Bandet slapp albumet ‘Red In Tooth And Claw’ for ikke så lenge siden, og da er selvsagt Heavymetal.no på banen. Vi har fulgt denne gjengen basically så lenge nettsiden har eksistert, allerede i 2002 gjorde vi de første artiklene, så vi snakker band som ligger i ryggmargen her på berget. Hva i all verden gjør at bandet er så baktunge, at ting tar tid? Og tar jeg feil på at sisteskiva har mindre groove og metal? Bandet mener ihvertfall at jeg har feil :).

Bandbilde, fotograf: Ann-Helen Moen Nannestad

Nytt album og greier, som har vært ute siden slutten av oktober. Tid er diskutabelt når det gjelder Madder Mortem, derfor er vel ikke akkurat slikt viktig. Men, hva er det som gjør at det tar såpass tid mellom skivene og at det skjer ting i leiren deres?

BP M. Kirkevaag (gitar): «Jepp, endellig er Red In Tooth And Claw ute! Og jo, vi opererer kanskje med et litt relativt tidsbegrep, he-he – og det hender vi lurer på det samme. Det har i hovedsak vært på grunn av medlemsbytter og leting etter plateselskap denne gangen. Gitarist
Odd
sluttet etter
Eight Ways
,
dermed brukte vi mye tid på å finne ny gitarist i
Patrick Scantlebury
, og å i sammen lage musikken til denne skiva. Vi begynte å spille den inn helt tilbake i 2012. 

Underveis fant både vi og Peaceville ut at samarbeidet var heller labert, og vi valgte å terminere opplegget med dem. Videre tok det sin tid å finne en riktig label i Dark Essence Records. Da skiva først var ferdig sluttet Patrick, og vi måtte ut på leting etter gitarist igjen. Heldigvis fant vi gitarist Richard Wikstrand, og vi har brukt de siste par årene på å bli godt samspilte/øve inn gammelt materiale, samt lage nye låter med han.

Ellers må det jo også sies at vi nok ikke er de kjappeste kjøkkenmaskinene i skapet. Og det er hele veien en hårfin balanse mellom at folk må tjene til livets opphold og samtidig finne nok tid til å jobbe effektivt med bandet. Å spille i band er for vår del et solid minusprosjekt økonomisk, det hender dessverre at andre ting må få prioritet for å holde hjulene i gang. Så kombinasjonen med litt solide doser uflaks og travle liv på privaten får vel ta skylden.»

Madder Mortem@Facebook

Jeg har lyttet en del på sisteskiva, og kom til konklusjonen at den er roligere, litt mer flytende, enn det som har vært tilfelle før. Eller, i det landskapet som ble lagt på ‘Eight Ways’. Er dette bevisst? At dere vektlegger de litt mer malende, triste og vakre innslagene? For det ER mindre metal og groove på denne siste? Jeg vet at du BP mente at det var mer tenner her enn på forgjengeren, så føl deg fri til å hakk løs på min teori :).

«Nei, det er det ikke, he-he. Jeg er ganske så uenig i det du sier der angående mindre metal og groove, men hva folk hører er alltid veldig forskjellig og individuelt. Og det er klart at jeg ikke har samme distanse til skiva som en lytter utenifra vil ha. I mine ører er denne nye skiva vesentlig hissigere enn den forrige og synes den slekter mer på All Flesh… enn Eight Ways om en først skal sammenligne. Spesielt i attityden. En låt som Returning To The End Of The World kunne nok glidd helt fint inn på f.eks All Flesh.... Jeg synes spesielt koblingen mellom trommer og gitar er mer likt loddet som tidligere og også produksjonen. Det er løsere i snippen og groover og vugger langt mer i trommehinnene mine. 

Vi hadde nok en idé om at denne skiva skulle være mer organisk og mer rockete enn den forrige. Mindre produsert og mer direkte. Utover det er det fint lite som er særlig bevisst når det gjelder stilretning. Vi bygger bare sten for sten helt til vi synes det låter kuler og krutt, uten å se oss for mye tilbake – eller, til vi føler oss sikre på at vi har bygd et ultrasolid bygg som vil tåle flom, orkan, snøskred og jordskjelv. Det samme også for Red In Tooth And Claw.

Les anmeldelsen av skiva HER.

