Selskap: Pride @ Joy Music

Release: 24.04.26

Solid hardrock med en ørliten moderne touch.

Kaasin@www

Det er totalt udiskutabelt at gjengen her har en stor forkjærlighet for hardrocken fra 70-tallet og fram til midten av 80-tallet. Men det er også noe som løfter de fram til 2026. Ståle, bassist, fortalte i intervjuet rundt denne skiva at et par av medlemmene mikser inn litt oppdaterte elementer, og uten å helt klare å sette fingeren på det, er det noe der. Det beste eksempelet på dette er for meg Invisible, der det er litt av denne moderne touchen. Intervjuet kommer online førstkommende onsdag 12:00.

Det drypper Blackmore på mye her, bare hørt på riffet og fundamentet på Arabian Night, tenk 1978. Men snittet på The Underworld har en flott balanse mellom å ikke bli et kopiband og å ha noe eget, noe som knytter fortid og nåtid sammen. Et band jeg tenker litt på under avspillingen av denne låten, er svenske Tad Morose. Sjekk Anubis fra de, der har de noe av den samme ånden.

Produksjonen er også der, den er ikke typisk oldschool, den er veldig moderne, men ivaretar samtidig den biten av bandets musikk som peker bakover. I seg selv bra gjort, og også det å få meg til å klø meg i huet på hvor vektskålen vipper :).

Grefstad fronter Kaasin veldig bra, mulig er det det beste jeg har hørt fra vokalisten. For her stemmer musikken mer med min stil, min smak. Rytmikken er veldig drivende og klassisk, den er både veldig tydelig og litt mikset inn i helheten på samme tid. Den gjør akkurat det den skal, og stikker seg ikke fram så mye, men død så fet den er når man lytter litt ekstra etter. I slik musikk er vel kanskje gitaristen og vokalisten de to som styrer skuta for lytteren, men bruk litt tid på å bemerke både trommene, bassen og ikke minst tangentene. Det oser et fett og fjongt fundament her, og da gjør det jobben til de to nevnte mye lettere.

Tittelkuttet er prima! Det er en del midtempo på albumet, så her snakker vi kløktig variasjon. Også instrumentalen The Decent Of Souls, som ligger rett før, er flott. I samme klasse er Over The Mountain, der det veksles mellom melodisk kvalitet og pådriv, denne ble en av favorittene.

Litt bakpå for meg ble sistelåten Dead Man’s Hand, men den er langt fra svak.

Å åpne med The Real World er både spennende og uventet, for det er andre låter et album kan suge til seg lytteren på. Og på en måte er denne litt snillere enn det totale uttrykket jeg sitter igjen med. Oppfølgeren, Two Hearts, ligger også her til en viss grad. Så bandet etablerer lytteren med litt snill edge, før de drar på med We Speed At Night. Dette er en låt som hinter mer til inspirasjonskildene enn å ha mye egenart, men det er aldri feil med driv og at man ikke klarer å sitte stille under avspillingen.

Om det er obligatorisk med powerballader nå vet jeg ikke, det var vel det i hin dager. Helt ballade er ikke Iron Horse, men det er veldig nært. Iron Horse leker seg litt i terrenget der Black Sabbath var med Dio, og er en sterk sak!

Totalt et album som jeg vil tro fans av denne typen hardrock og metal vil like, og for de som kanskje ikke kjenner så godt til gamlekarene, er Kaasin et bra gatewayband. The Underworld står godt på egne bein også, og flere av låtene innehar kvaliteter til å kunne bli framtidige klassikere.

La oss håper de klarer å klatre oppover og bli et band Norge kan få ut på verdensscenen, de og Stargazer tror jeg kan være aktører som vil være interessante for fans av klassisk hardrock og metal der ute.

8/10

Tracklist:

1. The Real World
2. Two Hearts
3. We Speed at Night
4. Iron Horse
5. Invisible
6. Over the Mountain
7. Arabian Night
8. The Descent of Souls
9. The Underworld