Bilde over, Gloryhammer

Alle bilder: Boris Danielsen, du ser flere på Flickr HER
.

Tekst: Christoffer Dreyer

Det er lørdag kveld i Oslo når skotske Alestorm og Gloryhammer gjester en nesten fullpakka Sentrum Scene. Med seg har de italienerne i Wind Rose og skottene Rumahoy som alle byr opp til en kveld full av fantasy- og pirat powermetal.

Vi fikk dessverre ikke med oss Rumahoy, og for lite av Wind Rose til å kunne gi en fullstendig anmeldelse, men det jeg fikk opplevd av Wind Rose var et solid band som skapte god stemning. Italienerne var kledd som dverger på scenen og gjorde et kult sceneshow. Jeg rakk heldigvis coverlåta deres av Diggy Diggy Hole av The Yogscast, og stemningen i salen var på topp. Det var allsang og hopping og bare generelt god stemning.

Gloryhammer

Idet lyset går av blir det satt en life sized pappfigur av Tom Jones med ‘Delilah’ spillende, salen synger for full hals før det går over i ‘Into the Terrorvortex of kor-Viriath’ og ‘The Siege of Dunkheld (In Hoots we Trust)’. Det er god flyt og stemning fra første sang, og Sozos Michael som har tatt over rollen som Angus McFife viser fra første stund at han er en dyktig vokalist med sine høye toner. Bandet kjører på med flere kraftsalver, som Gloryhammer, hvor Angus kjemper mot en grønn goblin, og The Land of Unicorn hvor publikums oppblåsbare enhjørninger passer godt inn.

Vi får også høre den nyeste singelen Fly Away, der Sozos Michael får vise frem litt mer av hva han har å by på for bandets fremtid. Dette etterfølges av at bandet tuller litt med at det skal være det siste showet i Oslo og Norge noen gang, i alle fall før nye albumet kommer til sommeren. Vi får så høre en sang fra den kommende skiva som ikke er sluppet ennå, kalt Keeper of the Celestrial Flame of Abernethy. Dette var en bombastisk og energirik sang som jeg har tro på at kommer til å slå godt an når den kommer, og folk har lært seg sangen. 

Siden det ble en helt ny og ukjent sang ble stemningen dratt litt ned, og selv Masters of the Universe klarte ikke helt å dra den opp. Men etter at publikum blir dratt i gang igjen av Sozos med en chant av Hoots, kommer Hootsforse - og vi er tilbake til et syngende og nesten dansende publikum.

Bandet følger opp med 3 klassiske låter fra de to første albumene, Angus Mcfife, Universe of Fire og til slutt The Unicorn Invasion of Dundee, hvor salen virkelig tar av og bandet får en av de oppblåsbare enhjørningene på scenen. Gloryhammer leverer et sett fylt av god stemning. Bandet går kledd som en gruppe med stereotypiske Dungeons and Dragons-spillere som man ser på film. For ikke å snakke om at musikken er noe av det mest cheesy man finner av powermetal, men det er ikke å stikke under en stol at dette er dyktige musikere som både skaper en fantastisk stemning på en lørdagskveld og som holder god kvalitet på det dem gjør.

Bilde under: Gloryhammer

Bilde over: Alestorm

Alestorm

Før Alestorm i det hele tatt går på scenen kommer den store gule oppblåsbare badeanda opp, og jeg sverger på at denne anda bare blir større for hver gang jeg ser bandet. 

Salen går i svart, og over anlegget kommer We Will Rock You av Queen, som naturligvis skaper et trampende publikum som synger med for full hals. Dette etterfølges av en del av We are The Champions og Bohemian Rhapsody, og allsangen er allerede i gang før bandet i det hele tatt har startet. Vi får så en liten intermission før
Alestorm
dukker opp og drar showet i gang med klassikeren
Keelhauled
.

Gulvet går trangt og hardt ut i en moshpit og crowdsurfing som omentrent aldri tar slutt resten av konserten.

Bandet leverer en god blanding av nye og gamle sanger, salen synger med på det de kan, og selv i moshpitten ser man syngende mennesker som storkoser seg. The Sunk’n Norwegian tar så klart alltid av i Norge, til tross for at den ikke handler om Norge i det hele tatt, men det bryr hverken band eller publikum seg om da hender flyr i været hver gang det synges One more drink. 

Etter sangen Alestorm,hvor Elliot Vernon får vist seg litt med hissige vokaler, og overraskelsen om hvor godt publikum allerede har lært seg nye Cannonball som inneholde ord som ikke egner seg å skrive i en anmeldelse, får vi Hangover-coveren sammen med Phill Philp. Han skal så klart drikke en hel flaske vin før sangen starter. Men det skaper god kok på gulvet, og feststemning, hvor det synges og skrikes med.

Magellan’s Expedition var kanskje den sangen som mista flest publikummere, og hvor allsangen ikke var helt på topp, men det ordnet Alestorm opp med å ta Mexico etterpå, som alltid er en klassiker. Tortuga byr på en litt roligere sang hvor Captain Yarrface skulle rappe, men ikke kom seg på scenen i tide slik at Bowes måtte ta rappingen selv. Yarrface kommer ut til Nancy the Tavern Wench, men blir bare stående å se på publikum som drar i gang en rowpit. Hele midten av det nederste partiet starter altså å ro i takt med musikken, veldig gøy opplevelse hvor selv bandet må dra godt på smilebåndet.

Bandet drar så stemningen opp igjen med kjappe Shipwrecked for å dra moshpitten i gang igjen, noe dem gjør uten problemer. P.A.R.T.Y er enda en ny sang som salen er helt med på, jeg kan kun kalle dette definisjon på en piratfestsang. Bandet spiller så en låt det er lenge siden de har spilt på turne, nemlig Death Throes of the Terrorsquid, med en oppblåsbar blekksprut som kommer ut på scenen midt under sangen. Den føles mer seriøs i tonefall og er generelt det hardeste som spilles i løpet av kvelden. Så følger bandet opp med Shit Boat (No fans), som er det totalt motsatte av forrige sang, da det bare er ren humor. 

Encore starter sterkt med Drink, som starter moshpitten og allsangen igjen, etterfulgt av Zombies Ate My Pirate Ship, hvor det blir laget en wall of death som krasjer sammen i det den tar av. Dette er en sang med mange elementer, og er kveldens beste sang kvalitetsmessig av bandet. 

Kvelden avrundes med morsomme Fucked with an Anchor, der man ser fingeren gå opp rundt hele salen, og det skrikes ut til refrenget.

Alestorm er kanskje det mest lørdagsstemningbandet jeg noensinne har sett og hørt live. Stemningen er på topp hele kvelden, det er allsang, og det er smilende mennesker hele veien. Det er kanskje ikke det teknisk sett beste bandet, og lyden var smått ujevn til tider, men bandet har det gøy! Publikum har det gøy og det var fest. Dette kan kun anbefales å oppleve selv.

Bilde under: Alestorm