Selskap: Private

Release: 04.02.22

Norsk hardrock-/metalband med nytt album.

Shadowland@Facebook

Det er fortsatt litt i samme gate som sist, når Shadowland følger opp Trinity fra 2018. Om jeg ikke har glippet noe i mellomtiden. De har løftet produksjonen greit, som jeg sist poengterte kunne gjøres med fordel, og det hjelper på. 

Musikken er fortsatt litt utradisjonell i 2022, hardrock i grenselandet til metal, og et tempo som ligger godt bakpå i store deler av tiden. Samlet låter det litt tung rock hvor vokalen er mørk, ren og kledelig, men hvor helhetsinntrykket også har et litt selvprodusert preg over seg. Det er noen hakk før de helt finner veien til de store scenene. 

Jeg likte bra at de dro inn norske tekster på et par av sporene, der synes jeg også vokalen kom bedre/best til sin rett. 

Det vokser på meg, og det er hint til den svarte gotiske rocken vi husker fra 80-tallet, fra de tyngre skuddene band som Sisters Of Mercy leverte. Men i en hardrockkledning. Om vi isolerer tempoet her, det tunge aspektet, kan man høre litt av en del litt obskure band fra 80-tallet også, innen hardrock- og metalsegmentet.

Som sist er det noe som ikke helt løsner, om det er at låtene trenger litt tempovariasjon, at kanskje en eller to hadde fått et dytt oppover? Slik det er nå er det en god halvtime mye i det samme landskapet. Men som sagt, brekket med å dra inn norske tekster avhjelper mye her.

En skive jeg hadde null problemer å henge med, som vokste seg litt kulere etter litt tid, men hvor det nok er litt å gå på før de kommer seg ut i stor grad. Hvor mye det betyr hva som er i tiden vet jeg ikke, jeg vil gjette på at dette kunne ha gjort det bedre for noen tiår siden.

Sjekk om det fungerer bra live ved å hive deg rundt når de har release på Gregers på Hamar 28. mai.

6,5/10

Tracklist:

1. Vlad The Impaler
2. Frozen In Time
3. Mary Celeste
4. Mississippi Rugburn
5. Den Skytes Ei Den Som Henges Skal
6. Ild