Anna Maria Gentili dekker Wackenfestivalen for Heavymetal.no.

Tekst og bilder: Anna Maria Gentili

Etter 3 lange dager begynner vi å merke at vi ikke er 20 år lenger. Jeg tenker at min første Wacken  var i 2000, den gang kjørte jeg interrail mellom Roma og Trondheim og hadde verken telt eller var forberedt i det hele tatt på hva jeg hadde i vente. Jeg sov på gresset, det regnet, jeg var tullet  inn i soveposen, droppet alt jeg eide på bakken for å få med meg noen konserter – og dagen etter var jeg på plass i et tog som kjørte nordover som ingenting. Nå driver jeg og pusher 50, og selv med telt, seng, gazebo, bord, stoler og kjøleskap (man liksom flytter inn på Wacken), må jeg innrømme  at jeg begynner å være litt sliten. 

Men det er torsdag, og det betyr at programmet starter for fullt i alle de ni scenene som er strødd  rundt omkring i det svære området. Om man vil i photopiten foran de største banda, er det første mann til mølla-prinsippet som gjelder. Pressekontoret åpner kl. 10:00, og det blir delt ut et forhåndsbestemt antall lapper for hvert band hver dag. Hvis man er heldig får man velge maks 4 stk. En  av oss tusler ned på pressekontoret og stiller seg i kø. 

Det første showet går av stabelen allerede kl. 11:00, men frokostene på campen går rolig og  langsomt for seg. I flere år har vår gruppe Metalheads møtt her på The Holy Ground, noen  kommer fra Italia, noen fra Tyskland, og så er det vi som reiser fra den motsatte retningen, fra Norge. Frokosten er når vi alle er oppe omtrent samtidig. Ingen har rukket å bestemme seg for hvilke band som skal prioriteres, det fordi formen er varierende og alle er nødt til å ta en dag av gangen. Vi har en plan, en plan som er alt for omfattende, så vi ser allerede at noe fra lista må slettes. De første å falle er Dio Disciples, som spiller kl. 12:00, vi innser snart at vi ikke rekker dem. 

Vi tusler nedover et par timer senere, så det første bandet vi ser er amerikanske Armored Saint. Vi hadde virkelig gledet oss til akkurat dette band, siden for noen år siden regissøren Russell  Cherrington sendte oss dokumentaren han hadde lagd om bandet, og hadde ønsket å se de live en gang i livet. Bandet leverer stort, stemmen til Bush er utrolig, det er også kjemien blant medlemmene. De fleste av medlemmene er de samme som grunnla bandet i 1982, det er sterkt. Flott å oppleve! 

Etter dette skynder vi oss fra Louder Stage til W.E.T. stage for å se Skeletal Remains, en spasertur på 1 km i ujevnt terreng der du går slalåm mellom en haug av svingende folk. Men vi angrer ikke, for litt flott death metal var det vi trengte for å kvikke oss litt opp.

Da vi går tilbake i pressarea for å lade mobilene, og for å ta en titt på bildene, opplever vi at en italiensk fotograf driver og går berserk, og han hevder at «…om de ikke vil at vi tar bilder i pit’n, så tar jeg bildene fra publikum, jeg  har med telelinsa, jeg!” Jeg later sjølvsagt som om jeg ikke skjønner et ord (io no parlo italiano,  señor!), pakker sammen sakene og stikker av. Vi tar oss en kald pils for å bekjempe varmen og vi  gjør oss deretter klare til å se på Uada, som også skal spille i W.E.T. Stage. 

Uada kommer fra USA, de spiller en blackmetal som er så kald og basic at den kan minne litt om Mgła, og som det polske bandet velger de også å dekke til ansiktet, ved å skjule den bak en anonym svart hette. Utseendet er ikke der fokus skal være for de, for å sitere Marshall  McLuhan: «…mangel på kommunikasjon er kommunikasjon i seg selv». Dette valget er nok ikke kun for å flytte oppmerksomheten til publikum over på musikken, men en bevisst kleskode.

Hettene bærer for øvrig utfordringer når man skal tusle på en scene der kabler og annet utstyr står i  veien, og trommisen skaller hardt i en metallkabel når han er i ferd til å komme seg bak skinnene. Han stopper, løfter handa mot kabelen, og jeg tror han er i ferd med å rive ned hele greia. Men han tar seg sammen, i en utrolig utstilling av selvkontroll, og som ingenting går han å setter seg på krakken. Han banner helt sikkert for seg selv, men det skal vi aldri få vite. Showet er amazing, men jeg er jo svak for dette bandet. Jeg synes at denne moderne vrien på blackmetal mot en mye mindre pompøs visuelt show, ingen facepaint, ingen dramatiske blikk, og ikke minst ingen keyboard. Dette er en velkommen utvikling, og som prøver å dra sjangeren litt tilbake til  blackmetal-røttene, da alt som skulle formidles kunne bli oppsummert i so pure, so cold. 

