Selskap: Private

Release: 09.11.22

Klinisk, digitalt, power, progressivt…

Sist jeg var innom denne duoen, var det ikke så hardt. Eller, noe her er hardere enn sist.

Dette er fjedreskiva til prosjektet/bandet, og de røper at hver låt er fylt med «…
lots of very technical solos and shredding guitars. Our typical s-f synths are present too, but at the same time this is the heaviest album we ever recorded.» Da er vi på samme bølgelengde, for jeg huske rikke at de var såpass røffe. 

Det er fortsatt en del rolig, ambient, soundtrack-ish, men det er gjort plass til noe som kan forklares som tv-spill-extremmetal. Eller som jeg kaller det, Guitar Hero-extrememetal. Sjekk Fire-Eater som et godt eksempel. De spiller jo sykt bra, men du skal like det litt kjølig og med en digital feel for å få uttelling. 

Vokalen er røff, en blanding av growl og screamo, kanskje en tanke Children Of Bodom? Der vokalen ligger og vipper mellom death og black. 

Chaos Over Cosmos@Facebook

Produksjonen ligger der musikken er, så her er alt neven i vott, det passer bra sammen. En tydelig gitar som har fått mye plass, men samtidig er det ikke slik at den dominerer. 

Det er variasjon nok til at det som er for energisk for meg ikke blir styrende, men dette gjelder helheten, for innenfor hver låt kan det bli litt mye der de har valgt å tråkke på gassen. Når de par siste sporene, og spesielt avslutningen med lydteppet de legger med Melatonin, er kjærkomment.

For spesielt interesserte.

6/10

Tracklist:

1. Continuum
2. Fire-eater
3. Navigating by Moonlight
4. A Mantra of Oppression
5. Ebb and Flow[ers]
6. Melatonin

A Dream if Ever There Was One by Chaos Over Cosmos