Selskap: Private

Release: 05.04.24

Hardrock med drypp av metal.

Tempel@Facebook

Det er litt uventet, hvorfor vet jeg ikke, men basert på det jeg husker fra debuten har de blitt snillere. De låter mer som en blanding av El Caco og Audrey Horne nå, med hovedvekt på El Caco, og med elementer av noe 70-talls hardrock. Jeg liker dette, bedre enn det jeg har hørt fra de tidligere.

De har produsert noe som jeg liker på lydbiten, det lever, det er ikke noe her som forteller noe annet enn at mennesker har stått sammen og spilt. Spilt hardrock. Ikke vet jeg sikkert, for man kan jammen gjøre mye rart i dag, men følelsen av å stå foran en scene og se de spille låtene live, den er der under avspillingen.

Hardrocken har tidvis mye rock i seg, stadionrock, det lukter Who på Seigliva, med en folkemusikk-touch. Jeg får etter hvert foten for at det drar på med en anelse Motorpsycho når de lukter sommer. Litt oktanrock med 70-tallssløyfer i håret. 

Skiva er lett å like, og om de blir for harde for rockerne eller for myke for metallerne vet jeg ikke, men det er absolutt helt ok å henge med Sagn i runde etter runde. Fra debuten har vokalen blitt mykere, fra å være mer farget av en mer røff variant, synges det nå med mer melodisk tilnærming, men fortsatt er denne særegne litt raspete stemmen førende.

Lett og ledig hardrock med en underliggende rotløshet.

Favoritter har jeg ikke notert da jeg har skiva som ett langt spor, men jeg har ikke hatt favoritter underveis, skiva er samlet og framstår helhetlig.

7/10

Tracklist:

1. Decreation
2. Seigliva
3. Control
4. Syndebukk
5. Recreation
6. Paranoise
7. Idiocrazy
8. Rømling
9. Blackout