Såpass ja, det må jammen meg være såpass.

To vidt forskjellige band; et jeg har fulgt siden den spede starten tilbake i 2015 og mulig litt før, som er Vorbid, og Feral Nature, som jeg kun har hørt på skive og gjort litt nyheter på her på Heavymetal.no.

Og en ting er sikkert, begge banda trigga hakesleppet, men et kunne jeg stå tett ved scenen og se alt av detaljer og bevegelser av, det andre måtte jeg gå i dekning for.

Det er ikke alltid farlig å gå på konsert, men Feral Nature og Vaktbua var en dødelig kombo. Det som gjerne stoppes av større venuer, det ligger til rette her på vår flotte vaktbu.

Feral Nature spiller metalcore, hardcore, extrem metal, musikk som gjerne faller i smak hos et bredere segment innen den hard musikkscenen.

Vi skal ikke benekte det, det er Selma på vokal som drar oppmerksomheten. Å slippe noe slikt løs inne i den lille bygningen, hvem skal stå til ansvar for noe slikt? Hun er relativt ny i bandet, men tiltrekker seg altså en stor del av oppmerksomheten. Et vilt dyr. Helt klart.

Musikken kom dessverre litt i annen rekke når det er så klin kokos hele veien. Sjekk gjerne artikkelen jeg hadde på de tidligere i år, der ligger det en video på slutten om du vil høre. Låten Oath åpnet, og den liker jeg godt på utgivelsen de slapp i februar i år. Den og tittelkuttet Cradle of Twigs & Bone har mye tyngde i seg. Jeg er en som liker det best når det ikke bare fyrer av, men holder igjen.

Siden jeg stod langt bak og litt unna lydanlegget, ble lydbildet litt tynt. Men jeg vedder på at de nær senen hadde det prima! For det var kanonlyd på Vorbid. Du vet, bandet det for oss som nærmer seg pensjonstilværelsen er trygt å stå nær :).

Bilder av Vorbid? Nope, jeg hadde altfor mye å se på og følge med på når de spilte, 100% fokus. Det skjer så mye hos det progressive metalbandet at jeg ikke enset tanken på å ta bilder en gang. Jeg kjenner en god del av materialet godt, men det er alltid utfordrende å stå og følge med, og prøve å holde takten og være med på markeringer. Det blir ofte litt forskyving på meg og bandet :).

Det er en del tid siden jeg så de sist, og de er like flinke, flinkere. Eller, tryggere kanskje? De spiller rundt seg selv og de fleste, og leker seg. Og man vet at dette er ting de ikke sliter med, de har fortsatt mye å gå på. I kontrast til den gang de var tenåringer og spilte bra, men hvor de peaket på det de kunne. Nå er de kvalmende chille :).

Best av alt var at de dro opp et par gamle låter fra posen, og jeg er jo en sucker for det gamle, når de var thrash. Zombie fra debutskiva Mind røper hvor store fans de var (og kanskje er) av Megadeth anno 1990. Og vi fikk Closed Casket fra debut-ep-en!! Dritfett! De har ikke gjort det lett for seg selv, for selv om det har gått ti år siden ep-en, hjelper det ikke at man blir dritflink og utvikler seg. Disse låtene er utfordrende nok den dag i dag. Og et par vrier på trommene kontra originalene gledet meg.

Mens Vorbid imponerte på skills, soloer, rytmikk fra en annen planet, mens den ene cymbalen ble slått av et par ganger, dro Feral Nature i en helt annen retning. De er farlige. De trigger noe hos folk. Folk som gjerne ikke visste helt hva de gikk til. Jeg hadde bare hørt. Hørt at det var lurt å stå bak.

Yeah right.

Jeg er ene og alene på konserter for musikken. Med Feral var det nær umulig. Og å stå bak? Hehe. Selma visste om oss også. En gang delte folk seg, hun la på sprang nedover mot oss, og man fikk med seg en kilevink i ryggstykket hjem. Men neste gang hun brøt ut av buret sitt og nærmet seg, tok jeg like godt turen ut og luftet meg, haha. Ett minutt etter var det inn igjen, men usikkerheten lå tykt over lokalet. Hvor var hun? Ah, på scenen, Da vet vi hvor hun…argh! Vræl, rett ved siden av jo! Hvordan kom hun hit så fort? Over? I taket? Hun er som en ballong. Du husker når man blåste opp en ballong og slapp den, og ingen visste hvor den gikk? Selma.

Ser du på opptaket her, vil du se at hun har beina i taket. I tillegg hang hun gjerne opp ned etter kjettinger i taket og sang.

Som nevnt ble lyden litt skranglete og litt masete for meg der jeg var, men hør på ep-en som ligger i den linkete artikkelen, det er MYE fett der!

For meg en stor opplevelse å se Feral Nature, selv om musikken live ikke helt hadde den tyngden jeg likte på innspillingen. Fra der jeg stod. Vaktbua har et aber slik, er man ikke foran scenen er det gjerne et begrenset opplevelse. Men det er samtidig ikke et problem. Og stemningen på Vaktbua trigger gjerne intimitet, energi, løssluppenhet, det er ikke den begrensningen man gjerne har med høye scener og skille mellom band og publikum.

Vorbid er kjernekarer, rolige, flinke, tekniske. Den rake motsetning. Men jeg elsker slikt. Faktisk er noe av det verste jeg vet på konserter når banda er like, i samme sjanger, derfor var lørdag 3. oktober en kveld jeg noterer meg som flott!