Dag to var like kald, vinden var ikke nådig når vi forlot hotellet. Til og med Yngve måtte ty til medbragt hettejakke :). Denne dagen ble røff, første dag er som oftest grei, så er det dag to, når kroppen skjønner hva som skjer, og tredje begynner systemet å tilvenne seg. Er noe med å fra å jobbe turnus og følge hverdagens mønster, til å ha type 17-18 timer med musikk og det som følger med – tre dager til ende. 

Bilde: Communic

Bilder: Alle er lånt av den alltid blide, skjeggtrimmede og kompetente kameratraktøren 
Jørgen Freim
, som knipset for festivalen. Sjekk flere bilder fra fredagen HER
.

Alt er jo relativt, og med tanke på hvor lite søvn det ble på enkelte, og hvor mye jobb staben på festivalen måtte gjennom, klarer jeg å se det litt i perspektiv. Men, allikevel er det hardt å være på festival, å se så mye musikk, stå og ta inn over seg konsert etter konsert. Overdose på livemusikk, man kjenner at man må ihvertfall ha et kvarters pause når det hele er over før man begynner å lytte på skiver igjen ;).

Vi klarte faktisk å kjøre oss vill, he-he, vi var i Haugesund og gjorde noe jeg egentlig ikke skulle, handle musikk på glimrende Shabby Records. Jeg har vært på avvenning i lang tid, og det er ofte tilbakefall. Fra Haugesund valgte vi på en eller annen måte, garantert noe jeg har skylden for, feil retning, og da gikk tiden dessverre. Alt er jo pinadø likt der ute :). Vi misset to band. Beklager til Sundrowned og Galar, begge band jeg ønsket å se.

Men, vi klarte å trøkke oss på plass for å se for meg lokalheltene i Communic. Trioen driver ikke med ting på tape, effekter eller andre snurrerier, her er det metal i pur form, med sjel og trøkk. Jeg har sett bandet mange ganger, faktisk var jeg på debutkonserten way back. Og med hånden på hjertet kan jeg si at jeg vel ikke har sett en dårlig konsert med de. Lyden har vært det som eventuelt har skilt jobbene, men bandet leverer alltid. Dybde, tyngde, power, og ikke minst, et band som er tighte og samspilte. Bassist Erik er tydelig i sitt spill, i vekslingene mellom det å legge seg med gitaren i riffingen, og jobbe mer detaljert med trommene når soloene til Oddleif kommer. Rytmeseksjonen er tidvis fenomenal, Tor Atle er kompromissløs i sin slagferdighet (som med Bokn i Chrome Division hadde det vært kjipt å vært klokka på ride-cymbalen) og blant alle de banda som bare freser på er det en del som hadde hatt godt av å overvære en konsert med Sørlandsbandet.

Ny skive er under konstruksjon, jeg melder fra når det er bevegelse der. Og ja, fredagens vinner for meg, sammen med Deception og Tribulation (av alle ting).

Bilde: Holter

Holter? Vlad? Joda, de leverte de. Litt røff lyd som første band ut denne dagen, spiss gitarlyd, litt høy. Låtene satt, Per Morten leverte stødig spill bak trommene, og Trond viser nok en gang at han er en av landets beste hardrockgitarister. Nils hadde tidvis litt problemer med å treffe nivået han vanligvis har, men på det jevne funka det. Nils er en kløpper til å synge, og flere mener han tangerer Jørns rolle i dette prosjektet. Men, det som nok gjorde at mye ble glemt og satt til side, var leveransen til frøken Eva Iselinn. FOR en opptreden! Jeg har sett henne live med Holter et par ganger før, men på deler av denne konserten viste hun at hun er en av de beste. En litt annen stemme enn madamen som sang her sist, men du verden, Trond vet å fiske inn dyktige vokalister. Fra å være et voksende monster på scenen, hvor det fra en litt sped start transformerte til toppetasjen i kvalitet, viste hun seg fra en kontrastfylt og ydmyk dame under frokosten dagen etter. Jeg tror, og vet, at mange i salen ble letter sjokkert.

Så var det mat, og selv om det ikke var piknik vi skulle på, ble Slagmaur ofret for blodsukkerets vel og vel. Maurene, med masker og lang reise bak seg, ble ofte nevnt som ett av høydepunktene for de som likte det svart, så turen var nok verdt det hele.

Yngve

Holter gjorde som forventet. Jeg likte nok forrige konsert med Holter bedre, mest på grunn av Jørn Lande. Jeg liker vokalen hans bedre. Nils gjorde en ok jobb, men jeg har hørt Nils bedre en denne ettermiddagen på Karmøygeddon. Resten av bandet låter tight, og hvor det ble en konsert uten de store overraskelsene.

Svenske Tribulation er litt todelt for meg. De er et band jeg liker veldig godt på plate, men ikke fått helt til å sitte live. Dette er også tilfelle denne fredagen på Karmøygeddon. De er et band som har forandret stil fra første plate til nå, de har gått fra å være progressiv death/black metal til litt goth ekstrem metal.