Jeg har dessverre prestert å ta pit-lappen til KK´s Priest, som spiller akkurat da Uada skal avslutte, men med tanke på at det tar 10 minutter å komme seg dit, og at fotografene blir delt i puljer for å så komme seg foran de største scenene (Harder og Faster), er det beste alltid å være på plass litt på forhånd. Vi forlater showet til Uada, og jeg setter meg rolig i kø for å komme meg i pit’n. 

KK´s Priest er bandet til KK Downing, tidligere gitaristen til Judas Priest. Navnevalget er et ønske om å understreke at Judas Priest jo er hans kreasjon like mye som Halfords eller Hills. Mens jeg venter legger jeg merke at størrelse til pit’n er halvert siden sist, noe merkelig siden scenene har blitt noe høyere (syns jeg), og bikker nå sannsynligvis over 2.5/3 meter. Og for meg som ikke er så høy var det meget gunstig med å kunne rygge meg bakover to-tre skritt. Harder og Faster-scenene er meget lange, og ikke minst brede, slik at artistene har veldig god plass å bevege seg på. Det betyr at når en artist spaserer to-tre meter tilbake, mot trommis, er det umulig å se om du står tett under scenekanten. Den andre halvdelen av piten er reservert til security, som står klar til å  ta i mot crowdsurfere (med eller uten rullestol). Når vi får klarsignal kan vi bytte plass med den første pulje av fotografene. Det er nesten for trangt til å komme forbi hverandre.

Men kaka må vel gis til selve scenen. De har da bygd et utstikk midt på, som  faktisk går over fotopiten, og vi fotografene må gå under dette utstikket for å bevege oss fra høyre  til venstre. Det sier seg selv at det ikke går an å ta bilder fra under scenen. Merkelig valg, spør  du meg, men sikkert kult for publikum, som ser artistene på nær avstand når de beveger seg på det utstikket.

Jeg strekker kameraet så høyt jeg kan, men allikevel inneholder mesteparten av bildene bare hoder, og noen få ganger er jeg så heldig at jeg klarer å ta bilde ned til gitaren til mr. Downey. Dette ikke bare fordi jeg som sagt er kun noen cm over halvannen meter, men fordi  situasjonen har blitt gjort umulig å håndtere. 

Konserten er da bra. Om du liker Judas Priest kommer du til å elske KK´s Priest, det fordi energien er  uimotståelig og sangene spilt plettfritt. Og det kjennes at stoltheten brenner i disse musikere, en stolthet av å måtte bevise at selv om han ikke fikk lov til å komme tilbake til bandet når muligheten var der, er han ikke noe dårligere enn den som tok plassen hans.  De spiller også et par Judas Priest-låter, som sannsynligvis KK Downing har skrevet selv, og publikummet er selvsagt med hele veien. 

Litt skuffet og forvirret, men enda ikke mett på konserter, beveger jeg meg tilbake til vennene mine, og vi flytter oss ved Headbanger Stage for å se på Incantation. Den gamle gode growlen til McEntee fyller hjertet mitt med glede, mens jeg vurderer om det er noe vits å våkne tidlig resten av festivalen for å hente pit-lapper som jeg irriterer meg over. Og valget blir raskt tatt; jeg skal kun ta  bilder av show som skjer på de minste scenene, ingen vits i å stresse og forbanne min høyde når jeg uansett kan nyte musikken av de største bandene på avstand og ta bilder av andre artister, om jeg ønsker meg det. 

Vi drar tilbake til teltet for å ta en matbit og en liten pause, og vi er tilbake for å oppleve de siste sangene av Scorpions, på avstand selv om vi hadde sikret oss foto-pit lappen til dem. Whatever. Blikket er tross alt magisk: en hav av tusenvis metallhoder står foran oss, lyssetting til de grader og lydnivå til himmels gjør at stunden blir uforglemmelig. Jorda skråner mykt mot scenen, som ligger kanskje en halvkilometer fra oss som står omtrent bakerst, og vi nyter showet i fred. 

Da Scorpions forlater scena mangler noen få minutes to midnight, og da er det tid for droneshow. 500 droner reiser seg i natthimmelen og skaper bilder og figurer i 3D som er utrolige å se, mens  Growling Creatures spiller fra høyttalerne. Growling Creatures er et prosjekt som hovedsponsor av Wacken (Krombacher ølprodusenten) sammen med festivalen selv har satt i gang, der pengene samles til å redde dyr som er utrydningstruet. Sangene har vi spilt i flere dager, de er meget  fengende, og at det ikke er noe tekst er ikke et problem, siden vi klarer veldig fint å si kookoo i  takt med musikken. Etter dette drar vi tilbake til campen. En annen dag er over.