Tekst: Christoffer Dreyer

Foto: Boris Danielsen

Du finner flere bilder HER.

Det progressive Gøteborg bandet Evergrey gjester et nesten fullstappet Parkteateret denne søndagskvelden i september, med seg har de svenske/multinasjonale Cyhra som support.

Cyhra åpner det hele med Ashlight, en sang som beskriver bandet ganske bra. En blanding av harde trommer, melodiske og progressive sekvenser, et refreng som sitter godt og et skrik i slutten som får det ti å gå kaldt nedover ryggen på den best mulige måten. Bandet følger opp med Let’s Have My Story Told som virkelig slår fra seg i sammenligning med den versjonen du finner på skiva. De neste sangene, Bye Bye Forever og 1.000.000 Farenheit, er lette refreng å synge med på, men vokalist Jake E må jobbe litt for å faktisk få publikum med seg.  Det er rett og slett synd at bandet må starte å spille for så få mennesker som de gjør, selv om det tar seg opp etter hvert som konserten fortsetter.

Etter å ha fått blodet til et ganske tamt publikum litt varmt, tar bandet det litt ned med den veldig emosjonelle Battle From Within som handler om Jakes lillebror, og alle i rommet får beskjed om å gi en av deres nærmeste nabo en klem uansett om du kjenner dem eller ei. Dette er en sang som tydelig preger Jake E, og teksten og melodien er både fengende og tung samtidig. Cyhra skifter fra dette veldig personlige og melankolske stykket til den mer energiske Ready To Rumble, hvor du kjenner trommeneslagene til Alex Landenburg i hele kroppen, og igjen et refreng som publikum lett synger med på.

Helt mot slutten får vi første singel bandet noen gang slapp Karma, og fra samme skive Here To Save You. Det kommer ikke som noen overraskelse at Cyhra avslutter med sin mest kjente låt, Out of My Life, som det virker som de fleste har hørt, for først her blir det virkelig liv i folkemengden. Cyhra leverer et godt show med god bevegelse på scenen, og er et band som genuint ser ut til å trives med det de gjør. De må jobbe litt mye med dette søndagspublikummet, men det stopper ikke bandet fra å gi et godt show. Cyhra fortjener et større oppmøte med den energien og kvaliteten av opptredenen deres, og er absolutt å anbefale til neste gang dem spiller.

Når lyset går av og de tre skjermene i bakgrunnen lyser opp, får vi en liten nedtelling på 3 minutter før vi får en kort intro. Når Evergrey inntar scenen starter de rett på Falling From The Sun og Say fra deres nyeste utgivelse, Theories of Emptiness. Man merker godt at det er Evergrey som er trekkplaster i kveld da det raskt har blitt trangere rundt meg. Dette gir mer lyd fra publikum da bandet bruker folkemengden som koring under Midwinter Calls, som gir en spesiell følelse i salen.  Etter noen livsvisdommer av sanger Tom Englund, får vi en rolig intro til Distance før det kjennes ut som man blir blåst av gårde av kicktrommene til norske Simen Sandnes, på tross av at trommene er vinklet inn mot scenen. Her er det trøkk for å si det sånn.

Evergrey serverer et set som fokuserer mest på de fire siste utgivelsene, med noen få tilbakeblikk til litt eldre skiver. En av sangene som virkelig skiller seg ut er Call out the Dark, hvor keyboardet endelig kommer inn i lydbildet. Her er lyden mer i det symfoniske/episke spekteret enn for eksempel mer progressive A Silent Arc som ble spilt rett før denne sangen, hvor det starter med galopperende gitarer, harde trommer og en mer aggressiv tone. Derimot blir det litt ensformig frem mot slutten av hovedsetet, og vi får Save US som byr på kule visuelle effekter og litt mer spennende gitarriff og melodier.

Etter en kort tur av scenen følger bandet opp med eldre A Touch of Blessing og King of Errors, som undertegnende mener kanskje er kveldens beste sanger, rett og slett fordi de bryter en litt ensformig formula som preger mye av settets sanger. Evergrey avslutter hele greia med helt nye Our Way Through Silences, som er mer en melodisk powerballade. Bandet klarer ikke helt å nå energinivået som oppvarmingsbandet Cyhra har da det ikke virker som Evergrey har samme entusiasme på scenen, om du ikke teller med Sandnes og gitarist Henrik Danhge som virkelig eier scenen. Evergrey er uten tvil musikalsk talentfulle, men preges av en litt stiv scenetilværelse hvis det er noe man bryr seg om.