Sub Trees og Mayfire tok også del i kveldens musikalske meny.

En variert aften, som jeg personlig er stor fan av, når banda ikke ligner spesielt på hverandre. Med Mayfire, som spiller emoprog, Sub Trees som disker opp med hjemmelaget rock, og Communic som nå er tilbake etter en tid i hi med sin progressive powermetal.

Mayfire måtte dessverre spille for ganske få folk, men samtidig, konserten og bandet var som det var uavhengig av hvor mange som var der. Jeg har lært meg å kose meg uansett, og ikke tenke på alle de som sitter hjemme og burde vært her.

Bandets progressive rock/hardrock fungerer greit, det er snilt, det har en tendens til å ligge litt monotont gjennom en hel konsert, men det var en bra opplevelse å se de. Det var veldig behagelig og avslappende å være i salen og stå foran scenen og følge konserten.

Bandet har funnet seg en nisje i å bruke masker og hetter, man så jo ingenting av hvem de var – det skaper litt mystikk, men også litt avstand. Musikken kombinert med imaget slår meg som litt rart, man venter kanskje noe hardere når man ser en gjeng folk som ser ut som de svarte rytterne i Lord of the Rings :).

De spiller veldig bra, de har et moderne uttrykk, og som hos alle denne kvelden var det nær ingen backline å se, som jeg selv synes er litt trist. Mayfire dog, er et band som nok kler dette best av kveldens utvalg, for de er som nevnt et moderne band som jeg tror det er mer forventet bruker slike løsninger. Oddleif i Communic fortalte at de valgte å gjøre dette for å slippe å dra på svære lass med forsterkere, som man på en måte kan forstå. Og lyden er jo bra, det er mest det visuelle. Men det er også noe spesielt å høre trøkket av ordentlige kabinetter og topper.

Mayfire har en ting på stell, de har et samlet image, musikken er jo smak og behag, noen synes den er for snill, andre elsker den. Men de er proffe, de virker å ha tenkt gjennom dette mye før de startet opp, og har siden vært ganske kompromissløse. Lyd og lys var prima for Mayfire, de kler scenen på Kick, som er flott, og det ble en forsterkning på opplevelsen.

Et par av låtene vippet over i å være litt harde, som jeg gjerne favoriserer, og de er også et band som låter litt hardere live enn på skive. Pluss til trommisen, jeg likte veldig godt mye av de løsningene og ideene han hadde.

Sub Trees var sporty nok til å steppe inn på svært kort varsel, som ikke alle hadde gjort. Og med manko på kvinnelig vokalist, som dessverre sluttet kort tid før, ble det et band som måtte tenke alternativt. Og for meg er Sub Trees litt tøffere når de er litt arbeiderklasse, litt dirty, og det var de i kveld. Rikard har sin sedvanlige vokal, mye særpreg og sjel, og som gjerne går i bølgedaler basert på om det er høye toner. Men det er gøy å se Rikard på scenen, han er en institusjon i Kristiansand, og har alltid hatt denne egenartede vokalen. Når det sitter, når det treffer, når sjela vrenger seg, da er det utrolig fantastisk å være til stede. Framover nå vil bassist Stig ta seg av en del vokal i samspill, og det gleder jeg meg til høre hvordan blir.

Petter bak trommene er herlig. Der har du en som virker å leve litt offgrid, det er nesten som om han ikke får med seg hva som skjer rundt omkring i musikkverdenen, han gjør det han gjør, og er skremmende chill. For en kar! Fin bakpåstil som jeg misunner ham.

Låtmaterialet er veldig spredt, og det favner alt fra Rammsteinpunk med kommersielle innslag til sarte og vakre sanger, via noe som bæres av 80-tallssoloene til Hans, som velfortjent blir framsnakket mye. Best i dag var nok Shan’ti og Voices.

Veldig kult at de ble med, og det er fett å se hvordan et band endrer lineup og kaster seg rundt på kort varsel samtidig.

Communic, nå med to nye medlemmer, er tilbake og har plutselig blitt ganske aktive live.

Ny bassist Michael tok jobben alvorlig, han jobbet hardt og leverte bra. Han er en helt annen bassist enn Erik, som vi mistet nylig, og det gjør noe med låtene. Nå har de også fått ny gitarist i form av Mandallegenden Bollie, kjent fra Manitou og Terra Odium. Med to gitarister og ny bassist har Communic endret seg mye. Låtene er de samme, men det er absolutt noe som har skjedd. De låter mer som et litt standard band nå, uten at det er negativt ment. De har mistet noe av det særpreget de hadde som trio, men samtidig beveget seg, og fått tilgang på mange flere muligheter i gitaravdelingen. Og vi hørte MYE fett der! Soloene, både Oddleif og Bollie dro på, og det tostemte, det er nytt i livesammenheng hos bandet. På en måte tror jeg det var greit med en forandring når det som skjedde med Erik dessverre skjedde, for litt nytenking og endring kan være noe som inspirerer, motiverer og kanskje også åpner nye dører for de.

Tor Atle bak trommene er en av mine favoritter lokalt, han slår hardt, lever med låtene, og jobber oldschool. Om du trenger noen til å samle folkemengder, for å skjære gjennom støy og bråk, lei Tor Atle og ridecymbalen hans, den er så presis og tydelig, og høy, at den gjør susen.

Frozen Asleep In The Park er fortsatt min favoritt med bandet, og den spilte de denne kvelden. Den og Denial var de to som jeg har på topplassering. Ocean Bed er alltid kul å høre, og det var svært emosjonelt når de dedikerte Wayward Soul til Erik. Og han var nettopp det, en fri sjel, en som gjorde det han ville, og som gjerne ikke levde helt A4.

De åpnet med tittelkuttet fra debuten., men det ble dessverre litt lite piff der. Lyden satt ikke helt, og det var nær null basstrommer til å bygge grunnmuren. Alt falt på plass senere, det tar av og til litt tid å sette et lydbilde.

Ny låt, This Day, vanskelig å mene noe om den etter å ha hørt den en gang, men den viser om ikke annet at bandet kanskje blir litt hardere, litt mer juling. Sololøpene bar også preg av at dette er en låt de har laget sammen som nytt band, og vi fikk vekslende soloer som vi forbinder med Iron Maiden etc. Denne låten skulle spilles inn senere i vinter, og jeg vil tro det jobbes mot en skive som målsetting.

Vi som bor på Sørlandet har jo sett Communic jevnt og ujevnt siden oppstarten for 23 år pluss siden, men nå har de altså avtjent metalplikten i Oslo og Stavanger i tillegg til Arendal. Det blir spennende å se hvordan framtiden behandler bandet, det er en ny verden nå kontra bare for få år siden, men skal man komme noen vei i dag vil jeg gjette på at konserter er avgjørende.

Så, tre forskjellige band stilmessig, og en flott kveld på Kick i Kristiansand. Koselige vakter, mange fine mennesker, og det kom en del folk utover kvelden, og Communic var nok vinneren der.