Selskap: Private

Release: 16.09.16

Sånn, da var endelig anmeldelsen i boks, og jeg kan prøve å fortsette livet.

For denne utgivelsen og dette bandet har opptatt mye av min tid i det siste, helt siden jeg første gang høsten 2015 oppdaget videoen til låten Violation Of A Human Mind

har det gått slag i slag. Jeg hadde tre muligheter til å se de live rett etter dette, hvor to konserter i Kristiansand ikke ble noe av, og en i Arendal krasjet med jobb. Deretter vanket det plutselig et par på rappen, pluss at det er duket for opptreden på festivalen Sørveiv i Kristiansand 29. oktober. Hurra!

Vorbid@Facebook

Thrash er greia, og det de fikser her på denne selvtiulerte ep-en er fenomenalt. Det overgår de fleste etablerte band, også de eldre som kommer med skiver. Det er en energi og et pågangsmot som ikke ligner grisen. Låtene er tuftet på en teknisk variant, akkurat sånn som jeg likte når jeg vokste opp. Detaljer, riff med vrier og vendinger, odde takter og samtidig driv. Jeg får vibber fra mye rart, alt fra Equinox til Megadeth til Annihilator, fra det tyngre til Slayer til detaljene vi husker fra gitarspillet til Coroner (bare hør på noe av gitararbeidet på Crimson Crown). Sjekk også det knallfete melodiøse gitarspillet på sistelåten. 

Ett av punktene jeg liker best ved Vorbid er at de ikke er redde for å hive inn soloer. Fete, melodiøse, kjappe, intrikate, doble, soloer er et viktig aspekt hos de unge thrasherne.

Vokalen er litt forskjellig live og på skive: på skive er den litt mer tøylet, og jeg liker nok stemmebruken best her. Men live er det tett oppunder like fett. Bandet er såpass uredde for å arrangere annerledes at det er lite vokal, og instrumentale løp som gjerne spenner over mange minutter før det dukker opp noe fra vokalist Michael. Slik sett er det et band jeg tror vil unngå å falle i fella og bli tilgjengelige – dette er et band for de som virkelig liker thrash, her er arrangeringen ikke tuftet på standard oppbygging med vers/refreng.

Det er hauger med kos her, du kan lytte og lytte og hele tiden oppdage nye detaljer. Jeg er ikke redd for å å fronte dette bandet med høy karakter. Fallhøyden er da stor, men med denne ep-en er det helt i toppsjiktet av det jeg har hørt i årenes løp. Og det er svært sjelden jeg beveger meg i disse traktene.

Produksjon er perfekt. Et lydbilde som favoriserer alle, og som er tro mot stilen. Fett cover er det også, selv om jeg ikke har peil på hvor sterk kaffe kunstneren, Tom André Kastet, drakk før penslene ble hentet fram 🙂

Jeg elsker Vorbid, starter de fanklubb er jeg medlem nummer 1!

Smakebit kommer, men kontakt bandet og få deg en kopi av ep-en. 

9,5/10

Tracklist:

1. Closed Casket
2. Desert Of The Wicked
3. Crimson Crown
4. Garden Of Departure