Green Carnation «Leaves of Yesteryear»

Selskap: Season Of Mist

Release: 08.05.20

Etterlenget slipp fra Sørlandittene.

Green Carnation burde være et velkjent navn for alle, tross en ikke så altfor tett slipprate av skiver. For meg er det enda debutalbumet Light of Day, Day of Darkness som står sterkest, men jeg skal ikke legge skjul på at dvd-en A Night Under the Dam har fått mang en runde på skjermen. For festivalfolket er nok også de siste års opptredener en bekreftelse på at bandet er å regne med. Mange har gledet seg til dette slippet.

Green Carnation@www

Som på Light Of Day kunne også Leaves gått i ett som én låt. Det er noe med GC og balansen mellom det litt harde og tunge, og de vakre stemningsfulle mellompartiene, jeg føler de har en solid fasit på. Det er ikke en plate man hører enkle kutt fra, for det dukker alltid opp noe nytt man ikke la merke til eller hørte på forrige lytting. Man trykker play, og vips så har man hørt hele, og det skjer hver gang.

Tittelkuttet er litt småprogga i rytmeseksjonen, men ikke mer enn at det er lett fordøyelig selv for et øre som kanskje ikke er helt på den planeten. Det som er litt fett, og som går igjen på hele skiven, er at uansett hvor mye de mater på, er det en fredelig og flytende sfære over det hele. Selv på den kanskje mest kommersielle låten Sentinels, som også har mest pådriv, er det svevende og vakkert med en undertone av melankoli som henger rundt i soundet. 

My Dark Reflection (re-recorded fra 2002 albumet Journey to the end of the Night) ble min favoritt, som med sitt litt triste uttrykk blandet med en smule aggresjon og herlige disharmonier i riffene, nesten grenser til hva et black metal-band kunne servert. Men ingen fare, man får her, som alltid med GC, en solid og mektig ren vokal som sitter 100% midt mellom ørene. At de kan flotte vokalharmonier, DET skal de ha!

Hounds, som egentlig er en litt kjedelig låt for mine ører, der skal man legge merke til orgel-/synthsoundscapet som ligger og vager bak bass og trommer i vers. Ha-ha, det redda mye for min del på den gitt. Det er sånn at det ligger mye detaljer rundt om i låtene, og jeg vil anta at mye av det store soundet er på grunn av alt man ikke hører. 

Litt løye når jeg første gang hørte siste kuttet Solitude. Det er noe veldig kjent her, jeg nynner jo med på vokalen som om jeg kjenner den. Hmm, er det plagiat? Nei
, jeg fant ut av det, det er jo en utrolig flott Green Carnationisert versjon av Black Sabbaths låt. Prøv den i et headsett, eller et godt anlegg, og man får en stor lytteopplevelse. Bare pianotonene alene, og klangen de bruker, er jo helt fenomenalt sart og direkte fabelaktig!

Alt i alt et flott, men et ganske så ufarlig album. Det er snilt og fint, det er komposisjoner av dimensjoner, og stemninger man dras inn i enten man vil eller ei. Suveren instrumentalisering, og vokal som bærer bandet utrolig bra. Upåklagelig men kanskje litt pen produksjon? Jeg savner kanskje litt tyngde der de er tunge. Live er de mer metal og tyngre føler jeg? Det er uansett en smakssak, og du hører jo hva du selv syns når du sjekker ut albumet, for det skal du jo! 

8/10

Tracklist:

  1. Leaves of Yesteryear
  2. Sentinels 
  3. My Dark Reflections of Life and Death 
  4. Hounds 
  5. Solitude