Bilder kommer.

To relativt forskjellige band skulle slite scenen på Tolv Bord denne fredagen i slutten av april, og med huet under tarmen og tarmen i bind, gikk turen nedover mot bykjernen for å sjekke stemninga. 

Når jeg rundet hjørnet var det ingen folk utenfor, og det kan bety at a) det er basically tomt i lokalet, eller som det heldigvis viste seg å være, b) godt med folk i lokalet. Faktisk fikk jeg ikke sett stort til Flukt, bare på avstand. Helt på slutten knadde jeg meg framover og fikk sett et par-tre låter med god sikt.

Flukt er ok greier. Tidvis treffer det litt feil for meg, men de har en variert meny, som både går unna og som tar seg av de som liker tunge og stemningsfulle partier. Det redder Flukt. De har noe av det eldre svarte, dette gyngende vi husker fra noen av de tidligere banda, og de har en del oppdatert ekstremmetal. Og det som gjør at Flukt ikke faller i den typiske skuffen; de tunge og malende riffene. 

Lyden var bra, jeg beveget meg som sagt litt, og som vanlig der på Tolv Bord er det prima om man sniker seg litt mot scenen. 

Kvartetten fikser dette bra, de leverer, spiller metal som folk klikker litt av, som groover, og som fyrer godt opp. Jeg er ikke så utrolig fan av skrikevokal, men det har sin misjon her. Og samlet er Flukt et band jeg ikke ser noen grunn for ikke kan hevde seg greit oppover i etasjene. 

Dalit har jeg aldri sett live før, det var derfor knyttet en del spenning til konserten. De spiller en litt introvert form for doom, med vekt på brutal vokal, gitarer som liker å ligge og leke seg med melodier, og rytmikk som kler opp Dalits metal veldig bra. Jeg hadde nok ønsket meg litt mer tyngde i gitararbeidet, og litt mer ren og tung basslyd, og at Cato på trommer hadde fått litt drahjelp der. Ihvertfall slik det framstod i går. Lyden var dog bra, men at jeg stod på en side hele tiden var nok litt av grunnen til at jeg fikk et litt ubalansert bilde. Guro, gitarist Jon Ivars kone, sang på enkelte låter, det fikk jeg nesten ikke med meg. Dessverre. Men jeg vet hun er flink, og jeg fikk noe inntrykk av henne på låten Nomad, hvor hun tok i en del. 

Jeg liker Dalit, det er ikke akkurat bullseye på hva jeg liker av doom, men jeg liker folka, bandet, og mye av det de har utgitt. Jeg har fulgt de helt siden de slapp sin første demo, som vel er 11-12 år siden, og det var derfor kult å få sett de live. De ligger litt der My Dying Bride er, litt der Paradise Lost opererte på et par skiver etter Gothic-perioden. Så vet du litt hva det dreier seg om. 

Og jeg har stor sansen for mye av det trommeslager Cato driver på med. Enkle, kledelige og med innslag av små detaljer. Spillemessig er det litt mer utfordring i det han legger igjen med bandet Aspiration, men stilen er fet. Jeg husker ennå konserten de gjorde med nettopp Aspiration, må ha vært i 04 eller deromkring, og den gang var det en del av de samme faktene som dominerte. Det å ikke bare vise teknikk eller overspille, det å ikle låtene det de trenger, der er han flink.

Og det kommer nytt album, hvor de spilte en låt som het Red. Den var blytung, og viser at Dalit også funker der nede i bånnsuppa. For det er litt som å sykle, det er ikke nødvendigvis lettere å sykle veeeeeldig sent kontra superfort.

En tøff kveld, hvor begge banda leverte. Flukt er nok mer livevennlig enn Dalit, men for meg er det nok dette litt smale, sære og det å følge med og lytte som regjerer. Disse to utfylte hverandre bra, og publikum fikk litt av hvert. Alt annet enn kliss like band ;).