Selskap: Private

Release: 23.05.14

Italiensk Black metal i andregenerasjonens gate, anyone? 

Høres det ikke spennende ut? Nei, det er det heller ikke. Ikke spennende. Men det er ganske velgjort og en relativt trivelig lytteropplevelse, for dem som ikke er drittlei klassisk norsk black metal vel og merke. 

Nazgul Rising@Facebook

Nazgul Rising befinner seg i den melodiøse og symfoniske leiren. Keyboardet ligger nesten konsekvent og maler i bakgrunnen, men innimellom trer det fram i rampelyset og får mer fokus. Musikken kan fint kalles pompøs og storslått. Liker du gammel Dimmu Borgir kan det godt hende dette faller i smak, uten at det dermed er sagt at italienerne er kopiøse. Låtene for øvrig er tuftet på kjapp, melodiøs riffing og klassisk grim vokal. Innimellom skrus tempoet ned, men man innlemmer aldri helt andre partier, som rolige og akustiske for eksempel. 

Det hele er gjennomført og kan vel i grunn kalles retro når vi nå skriver 2015. Stilrent og gjennomført er det, men spesielt engasjerende er det ikke. Låtene flyter veldig behagelig, men verken melodier eller selve låtene evner å feste seg, med et lite unntak for sistelåta, som dermed er skivas vinner. Nazgul Rising er derfor bare verdt en sjekk for de som ønsker seg en tur tilbake til 1995.

5/10

Tracklist:

1. Intro 
2. Battlefields of Desolation 
3. The Serpent Cult 
4. Awake the Ancient Hordes of the Black Twilight 
5. Damnatio ad Bestias 
6. Hymn of Decay 
7. Throne of Eblis 
8. Beyond the Abyss