Selskap: Private

Release:

Hogstul er soloprosjektet til Kjetil Ytterhus, som også er en del av blant annet Profane Burial, og det er så utvilsomt musikk i denne gata man må være fan av for å få noe ut av Hogstul.

Hogstul@Facebook  

Skiva føles på sett og vis mer som orkestral filmmusikk enn det den nok vil omtales som, et metalalbum. Det orkestrale er nemlig svært dominerende og det bærende element i alle de tre sporene. Hvordan musikken er komponert aner jeg ikke, men det ville ikke vært overraskende om de tradisjonelle metalinstrumentene er blitt bygd rundt en grunnmur bestående av et orkestralt skjelett. 

Kvalitetene er jo åpenbare, og fans av stilen bør utvilsomt gi albumet en sjanse. For mitt vedkommende klarer jeg likevel ikke helt å kvitte meg med følelsen av at det hadde gjort godt med litt mer fokus på metalen for deretter å la de orkestrale delene berike denne. Et band som Obsidian Gate gjør nettopp dette på en aldeles strålende måte. 

Atmosfæren er upåklagelig. Vokalen tilfører det grimme, og i tillegg sørger det orkestrale for å skape en følelse av horror og et mektig mørke. Musikken er dramatisk, og dramatikken beveger seg i bølgedaler. Rolig til tider og heftig til tider. Aldri lenge på samme sted, dog. At man må investere tid, er innlysende. Detaljrikdommen, fravær av lett gjenkjennelig og nynnbart innhold samt ukonvensjonell låtstruktur sørger for det.
På motsatt side kan man si at produksjonen gjør lytteseansen noe enklere. Det er lite rom for skitt og møkk, ikke overraskende, og all den intrikate kreativiteten er således ikke gjemt i et grumsete lydbilde. Trommene er kliniske. Gitaren, som ikke er til stede hele veien, er relativt skarpe og åpenbart i black metalland. 

Jeg lar meg virkelig imponere over disse låtene, men samtidig treffer ikke materialet de musikalske nervene mine. Som nevnt, fans av det massivt mektige, orkestrale og ekstreme må for all del sjekke ut.

6/10

Tracklist:

1. The Beast
2. Tomb
3. A Nightmare At 40 Fathoms

Ominous Fragmenta Tuptdalr by Hogstul