Selskap: Inside Out

Release: 28.08.21

Progrockerne kjenner de fleste til. Nytt album har vært ute et par måneder.

Leprous@www

Jeg er som jeg pleier, ikke veldig nøye i å holde releasedatoer, jeg tar meg den tiden jeg trenger for å komme i mål med et album. Leprous er ikke et band som er umiddelbare for meg, de trenger å jobbes med. De har også valgt å gå mer og mer inn i en stadionrock-arena, med en bevegelse bort fra den hardere edgen de hadde før. De er fortsatt svært tekniske, men det er ikke så in your face, før var proggelementene mer der framme, nå er de gjemt litt og åpenbarer seg først når man fokuserer. For låtene høres faktisk ganske streite ut når man sitter og lytter. 

Aphelion er så gjennomarbeidet og prosessert at det er ikke et støvkorn som virker å være overlatt til tilfeldighetene. Jeg som musikkperson er jo ikke der, jeg liker når det skrangler, lever, puster, men Leprous har funnet seg en nisje, der de på en måte regjerer. Flere band har kommet til etter, og bølgen med slike band vil jeg gjette på har fulgt med på hva nordmennene har drevet med. Vi var jo tidligere ute med både postmetal/-rock også, vi husker Extols Blueprint Dives i sin tid. 

Det vipper over i å være laaaangt fra våre rammer noen ganger, der det er pop, poprock, men helheten til Leprous synes jeg godt om, og det er lett å forsvare å ha med dette her hos oss. De har nok blitt litt snillere, men det er fortsatt en edge, og det er nok dynamikk i form av kontraster i musikken til at det ryker godt når de drar på. 

Einars vokal vet jeg mange liker, jeg kan nok favorisere den gang han brukte den lyse mer som en virkemiddel, nå har den overtatt og er i stor grad til stede som hovedvokal. Men død og pine for en kontroll på stemmen! Om jeg synes Castaway Angels blir for fin, for sart, er det en bragd det å levere slik. Han har en stemme som noen ganger går over i å bli feminin, og jeg tenker en mannlig utgave av Tori Amos noen ganger. 

Det jeg likte var at jeg ikke satt igjen med spesifikke låter som var favoritter, selv om noen skilte seg ut som litt hardere (The Silent Revelation og Nighttime Disguise kan kanskje få litt lys på seg :)). Det var albumet jeg fanget essensen av, å høre hele og være med på turen. Det er, slik jeg hører, en rød tråd, som om de har satt sammen låtene som en historie – med følelser og stemninger som scener fra en film. Det nøt jeg til fulle, det å føle at man satte på en skive/film og var med til avslutningen.

Det er jo ikke stort å lure på dette, om du liker bandet fra før. De har utviklet seg, men har også mye på plass av det de har hatt siden de etablerte soundet. Og på Aphelion leverer de svært bra, både flyt på skiva, variasjon og flotte og personlige utleveringer. 

Jeg liker muuulig et par av skivene før litt bedre, men det er på en måte skiver som godt kunne vært samlet også. Hadde man stokket om utgivelsesår på de tre, fire siste, hadde det ikke vært unaturlig om denne ikke var den nye. Om du skjønner.

7,5/10

Tracklist:

1. Running Low
2. Out Of Here
3. Silhouette
4. All The Moments
5. Have You Ever?
6. The Silent Revelation
7. The Shadow Side
8. On Hold
9. Castaway Angels
10. Nighttime Disguise