Dere valgte å signere med Dark Essence, bergensselskapet. Hva var grunnen til det? Var det fordi dere ville ha ut skiva, at dette var en fungerende løsning? Etter en tid uten kontrakt? Eller var det et målbevisst valg hvor dere ser for dere at et samarbeid vil pushe Madder mot nye høyder?

«Jo, det var absolutt et målbevisst valg. Vi hadde 3 stående tilbud når vi skulle signere ny platekontrakt, og vi hadde lyst til å jobbe med folk som virkelig bryr seg om hva vi gjør – Dark Essence virket da som det naturlige valget. Bra folk med gode ideer og med en genuin forståelse av det vi holder på med. Dette, pluss at det var fristende å jobbe med en label som holder til her til lands for å forenkle og få fortgang i kommunikasjonen. Skal heller ikke stikke under en kjempeliten stol at vi begynte å bli veldig utålmodige med å få ut skiva. Selvfølgelig håper vi at Dark Essence vil ta oss til nye høyder, og at vi kan vokse sammen, og at de vil jobbe hardt for å få oss inn på det store kartet. Det er det som er ambisjonen.»

Etter så mange år, på tross av mye venting og lange prosesser, hvordan er det å finne motivasjonen for å lage Maddermusikk i disse dager? Dere har jo aldri klart det dere burde, altså å oppnå det dere har fortjent. Opeth tok dere med på et par turer, dere er godt likt, men noe gjør at det ikke smeller. Hvor fant dere så motivasjonen til å lage denne nye?

«Vi er jo enige i at vi gjerne skulle ha kommet lengre kommersielt sett, og kanskje også har fortjent det. Uansett, motivasjonen for å lage Maddermusikk kommer nok aldri til å være problematisk, siden det aldri har vært tuftet på økonomisk suksess. Vi har tonnevis med ideer og holder jo på med dette nettopp for å lage denne musikken. Motivasjonen, i alle fall for min del, er musikken i seg selv og ikke så mye annet. Det er terapi og katarsis som jeg ikke vil leve foruten. 

Skulle selvfølgelig gjerne sett at vi kunne leve av dette, men om ikke får musikken være belønning nok. Om vi kunne komme oss opp på et nivå der vi kunne gjøre noen turneer som headliner iløpet av året uten å bli ruinerte hadde det vært fett og det er dit vi vil!»

Og har dere ild i blikket og satser alt på å klatre nå? Eller er dere litt mer laidback, hvor bandet kommer i andre rekke?

«Ja, vi har tenkt til å klinke til denne gangen med flammer i trynet! Vi har jo klokketro på musikken vår og mener det må være mange der ute som skulle kunne ta det vi holder på med til hjertet. Jeg vil ikke kalle oss laidback, men vi må dessverre holde hodet over vannet på privaten samtidig, og det vil alltid være en utfordring. Når det er sagt så strekker vi oss langt for å få til det vi vil, og har masse bensin på tanken denne gangen. Tut-tut – vi kan og skal kjøre veldig, veldig, veldig mange mil!»

Hvordan lager dere så musikken nå? Er det annerledes enn før? Har prosessen med å skape og ferdigstille endre seg?

Det er nok en litt annerledes og en langt mer demokratisk prosess nå enn det som var tilfelle tilbake på tiden med All Flesh…, Deadlands og til en viss grad Desiderata, da det var meg og Agnete som stod for hovedvekten av låtideer. Det er i dag et mye bredere spekter av ideer i og med at alle fem i bandet bidrar med materiale og utgangspunkt til låter.

Vi bruker også mye mer tid på å forsøke mulige uttrykk for en idé. Om det skal være tungt eller soft, aggressivt eller pent etc. Ofte kan ideer bli vridd til nesten det ugjenkjennelige innen vi har kjevlet de til riktig form. Men, så lenge deigen er god…

Uansett er målet fortsatt klin likt og det er å lage best mulige låter. Det er det som er hovedagendaen vår.

Når du nevner ferdigstilling; siden jeg har tatt over det lydtekniske på de to siste skivene, går det veldig mye tid og krefter til dette i tillegg til musikken. Det er ikke barebare å få samlet all dynamikk og brombrom-frekvenser inni to høyttalere slik at folk oppfatter musikken vår slik vi har tenkt. Så det med å stå for hele den kverna selv gjør også sitt til at ting tar mer tid.»

Inspirasjonskildene, er de de samme nå som tidligere?

«Nja – det tror jeg er veldig forskjellig individuelt i bandet. For min egen del er det til stor grad det. Jeg er en slik som fortsatt liker det jeg likte for 20 år siden like godt i dag. Det er ikke dermed sagt at ikke den musikalske horisonten har blitt betydelig bredere, men hjertet banker fortsatt litt stødigere med en solid dose tunge riff, gjerne med molltoner på. Når det er sagt så setter jeg stor pris på ærlighet, integritet og inderlighet i musikk og det utveier sjanger og stilart. Det må være noen bak musikken som virkelig mener noe med det. Det må jo også nevnes at jeg er fryktelig dårlig til å finne ny musikk og foretrekker ofte stillhet over musikk, siden ørene blir såpass hardt og flittig brukt i bandsammenheng.»

Jeg vet faktisk at noen bruker dere i Madder som inspirasjon, det er vel fett å vite?

«Det synes vi er veldig stas og et av de største komplimentene noen kan gi oss! Da betyr vi noe for noen, mer enn å være et band i mengden og det er fett!»

Noen ord om videoen dere spilte inn? Hvorfor valgte dere denne? Den er jo faktisk en av de røffere sakene på skiva, var det med vilje at denne ble trukket ut slikt sett?

«Kult å høre at du synes det – da jeg synes den er av de mer rockete og mindre metal-låtene på skiva. Det å skulle plukke ett av dine ti barn til å fortelle om seg selv, og i tillegg de ni andre rare barna, er og blir veldig vrient. Låtene våre har jo et ganske voldsomt spenn sett over ei skive, og derfor gjør det det ekstra vanskelig å velge en representant. Vi tenkte som så at låta er veldig direkte og forhåpentligvis vanskelig å misforstå. Også at den er catchy og passende i et videoformat. Dark Essence tenkte det samme som oss, og da ble det slik. Det er heller ikke utenkelig at vi gjør en video til fra skiva. 

Videoen ble spilt inn ved et gammelt og forfallent nedlagt sagbruk her i Nord-Odal. Litt av ideen med låta og videoen er at naturen tar tilbake det som er sitt og da synes vi dette var en nær perfekt location. For meg og Agnete er det også litt ekstra spesielt siden vår bestefar arbeidet lange harde dager som høvelmester på nettopp dette stedet for en mannsalder siden da det var intakt og en stor arbeidsplass her i bygda. 

Forresten, det nok en del band som hadde rynket på sminken over opptaksforholdene. I den ene settingen står vi i et fyrrom der gulvet besto av vanvittige mengder due-skjit, saue-skjit, sement-støv, skrapjern, ymse kadaver og knust glass – ikke for de sarte. Så vi skal ha for innsatsen.»

I knippet av band jeg har fulgt og liker av de norske, er dere høyt oppe. Ram Zet, Manes, Atrox…norske band med særpreg. Litt avantgard, litt småtekniske greier, stemning. Føler du at Madder Mortem passer inn i en setting? At dere hører hjemme sammen med andre? Eller er følelsen av å være litt ensom det som dominerer?

«Vi føler oss vel i bunn å grunn litt alene, selv om vi liker og har stor respekt for f.eks. nevnte band. Et visst slektskap er det jo slik som det du beskriver. Vi ser nok på oss selv som et straightere band enn det folk av og til gjør utenfra. Vi er aldri f.eks. avantgard eller progressive for å være det, men det hender folk tror det. Alt vi gjør, gjør vi fordi det er noe i musikken som klikker riktig i våre ører og at vi synes det fremhever låta.»

Jeg takker så mye for tiden jeg fikk av dere, Madder Mortem er et band jeg elsker, derfor vil jeg alltid grave litt dypere, mene litt mer og forlange ytterligere – ta det til dere, det er ikke alle band som får lupen på seg i samme grad 🙂 Har man så noen kloke ord helt på tampen? 

«Det skulle bare mangle og det tar vi til oss, Yngve! Og lige så! Det er ikke mange fra pressen som har fulgt oss med samme hjertelighet og interesse som deg, og det setter vi utrolig stor pris på! Og om ikke denne skiva var helt, helt riktig te-kopp for din del, kan det godt hende den neste blir det. Men, vil si det samme til deg som til mange andre at det kan godt hende denne skiva vil fortsette å vokse om man gir den enda mer tid. Det bor veeeldig mye under lokket på denne hermetikken! Kanskje tennene vil sitte bedre i et dypere lag enn i det en først smakte. Takker så mye for tiden din og intervjuet!»