff som ikke er satt sammen optimalt. Den eneste låten jeg husker, og som satte seg litt i hukommelsen, var We Are The Guardians (?), der hadde de arrangert kløktig.

Etter en liten luftepause, var det klart for Alien Ken. Gjennom konserten var det ikke like mange folk som når Mental Despair spilte, men det har sine grunner: Mental hadde nok med seg noen mandalitter inn, det var sent på kvelden når de utenomjordiske landet, og folk hadde jo holdt det gående siden ettermiddagen. Men bandet fyrte av og lot ingenting stoppe de!

Jeg var ikke helt der oppe når det gjaldt skiva som kom for en tid tilbake, men den fikk en syver. Live var det helt andre boller. Ikke alle låtene fungerte, men bandet fungerte, og det var aldri et øyeblikk det ikke skjedde noe, og man fikk hele tiden innspill fra alle fire som understreket at vi hadde med råkapable musikere å gjøre. Man leverer ikke slik uten å ha noen (h)år på baken.

Og var det Roy som sang? Jeg husker jo hr. Egeland fra tiden i Zerozonic, og jeg sitter ennå og tygger på at det må jo ha vært en annen som sang på Bennys ;). Men infoen jeg leser meg til sier at det var samme kar. Svær dreper, skallet med skjegg og tatoveringer, og en sykt bra vokal! Sterk, fyldig, melodiøs og med evnen til å vri stemmebåndene noe helt fortreffelig. Hadde du sett på fyren før konserten og skulle gjette hva slags vokalist det var snakk om, hadde du garantert bomma. Attityden var der, han ledet de tre andre, frontet – og landet trygt med publikum i sin hule hånd. 

Det er ikke et poeng å trekke fram musikerne, for det var ikke noen svake ledd. På en måte kunne de minne litt om slik Leprous er live, man ser og hører tryggheten, talentet, framføringen. 

En god kveld på Bennys, og en bra opplevelse med Sahg, jeg var svært fornøyd når jeg kom meg hjemover i totiden på natta. Eller, helt til jeg kom til der jeg hadde satt bilen, og så smellen jeg hadde fått :(.