Rammene rundt denne konserten var at Kristiansands-/Venneslabandet Guardians Of Time ble feiringskåte og ville markere seg etter to dekader som band. Nå var det jo en lomme i tidsrekken hvor det ikke var aktivitet, men uansett har bandet klart å etablere seg, markere seg, komme tilbake og overleve i en bølge som ikke nødvendigvis er der den var når gruppas to første album var aktuelle. 

(Alle foto: Stine Hommelsgård Hovde, tusen takk for lånet!!! Se flere HER
).

Det odde valget med å ta med seg extremmetalgjengen i Mental Disaster vet jeg ikke om traff alle som kom for å se power metal, men det var tydelig en del som kom tidlig for å få med seg dette, og det var tydelig at en del kom sigende på opp mot bandbyttet. Så alle vil jeg tro var fornøyde med kvelden. 

Lyden på Mental Disaster var dessverre litt som bandets siste del av navnet. Ikke dårlig lyd i den forstand, men nivåene var ikke bra. Jeg var ved hver flanke, der var det minimal og tidvis ikke vokal, ute i salen var volumet en hel del lavere enn det Guardians Of Time fikk, slik jeg oppfattet det. Om det er supportbandsyndrom eller ikke, Mental Disaster fikk absolutt ikke den lyd-innpakningen de fortjener, samme hva folk mener om hybriden av death- og blackmetal, ispedd thrash, de spiller. Jeg har sett de noen ganger, og innsatsen her var vel noe av det bedre, medlemmene jobbet bra, og jeg bet meg spesielt fast i riffingen til Bernt, som river. 

De er flinke på scenen, hvor alle fire i forkant (trommisen har liksom ikke så mye valg) poserte og beveget seg bra. Spesielt Bent på bass virker veldig komfortabel, samtidig som han hiver ut heftige løp, og vokalist Jan Åge, som får mer og mer pondus i å kreve sin plass. Ny mann så ut til å fungere, litt halvgal som de andre, tror det fort kan gå seg til, he-he.

For meg er deler av det musikalske innholdet for tuftet på riffing, øs og minimalt med melodiske virkemidler og variasjon. Men det er noe med kraften slike band fikser å formidle, mennesker trenger noen ganger å bare ligge nede og bli hamret ned. Der er Mental helt kurante, men denne kvelden var ikke lydproduksjonen på lag, og jeg satser på at de på Karmøygeddon neste år, eller en eller annen lokal konsert på en mindre scene, trekker et lengre strå i denne avdelingen. 

***

Deretter var det en liten pause mens tidsvokterne skulle gjøre seg klare. Publikum bestod av både folk jeg ser en del, og mennesker jeg ikke møter ofte. Dette sosiale aspektet er jeg kanskje ikke så flink på, men når jeg først er der og at jeg kommer litt i samtaler, er pauser mellom band prima :). Og det er det så bra å se hvordan metalfolk er, oppfører seg, kontra utelivet ellers. Dette er en kjent sak for oss, og lovens voktere, mens resten av samfunnet fortsatt skuler og mener, forhåndsdømmer og fnyser av oss som finner sammen for å se voksne mennesker spille høyt, rase rundt på en scene og skrike og hyle :). Love it!

Guardians Of Time er jo et band som fortsatt er aktive, aktuelle, selv om det musikalske toget nok har, om ikke sporet av, mistet en del av vognene. Det ser ikke ut til å affisere musikerne som er på scenen på Kick denne kvelden, det har egentlig alltid vært et band som har tatt alt seriøst, og ikke latt seg vippe av pinnen selv om verden rundt kanskje beveger seg andre steder når det gjelder musikalske trender. 

Først fikk vi en del låter med de som er med nå, som inkluderer Andreas Vågane på gitar. 
Det har vært en del utskiftninger de siste årene, hvor spesielt det å fylle gitarrollen sammen med originalmann
Pål
(som var med i
Trail Of Tears
) har vært vanskelig. Men
Andreas 
var der, og spilte fett. Han er jo også med på bandets nye skive,
Rage And Fire
. Trommeslager var
Willy
, som jo spiller på
Rage And Fire
,
og valget/grunnen i å ikke trekke inn
Geir Øyvind Vågane
, som har gjort mye med gjengen i det siste, forblir i bandets  indre sfære. Ellers var det vel bare
Hugo Isaksen
, som spilte på
Elements Of Metal-
festivalen i Sandefjord (en konsert jeg så, og som jeg mener å huske var den ene han var med på), som ikke var med på feiringen
. Og vedkommende (beklager, jeg husker ikke navnet) som spilte live med
Guardians
under
Karmøygeddonfestivalen
i fjor.

