Så var det på tide å røske litt i øregangene og frese inn litt Motörheadmateriale. Vestlendingene i tributebandet Ovërhead var på besøk i sørlandshovedstaden, og det var det mange som hadde fått med seg.

Bilder er lånt av Elisabeth Thompsen, tusen takk!!!

Jeg fikk tips i forkant at de skulle på scenen 23:00, men når jeg ankom rett før elleve, var de allerede i gang. Jeg tror ikke jeg gikk glipp av så mye, og uansett tok det kun minutter før jeg var inne i grooven og digga. 

Det jeg liker med Ovërhead, som jeg har sagt før, er at i mengden av tributeband er de noe så spesielt som et genuint orkester. De låter og fikser greia like bra som originalen. De poser ikke, kler seg ikke opp, de er sånn hele tiden, de overspiller ikke, de velger ikke bare de kjente låtene – så for meg som egentlig ikke får så stort kick av musikere som spiller på andres strenger, er dette et realt unntak. De ser rett og slett litt slitne ut, litt rufsete i kantene, akkurat som de de kopierer :).

Jeg har fulgt Motörhead siden barnsbeina, og jeg kan vel ikke legge skjul på at det begynner å bli en del år siden. Motörhead var et av de første harde banda jeg hørte, og den gang var det ikke så veldig mye som var tøffere og røffere enn Lemmy og kompani. Det jeg ofte oppdager med meg selv, er at jeg i de fleste tilfellene, med de fleste banda, ikke alltid liker de kjente sangene best, men graver meg ned i materien og ender opp med å se kvaliteten på mye av det andre, det som ikke ihjelpspilles. Derfor er Ovërheads valg av Capricorn. Damage Case og Stay Clean prima.

Et album jeg aldri blir lei av, og som definerer mitt forhold til thrashen veldig bra, er Kill’em All. Ovërhead kjørte Motörheads versjon av Whiplash, og det ble en suksess! Når mikrofonen falt av stativet ble det litt problemer, men som mikrofonstativ fikk vi Bjørnar Svendsen, og jammen reddet han låten med sin stødige holding :). Lokal arbeidskraft på høyt nivå.

Et par gjester ankommer også scenen, hvor Motöronica (tidligere trommis i Anxiety) synger på to spor. Killed By Death, hvor også den lokale rockeren Tony Drozdjek (Witchcraft) overtar bassen, og Bomber. Siste fungerte ikke så bra, men Killed var midt i blinken. På Killed By Death fikk Lemmy
se bandet sitt når både vokal- og bassposten ble hijacket :). 

Det var mye folk, såpass at det rett og slett var plagsomt og nær umulig å se og få med seg alt på scenen. Jeg er jo inneforstått med at slike tributekvelder ofte tiltrekker seg folk som vil feste, hyle og synge med til sine favoritter, så det må jeg bare respektere. Men optimalt hadde det vært fetere å kunne konsentrere seg og se litt mer på det som skjedde. Og mens vi er inne på det, fytti katta så bra gitaristen er! En i salen, som jeg vet er ganske habil på gitaren selv, uttalte også dette underveis. Geir er nok spillemessig mer lik Campbell enn Clark, men det har lite å si. 

Ovërhead@Facebook

På det jevne er Ovërhead rett og slett et glimrende coverband, men samtidig er de så skitne og jordnære at de nesten kunne ha gått for the real deal. Det er jammen ikke et dårlig skussmål. Jeg fikk for meg at om jeg hadde lukket øynene hadde jeg kunne sett for meg Motörhead selv, men med tanke på at jeg fysisk ble flyttet flere ganger av folk som presset og skviset seg fram, var ikke det en veldig god ide :). 

Nå er det Storlien og konserter med selveste Phil Campbell som står for tur, les intervju med Håvard rett under denne anmeldelsen her på Heavymetal.no.

Takk for at jeg fikk komme!