Fire band på scenen på Samsen i Kristiansand fredag 5. juni.

Arrangementet var tuftet på og for de yngre, men åpent for alle, da stiller man om man kan. Man husker tilbake til når man selv var 15-16 år, skulle spille gig, og hvor fett det var når de eldre kom. Og mange foreldre var med i kveld, de så på sine håpefulle, støttet opp, var sjåfører og gjorde det hele til en god kveld. Men det var banda selv, og det ypperlige publikummet, som regjerte på Samsen Kulturhus denne kvelden i juni. For makan til fet gjeng! Selv om det minket litt på slutten av kvelden, var det maks energi og bevegelse, og applaus, fra det begynte til det hele endte.

Arrangørene for kvelden var Samsen Kulturhus, Grotta Scene i Randesund, et bydelshus litt utenfor Kristiansand, og KulturKammeret fra Arendal. Arendal var representert også på scenen.

Lhabia fra Arendal meldte inn i løpet av konserten at de spilte en blanding av metalcore og nu-metal, og det stemte bra. De er i startfasen og trenger litt mer liveerfaring, men selv om det spriket litt på det de gjorde, var det noe som utmerket seg. De hadde litt svak lyd, litt lite trøkk, og det var merkbart på de partiene de bygget opp, der man skulle få en effekt – og der det ikke bare var bandet som var grunnen til at det ikke smalt hardt nok. Førstelåten jobbet de seg inn med, andre fungerte fett, det var litt utfordringer i tredjelåten, men de avsluttet veldig bra.

Og de var flinke til å få med seg folk, det var egentlig alle banda. I seg selv er det et stort pluss, for samspill, egne låter, trøkk, det er noe som kommer på plass når man kjører på, øver, og viktigst av alt (nesten); å se opptak av egne konserter. Det er en del av fasiten på å vokse som liveband. Et tips er å øve mer på renvokalen, det er vanskelig å synge slik, og det er garantert ikke lett live. Best var de når de duellerte stemmene, at grov og ren var i samspill. Bassisten hadde en bra grovvokal, og var i tillegg veldig kul på scenen.

I tillegg, som det ikke er så mye av når man vokser til og blir eldre, gøtta i bandet stilte opp og digga i salen når de andre banda spilte sine sett. DET er gull! Samhold, å bygge en cv, spille mye, ha det gøy, det er hva å spille i band handler om. Og man har det sjeldent så gøy som i de første årene, når man lærer og får prøvd seg fram.

Jeg ser gjerne bandet igjen.

Før Lhabia var rapperen Ka1o på scenen. Og selv om jeg ikke dekker den stilarten, skal han ha for å lage alt selv, være alene på scenen, og levere bra. Faktisk var det ikke så ulikt det han gjorde og noe av det Lhabia spilte, for numetal spesielt har jo en del innspill fra nettopp rap.

Sorrow fra Vennesla og Kristiansand imponerte. Sorrow kan klare å klatre greit fram og opp om de vil, for den moderne metallen de drar på med er arrangert bra, og medlemmene framstår som sikre i det de gjør. Og bra vokalist, han virket trygg på scenen.

Trommeslager Devin (som jeg tidligere har intervjuet i forhold til sin opptreden på Norske Talenter), gjorde en bra figur. Det var tidvis ikke tvil om at Devin slåss om å være frontfigur, for karen er totalt sprø når det gjelder å bli sett, bevege seg og ikke klare å sitte stille.

Gjestebassist fra Lüdo reddet kvelden, så ja, bandet mangler fast bassist. Så vet du det.

Stilmessig er Sorrow litt vanskelige å sette i bås, men det er moderne metal, med elementer fra litt extremt og noe snillere metal. De skal i studio snart, og det blir spennende å se hva de kommer i mål med der.

Og folkens, det var bandets første gig! Det er ikke alle som kan skilte med en såpass fet jobb som debut.

Ignostica var et naturlig hakk opp, de er et band som har spilt mer og har en proffere tilstedeværelse. Coverversjonen av Dead Skin Mask og For Whom The Bell Tolls gjorde seg, spesielt Slayer fikk en veldig bra leveranse. Jeg likte godt vokalisten, som man knapt så noe av grunnet hårsveisen, men han var veldig primal, med en stemme som holdt bra gjennom gigen, og det er imponerende med tanke på at det er ganske rå vokalform.

Spesielt sistelåten var fet, jeg trodde først de skulle spille en cover, men gitaristen fortalte i ettertid at det var en egen låt. Virkelig bra! Thrash ala litt oldschool som det jeg vokste opp med på 80-tallet. Jeg likte bandet best når de var barske, thrasha, og håper de går den veien. Og kudos til trommeslageren! En knallbra fyr som var stødig, slo jevnt og holdt tømmene svært bra! Han og bassisten bar rytmikken helt supert!

Og den naturlig progresjonen for kvelden fortsatte, for Larvikbandet ⸮Mystery?, som hadde kjørt derfra til Kristiansand, og skulle hjem igjen etterpå, var så proffe at man nesten skulle tro de var dobbelt så gamle.

Et tips er å ikke ha det speilede spørsmålstegnet, for meg som jobber mye med edit og tekst, er det noe som gjør at bandet garantert vil kalles Mystery av mange :). Men det ligger mulig noe bak dette, så min mening er kun en fotnote.

Vanligvis består et band av nivåforskjeller av musikere, der noen framhever vokalisten, kanskje gitaristen etc. Men i Mystery (he-he) var alle på et høyt nivå. Musikken var veldig schizofren, for de bar med seg fragmenter av alt fra 70-talls hardrock til norsk melodisk punk til metal og noe litt ekstremt. Men det var sjeldent eller aldri rotete med tanke på alle de nyansene i stil, de har klart å sy sammen en helhet som ikke avslører tydelige overlappinger – der har de fikset å skape noe kult.

Jeg fikk et par hint til både Thin Lizzys flotte doble gitarspill til mer black’n roll, der noen låter med norske tekster og denne lett pønkete metallen fikk tankene over mot Kvelertak. I min verden er det bare positivt når man ikke har et band som har lagt seg på en stil og kopierer til den grad at man ikke skiller seg ut. Samlebåndband har vi jammen meg nok av.

Disse gutta er unge, under 18 hele gjengen mener jeg, og de spiller som voksne menn! Faktisk var mye av det de gjorde noe eldre musikere ikke hadde fikset. Samspillet var der, knallbra soloer, og en idiotisk flink trommis. Men som sagt, alle i bandet utmerket seg. Frontmannen (gitar/vokal) er også ført opp med pluss i margen, for det krever mye å lede et band som det han gjør. Og folk så ut til å like Lar-vikingene, og jeg håper mange i salen ble inspirert denne kvelden til å starte med band selv.

Og når vi var unge hadde vi pinadø ikke så proft utstyr, hva har skjedd? :). Er det foreldrene i dag som stiller opp mer? :). Men Mystery satser litt, og det er da forståelig at man både har knall utstyr så vel som at man fokuserer på sceneopptreden og instrumentering. Det betaler seg. Og de ble jo også belønnet med spillejobb på Midgardsblot nå nylig.

Varierende kvalitet på banda, men alle leverte til gull! Det er kjempeviktig å få slike kvelder på plass, å skape en arena lokalt men også å knytte sammen byer slik det ble her. Og jeg jobber alltid uten notater, så jeg har garantert glemt noe, spesielt siden jeg også så alle disse banda for første gang og ikke kjenner til noe om de fra før.