Bandet hadde litt lydtrøbbel fra starten, men det tar seg inn etter hvert. De gjør vel en ok konsert i og for seg, men de klarer ikke og fange meg denne gangen heller. Bandet har jo et par hitter som sitter, men resten av setlisten synes jeg blir spilt gjennom uten at noen låter fester seg. Jeg savner det litt mer progressive og flytende, men dette er selvsagt en smakssak.

Espen

Tribulation? Det bandet liker ikke jeg. Det er for meg et band som framstår som en blanding av Twillightfilmene og en litt femi utgave av en Burtonfilm. For et par av gøtta i bandet er veldig søte. Jeg tok sjansen, og selv om lyden var ullen og lav (det skal visst være slik) og låtene stort sett gikk i samme leia hele tiden, vokste konserten seg stor. Og jeg må medgi at det rett og slett ble en kurant opplevelse dette. Mye bedre enn på Tons Of Rock når de spilte der. Ikke at jeg kommer til å hive meg rundt og kjøpe skiver, men fra å være i overkant skeptisk, havnet jeg over grensen jeg hadde trodd. Stemmen er noe kjedelig, den er rett og slett veldig endimensjonal og tilbyr lite eller ingen variasjon. Det er soundet og flyten på konserten jeg falt for. Hvor mange ganger gitaristen med sløret snurret og gjorde seg mystisk vet jeg ikke, men det må sies at det fort ble repeterende og mistet effekten ganske kjapt ;). Men på tross av dette, en av de bedre konsertene for meg under Karmøygeddonfestivalen.

For noen er Vader synonymt med svart metal, her er Vader ene og alene synonymt med svart metal … hjelm ;). 

Yngve

Så var det Vader sin tur til å varme folket i teltet, som ikke var helt fullt. Disse polske bautaene innen death metal befester sin plass helt på høyde med resten av eliten innen den mer ekstreme delen av metalen.

Dette er et band jeg har fulgt i mange år, og de leverer en konsert som er ett hakk bedre en sist gang jeg så de. Dette mye på grunn av setlisten, som passet meg, den bestod av både kjappe og litt mer groovy låter. Det er en lett blanding av gammelt og nytt materiale, som funker.

Vi fikk også en ny låt som også funket bra, i form av Grand Deceiver fra den nye ep-en.

Vader kjører på, uten for mye staffasje, noe som passer meg perfekt. Det låter tight og tungt, jeg synes også lyden var bra. Denne konserten var nok ett av mine høydepunktene fra årets festival.»

Espen

Kampfar var en vanskelig konsert for meg. Det ble veldig maskinelt og et hardt uttrykk. Jeg så så og si hele konserten, og fikk se et band somhar vokst formidabelt siden jeg sist så de. Et proft orkester som jeg mistenker vil bli omtalt mye i år. Jeg har dessverre ikke hørt sisteskiva, og gikk til bords uten å vite hvilke smaker jeg kunne forvente. 

Trommeslager Ask, som vi husker som Rhythmatist trommeekspert her på Heavymetal.no, spiller som en maskin. Det er lite dynamikk, slik jeg liker, det er doble basstrommer og store og harde takter. Og bandet er der at de følger opp dette, og Kampfar anno 2019 live viser at de både har evnen til å utvikle seg og bygge bandet til å framstå som svært profesjonelle. 

Sceneshowet hadde de jobbet mye med, og et par fakkelsjonglører dro i land prikken over i-en. Et spektakulært show, og en (noe) høy lydproduksjon gjorde sitt til at folk var klar over at kampen var i gang. 

Og Dolk er en utrolig bra frontfigur.

Yngve

Frog Leap er et Youtube-fenomen som covrer poplåter i metaldrakt. Dette låter stort og tungt. De er flinke folk, men det blir veldig mye av de samme elementene i sangene. Publikum koser seg, men dette er ikke veldig interessant for meg.

Espen

Jeg digger Leo, jeg husker godt første gang jeg så de live,
i 02, med
Lowdown. Så gikk det slag i slag med denne gjengen, Zerozonic og ikke minst Pantera-tributebandet Trendkill. Så begynte videoene fra Frog Leap å dukke opp. Jeg meldte inn de første tre-fire husker jeg, så vokste det og alt ble totalt sinnsykt. Nå lever han av det, og man må bare ta av seg hatten for hva den karen har klart.

Å overføre videosuksessen til livescenen kom litt overraskende på meg, men det var vel også å forvente at Leo måtte bevege seg noe for å utvide repertoaret. Jeg må nok innrømme at Frog Leap live ikke traff meg i det hele tatt. Flinke folk, men det var definitivt noe som ikke matchet hva jeg faller for. Jeg var dog i kraftig mindretall, for de fleste så ut til å svelge alt helt, alle de metaliserte listetoppene og andre rariteter. Beklager mann, men du gjør stor nok suksess til at en ærlig skribent kan legge seg flat og si at jeg savner Lowdown ;).