Denne besetningen nevnt over spilte fra alle skivene, så det var ikke slik at de som var med på de respektive skivene la igjen svette på sine låter. 

Bernt Fjellestad er en habil vokalist, og trenger vel strengt tatt ikke å anstrenge seg så mye for å være der han bør være. Det faller synlig naturlig å fronte et band. Og siden han vedlikeholder stemmen, at han ikke hadde behov for å synge seg tilbake til denne feiringen, er det liksom ikke så mye pes. Smått cocky, selvsikker, flink, en vokalist i et slikt band uten disse egenskapene hadde kanskje ikke fungert. Om det å balansere mellom Susperia og Guardians blir et issue framover gjenstår å se, men så langt har ikke jeg plukket opp noe som tilsier annet enn at det er en grei symbiose.

Gitarist Bent Lindebø, som var med på A Beautiful Atrocity (et bra album som kanskje er litt oversett?), kom inn og deltok på en låt, og viste at gamle kunstner ikke ruster.

Alle gode ting, som det standhaftige og imponerende trommespillet (Willy bruker et elektrisk slagverk, og hvor jeg irriterte meg litt over at crashcymbalene spesielt var lave og/eller ikke hørbare), bassingen og den knallbra sceneattityden til bassist Jonkis (som nå har vært med i åtte år), til side, for meg er Guardians Of Time den gjengen som jeg husker fra tidsrommet 1997 til 2005. Vidar Uleberg på trommer, Dag-Ove Johnsen på bass og Rune Schellingerhout på gitar kom ut mot slutten og spilte et par låter – hvor min favoritt fra debuten ble bra presentert. Vi snakker om High Octane selvsagt. Å se denne kvintetten sammen igjen var rett og slett hyggelig, og at alle spilte fett, på tross av garantert tilstedeværende nervøsitet, tror jeg var kanskje det jeg tok med meg som det beste minnet. Det er jo faktisk 11-12 år siden disse tre var del av bandet, og var med i besetningen som formet og la grunnlaget for hele konseptet som er Guardians Of Time. Ingen i denne trioen har spilt særlig, om noe, siden, derfor er det imponerende å se hvordan de trekker det hele i land. Man kunne tydelig se at Bernt på vokal og gitarist Pål også fikk litt godfeel, dette var jo vennegjengen som skulle erobre verden, som delte visjonen om Guardians Of Time i mange år. Jeg så de mange ganger i startfasen og opp mot første avbrekk, og ble nok litt nostalgisk selv. 

Etter disse to innslagene med originalbesetningen, tok den oppdaterte seg av et par låter, hvor tittelkuttet på sisteskiva pluss en ny sang (ikke sant?) kom i havn. Rage And Fire-låten er nok for meg bittelitt lang, den forsvarer ikke spilletiden like bra som Empire, den episke favoritten på samme skive gjør. 

De spilte lenge, det må ha vært et par timer, og jeg fastslår at 20 år med Guardians Of Time inneholder musikk som er ganske variert. Fra debutens rett fram power med doble basstrommer og lykkelige melodier, til oppfølgerens (og min favoritt) litt tyngre, mer metalbaserte kjerne, via A Beautiful Atrocity som trekker litt i de samme trådene som andreskive, til Rage And Fire, som både er der debuten var og ispedd deler med litt tyngre saker som Empire. Hva framtiden bringer vet ikke jeg, hvordan neste album låter har jeg ikke peil på, men jeg håper jo vi ser denne gjengen om tjue år til, selv om jeg kanskje heller ser for meg kaffe og kamferdrops i en blokkleilighet og litt mimring.

En bra kveld, koselig, lik Scariots vel utførte gjennomgang under årets Southern Discomfort. Og er du uenig i noe av det jeg skrev her, eller vil legge til noe, kontakt meg og vi fikser.

Bilder under: Guardians Of Time:

Bilder under her. Mental Disaster: