Takk til fotograf Boris Danielsen for bilder fra hovedscenen, og takk til Svein Frydnes fra Festivalguiden for lån av bilder fra lillescenen!!!

Tre dager på Karmøy, metal og fete folk, hva i alle dager kan være bedre? Mye, for det er slitsomt på festival, og det er (for meg) langt å kjøre og krever en del innsats. Men det som er sikkert hvert år når jeg planlegger og søker rundt turnus, er at Karmøygeddon står på førsteplass. Nå som jeg ikke har økonomi til å dra på for eksempel Tons of Rock blir jo Karmøygeddon enda viktigere. Og med et par unntak har jeg jo vært der hvert år siden 2005. Det jeg liker med festivalen er at de ikke vokser ut av proporsjon, og at Heavymetal.no blir avsett med tid, støtte ved kjøp av annonse, og bra behandling i helgen alt skjer. For meg er slike kompaniskap noe som er på helårsbasis, for jeg har alltid åpen dør for det som kommer, og promoterer underveis. Nå solgte også festivalen ut, og det var gøy å se folk som etterlyste billetter og pass, og hvor det har blitt et lite bytte-/kjøp og salg-marked, det vitner om at interessen er der.

Når jeg skulle booke hotell i fjor, var det lite å få tak i. Og dyrt. Men ved en liten digital vri klarte jeg å få til et par rom på selveste Hotel Amanda på kaien i Haugesund. Om jeg bor der eller på Karmøy er et fett, men det er plusser og minuser med begge deler. Så for meg er det hipp som happ. Jeg kjører bil, og er fristilt slikt sett, da slipper jeg å stresse med buss og hvordan man skal pendle mellom steder. Selv om noen fnyser nå og forfekter at det er lett. Ikke for meg, jeg er ikke verdensmester i å forhold meg til andre byers kollektivsystem, hehe.

Og om noen er uenige med noe jeg skriver, er Heavymetal.no det eneste mediet JEG kjenner til som har åpen spalteplass. Så vil du skrive noe om din opplevelse og balansere eller tilføye, kanskje skrive om de jeg ikke så, gi meg et hint så fikser vi det. Kontaktinfo HER.

Torsdag morgen var det opp 05:15, stelle seg, hente min turkamerat Lars, og starte turen langs Norges vestkyst. Det tar fort 5-6 timer, og man skal innom hotellet og sette fra seg, finne parkering ikke minst, men vi klarte målet vårt, for Lars ville gjerne se Mayfire. Og de begynte 13:15. Vi hadde ikke klart første band uansett, vi kom akkurat tidsnok til startpunktet til Mayfire, og som sagt, vi startet tidlig nok. Men jeg fikk jo passet påskrevet av en som mente at Rioter jo var det bandet man MÅTTE se :).

Men vi kunne ha slappet litt mer av, for Mayfire fikk en kjip forsinkelse, på kvarteret ish, men fikk kjørt i gang til slutt. Bandets mørke og emo-baserte musikk er for meg verken metal eller prog, men har elementer av begge. De trengte et par låter for å sette alt greit, men fra der og ut var det veldig ok å være i selskap med de. Vokalen er sterk, den tjener de godt på. Og de er jo maskerte, noe jeg vil gjette på er skikkelig ubehagelig og varmt? For meg var det nær grensen til å måtte ut og lufte meg bare ved å stå i salen :).

Lokalet til lillescenen er fortsatt et ankepunkt for meg, men det er flere konserter som virkelig kommer til sin rett også. Energien og den tette stemningen, lavt under taket, det er noe band som blomstrer der. For meg som skal se og høre, er det sjeldent optimalt, og jeg må gjerne stå ved siden av scenen, i en trapp, og står man ikke øverst der er det minimalt man ser. Men lyden der har jeg grei opplevelse av.

Tyske Disillusion, som spiller en litt stilfri form for metal, men som vel går som et progressivt band, var en av overraskelsene på festivalen. Jeg har ikke fulgt de, eller hørt stort, derfor var det Prøysens gamle blanke ark som gjaldt. Musikken var sprø på en god måte, med vrier og vendinger, og den framstod som dyp og tenkende. De var innom alt fra emo, prog, litt tysk industri, noe som minnet om Gojira, og samlet var det mye flott. Rart satt sammen, men resultatet var gledelig.

Så ble det en tur innom hovedscenen der Wolfheart åpnet teltbiten. Og for meg var de litt kjedelige dessverre, men det fungerte bra for de frammøtte. Stilen er vel extremmetal, men med en palett som inkluderer doom, svart og død, og drysset på med enkelte rolige partier. Litt lav growlvokal skjemmet litt, og gitaristen som lignet på Fabio imponerte. Men som sagt, det traff meg ikke.

Frenetisk skriking

Djervetter var det… Djerv. Det blir mye frenetisk skriking fra frøkna, og det blir kvalitetsvokal. Samlet blir det gjerne som en tur i psyken, der man opplever påfyll og tømming om en annen. Agnete er teatralsk, men samtidig er det noe ekte over det hun forfekter, så konserten blir jo gjerne sentrert rundt henne. Hvorfor de har tre gitarister vet jeg ikke, men det har de altså. Det er garantert en tanke bak det, men denne torsdagkvelden hørte jeg ikke helt hvorfor det skulle være nødvendig. Men Maiden har det!, kanskje en fin grunn i seg selv.

Det var litt lave trommer i starten, men det ble skrudd veldig bra etter et par låter. Det er jo naturlig å måtte både spille seg varm og skru seg på plass med lyd, spesielt på en festival der det er et hektisk skjema både på og bak scenen. Og det vanker vel snart ny musikk fra bandet, jeg ser fram til det. Jeg er større fan av det eldre materialet enn det som har kommet i det siste, og det så man på folk også, når Headstone kom som siste låt var det relativt hett i salen. Men jeg ser fram til å høre hvordan de beveger seg musikalsk.

Infisert regn

Deretter skulle en dame bli to, og vi fikk en smak av regn. Infected Rain var egentlig satt av til spisepause for meg, etter nesten fem timer på beina, men det ble å se de. Det er jo ikke uten betydning at damene ble litt eyecandy, uten at jeg vil framstå som litt enkel og sjåvenistisk, hehe, men hadde musikkens sugd ræv hadde man jo kanskje tatt turen etter et par låter – men den var helt ok. De låter litt som Djerv faktisk, men med en mer fokusert stil. Der Djerv er litt schizo og sprø, er Infected Rain litt mer strømlinjeformet. Og de har en moderne edge på musikken sin. De var veldig flinke på scenen, lyssettingen på denne gigen var kanskje det beste på hele festivalen, og bassisten så ut som en ung Jo fra Bolt Thrower.

Sognametal

Sigtyr visste jeg lite om, annet enn at det er en link til Mistur. Det låt i hvertfall som Sognametal, og det var en bra konsert. Jeg digget trommeslageren, han jobbet hardt! Jeg så kun fire låter, da måtte jeg ha førnevnte matpause og sittnedaksjon. Men, Sigtyr låt fett, eimen av Cor Scorpii og andre i sjangeren var godt på plass. Sigtyr ble jeg fortalt startet opp for 25 år siden, som et prosjekt, men utover det vet jeg lite om hvem som spilte og utgjorde live-lineupen.

Mat og logistikk

Så, mat, pause, og selv om jeg ikke er festens midtpunkt treffer man jo kjente, og det var kjempekoselig! Noen møter man jo stort sett bare i slike anledninger. Jeg har såpass mye å se på en slik festival, og jeg er er jo på jobb, derfor blir det mye flyving mellom scenene og ned backstage der jeg må fylle på litt mat og drikke. Aberet er at det er så mye folk i teltet, og jeg stresser litt om det blir for tett, og det er det tidvis. Veldig bra for festivalen, litt kjipt for meg, men da er det jo fint at jeg kan bruke alternative veier mellom scenene og der jeg må være. Og et aber til er jo da at jeg ikke får kommet meg så mye som jeg ønsker ut blant publikum og hilse på alle jeg kjenner der, men da blir det fort mye prat og som går på bekostning av konsertene. What to do!

Før pausen var jeg innom for å sjekke Adept, de overlappet med Sigtyr. Jeg valgte å la bandet spille på og gjøre greia si uten at jeg stoppet opp. Jeg var heller ikke helt in the mood for svensk metalcore akkurat i det øyeblikket. Men de låt proffe og med et typisk over the top lydbilde.

Svart

Old Mans Child, jeg er jo ikke en svartmetalmann, men ble stående litt. Trommis Ian imponerte. Ikke alt han spilte, som jo er styrt av låtene, var like interessant for meg, men han spilte teknisk veldig bra og slo hardt! Ellers var det et par låter som gynget litt, vuggeriff som jeg kaller det, litt fra Bathoryskolen (hvor mye garantert er tuftet på det feteste riffet ever fra Orgasmatron!). Et par kjappere og mer tekniske gjorde bra fra seg. Folk så ut til å like det, og jeg holder fortsatt en anelse avstand til liksminke.

Inn i de finske skoger

Synd å si ble ikke turen til lillescenen for å sjekke finske Beyond The Dawn blinkskudd heller. Jeg fikk et tips om at de spilte dødsmetal, det skal jeg ikke prøve å krangle på, men jeg følte ikke at de møtte min oppfatning av hva dødsmetal er. De opererer med to vokaltyper, som ikke er voldsomt nytenkende, der den rene falt litt gjennom for meg. Det var ikke helt der oppe i leveransen. Melodisk metal med dødsmetal og litt emo i kantene er hva jeg hørte når jeg i ettertid sjekket et par videoer. Her var jeg i salen, litt bak, og der er det ikke veldig bra lyd eller mulighet for å se. Men det skal liksom fungerer der også, det skal ikke være nødvendig å stå helt framme for å få optimal opplevelse. Jeg ga det ikke hele konserten, for jeg ville sjekke Beyond The Black, som var akkurat på klokkeslettet når finnene sluttet.

Jeg hater å ikke se hele konserter, så jeg ser gjerne hele settet. Men da vil jeg jo gjerne komme sent til neste. Av og til må man bare stikke fingeren i jorden og innse at det er nødvendig å prioritere og ofre. Og det blir jo feil uansett hva man velger.

Bak det svarte …

Beyond The Black, fryktelig feil band for meg. Perfekt lyd, perfekt alt, veldig striglet, men over tid falt det gjennom. Vel var det noe variasjon i låtmaterien, men det låter så Marvel, det å støpe i en form som er perfekt men uten for mye sjel. Det låter for innøvd kanskje? Madamen i front fikk mange til å få stramme øyemuskler vil jeg tro. Og lek med tanken sammen med meg, hadde det vært en annen vokalist, gjerne en mann, hadde musikken og låtene da vært like interessant for folk? Jeg er usikker, det ble bare for koreografert. Men i øyeblikket der og da var det ikke noen feil, det manglet bare for mye for meg til at det beveget meg. Som i mange tilfeller, flinke folk og proffe folk. Striglet, mye på tape, hun sang bra, masse folk i salen, hvem har feil?

Dark Tranquility har aldri fenget meg, jeg var trøtt, dagen var allerede 18-19 timer lang, med mye kjøring. Så torsdagens headliner ble ofret for søvn og opplading til neste dag.