Bilde: Deception

Så var det duket for en kraftig porsjon thrash, extremthrash. Deception steppet inn for svenske Attic på kort varsel, da svenskene valgte å avlyse i siste liten. Samme dag om jeg ikke tar feil. For meg gjorde det ingenting, jeg er ikke fan av Attic, og digger Deception live, så.

Kvartetten hanket inn Marius på bass, som spilte gitar og sang med de når de het Art Of Deception, så kjørte de rett og slett bare gjennom en killer setliste som luktet svidd. Alt i alt, tatt i betraktning av at de ikke hadde øvd inn noe med tanke på dette, var det imponerende høy kvalitet. Lyden traff, bandet var sultent og tok ingen fanger – her viste min holdning seg nok en gang å stemme; små band og små scener, det er der man finner gullet, ikke på de store hvor man ofte får servert retter man har spist flere ganger før. Og Sindre på vokal synes jeg bør trekkes fram som et pluss.

Som med Vader gikk Cradle Of Filth ut, bandet har aldri fristet meg, og jeg tror de fleste som kjenner meg skjønner greia. Og som jeg har sagt før, alle de som som så bandet her på hovedscenen, hvor var dere når Deception knuste? Tenkte meg det,  I rest my case.

Yngve

«Så tok man turen opp på lillescenen for og få med seg Deception. Jeg hadde ikke noe videre kjennskap til bandet, annet at de spiller litt sinna metal. dette låt tøft og tight med mye heftig riffing. Jeg likte spesielt godt når gitaristene delte på vokalen, og fikk litt Carcass-vibber akkurat der. Jeg syntes det fungerte kanon, jeg så hele konserten og gikk glipp av første del av CoF, så noe riktig må de ha gjort :).»

Det ble somnevnt en liten krasj mellom Deception og Cradle Of Filth,
som gjorde at jeg ikke fikk med meg starten av CoF-konserten. Jeg var spent på akkurat
Cradle Of Filth
, og dette var første gang jeg så de live. Jeg har hørt både negativt og positivt om bandets konserter, så jeg visste ikke hva jeg kunne forvente. Jeg fikk nå rotet meg inn i teltet og registrerte at det var bra med folk og god stemning. Lyden var bra, og bandet låt bra.
Dani Filth
var all over the place, det i seg selv var ganske imponerende. Vi fikk servert låter fra hele katalogen, så nye og gamle fans fikk sitt. Bandet er helt på toppen når det kommer til å lage gotisk symfonisk black metal, og jeg var ihvertfall meget fornøyd.»

Wintersun gledet jeg meg til, og dette skulle bli min tredje konsert med bandet. Første gang var forrige gang de besøkte besøkte Karmøygeddon, da var det ikke helt optimalt, jeg mener å huske at de slet litt med lyden. Jeg så de igjen på Rockefeller da de leverte en kanon konsert, så jeg var spent på om de kom til å gjenta den suksessen.  Bandet skulle spille hele førsteplata denne kvelden, og det gjorde de med hell synes jeg, men det ble høyt og mye lyd. Vokalisten Jari har latt gitaren stå for fokusere seg om vokalen, noe som jeg syntes løfter bandet. Dette er en positiv gjeng på scenen, og det smitter over på publikum. En riktig så trivelig avslutning på fredagen for meg.

Espen

Wintersun? Hm, de fant jeg kjedelige sist de spilte her, som vel var i 2015. Som den gang følte jeg Dragonforcevibbene dominere mye av musikken, men om jeg ikke husker feil nevnte en fyr at Wintersun
var tidligere ute med denne krakilske powermetallen.

Dette året var annerledes enn sist, for finnene framstod som mye bedre. Lyden var høy og til tider, litt spiss, men alt fungerte bra. Vokalist Jari leder an og viser seg som en habil sjef. Og gjennom konserten er det lite energi tap å spore. 

Et aber var trommisen, som spilte kjapt og detaljert, det var strengt tatt veldig lite annet enn en suppe alt sammen. Klart, det er ikke lett å skille detaljene i en slik type metal, men når man ikke kunne høre de enkelte elementene, bare en lapskaus av lyd (ikke dårlig lyd), blir man litt oppgitt. I det store og hele dog, fungerte det. Merkelig nok. Men jeg savnet et tydeligere lydbilde på trommene. 

Og var det bare meg som synes det var litt rart at Cradle og Wintersun ikke byttet plass på plakaten? Eller er Wintersun så store? Konserten under ett var bra, og jeg så jo ikke Cradle.

Som kvelden før, og på lørdagen, utgikk dessverre siste band. Da hadde man stått i flere timer, og jeg innser at tributebands på tampen nok er for de som fortsatt er gode og fulle og vil ha mer. Jeg håper og tror, og vet basert på et par folk jeg snakket med, at Painkiller fikk vist seg bra fram. Og jeg VET at de er flinke til å tolke Priest, sjekk ut liveklipp på nett, det er et høyt nivå på gjengen her.

Yngve

Bilder:

Wintersun + Kampfar

Kampfar + Holter

Communic + Tribualtion