Selskap: Dark Essence

Release: 17.04.26

Stoner/Tungrock fra hovedstaden.

Draken@Bandcamp

Det som slo meg umiddelbart i et par av låtene, var at Draken lå greit plassert mellom tungrock og stoner,og et band som ofte kom opp i sfæren under lyttiung var Mastodon. Draken trodde jeg skulle låte mer oldschool, men det er mye her som er moderne og som har vingene over kalenderen anno de siste la oss si 15 årene. Band som gjerne har utviklet seg fra 90-tallet og tatt det med seg, som Mastodon, og at Draken kanskje er en fortsettelse av dette igjen. Det er ihvertfall min oppfatning.

Tidvis veldig tungt sound, som når Jólablót fyrer i gang. Med en dyp vokal med growltendenser svinger de øksa, som er mer rusten enn finslipt. Altså, at det er litt rusk i soundet, og det i en positiv forstand.

Dette er sakset fra en nyhetsartikkel jeg hadde om skiva når den kom:

Entombed kan jeg lett høre her, fra tiden svenskene slapp opp på dødsmetalbiten, og High On Fire er vel, selv om jeg ikke er blodkjent med den gjengen, greit representert. Men ofte er det Mastodon som kommer igjen, og Mastodson er jo en blanding av en litt moderne form for metal/hardcore, stoner og med pek tilbake til 60-tallet så vel som tiden etter. Her er Draken også, der de av og til leker seg en del med detaljer og stikker av litt fra gangstien, men hvor de alltid har beina godt plantet i det tunge og fete.

Et eksempel på hvor de er litt offpist, og en låt som er veldig kul, er Crimson Sun. Den begynner litt, i mangel av ord, litt kjedelig, men etter å ha bygget litt, snur de på alt ca 03:16 og så smeller det superfett! Fett arrangert, for man ledes fram mot det punktet, og uten første halvdel hadde ikke resten fått den vrien. I tillegg har de en tyngde i første halvdel som minner litt om en hybrid av Sabbath og Faith No More, Sistnevnte er nok mer fordi de bruker tangenter, men allikevel.

It Serves You Right er en låt jeg falt for. Streit og rett på sak og fett driv. Jeg likte de små gitardetaljene, og at vokalen kom mellom uptempo-bitene. Og at de teller opp på hihaten full on! Det er mangelvare.

Og så er det Shirts Of Black, som viser bandets svartere side. Her er det en blanding av symfonisk extremmetal og litt svart i kantene. En fin variasjon i samlingen. Og mange glemmer hvor stor effekt et stopp og riffing med markeringer som på 03:10 har, mer av det alle sammen!!! Og så tungt!

Jeg har hørt denne mye siden selskapet sendte fysisk cd (!!), og den landet ganske kjapt der den fortsatt er. Den har ikke vokst på meg etter rundene, men heller ikke tapt seg. At jeg trodde det skulle låte mer oldschool var min feil, for jeg leste og mistolket presseskrivet før jeg hørte skiva, som er noe jeg hater å gjøre, men om vi tar Draken for det de er, låter det veldig bra! Stoner er jo en veldig bredbeint sjangerbeskrivelse i dag.

Of Demise And Man har et så fett driv at man skal være relativt dysfunksjonell om man ikke får litt bevegelse i kroppen. Her er det virkelig Entombed for alle penga! Pluss for fet solo!

Produksjonen var kløktig, den ivaretar hele spektret, både det gamle soundet og det mer moderne, en gammel sjel i en ung kropp. Jeg rådigget lyden i rytmeseksjonen, og hvordan alt kom til sin rett, ingenting var gjemt eller svakere i nivåer.

Helt der oppe var det ikke, men et album som jeg mener bør sjekkes ut. Et par låter ble litt for snille, som den QOTSA-aktige Shit Show. Ikke en svak låt, men ikke helt der jeg personlig er.

At de nok ikke oppnår det de fortjener er en annen ting, for det de leverer her hører fort hjemme på større scener.

7,5/10

Tracklist:

1. The Great Deceiver
2. Jólablót
3. Saturday Night Head Removal Extravaganza
4. Here Be Dragons
5. Crimson Sun
6. It Serves You Right
7. Wrath
8. Shirts of Black (F.O.A.D.)
9. Of Demise and Men
10. Endtyme
11. Shitshow