I utgangspunktet falt lørdagen på Kick ut da dette ikke klaffet for meg, men så dukket den tidligere Heavymetal.no-skribenten Alf Magne opp og tilbød seg å mene noe om to av bandene og samtidig addere litt av det han opplevde på Bennys senere på kvelden. Tusen takk!!!

Bilder er tatt av festivalknipser Oddvar Ringstad, tusen takk for lånet! Det kommer flere så fort de er tilgjengelige.

Første band ut for min del (beklager Dordeduh) ble Kampfar som hadde tatt turen til Sørlandet fra Fredrikstad. Bandet må vel regnes for veteraner i den norske black metal-scenen da de etter sigende har holdt det gående helt siden 1994. Første skive, den selvtitulerte EPen Kampfar, kom ut samme år som oppstarten. Men ok, nok historie.

Kampfar åpnet konserten med Mylder fra skiven Djevelmakt, som kom ut sånn rundt årsskiftet. Passende nok, siden første tekststrofe i låta enkelt og greit er Helvete. Med det var tonen satt.

Såvidt jeg fikk med meg holdt Kampfar seg for det meste i den nyere del av diskografien, med noen stikk tilbake til noe eldre saker med låter som Vetterkult fra albumet Heimgang.

Det er tydelig at Kampfar har dratt på seg en del liveerfaring de siste årene. Bandet låter særdeles tight, og det er ikke mye å sette fingeren på rent musikalsk, eller showmessig. Skulle det være noe å klage på, måtte det være en fløyte av noe slag på et backingtrack som skar seg gjennom marg og ben.

Publikum tok i mot budskapet til Kampfar med knusende ro, og det var ikke særlig mye bevegelse i salen. Bandet jobbet hardt for å endre på det, uten den helt store suksessen. Synd, det var ikke innsatsen det skulle stå på.

Etter at Dolk og kompani fra Kampfar hadde blåst fra seg var det tid for kveldens headliner. Greske Septic Flesh har alltid vært et band som har hatt potensiale for store ting, og med skiven Sumerian Daemons fra 2003 løsnet det ihvertfall for min del. Etter Sumerian Daemons har bandet fulgt opp med skivene Communion, The Great Mass og nå i år Titan, som alle har holdt høy kvalitet.

Høy kvalitet er stikkordet som først meldte seg når grekerne sparket i gang. Det låt massivt, med stor M. Skjønt, det skal vel ikke så mye til når man har strykere, blåsere, synther, kor, cleanvokal og fandens oldemor på backingtrack.

Det var ikke mye bevegelse på scenen å spore, men bandet kjører allikevel en gjennomført estetisk pakke med ortodoks inspirert backdrop og en slags rustning på vokalist Spiros som ser ut som en mellomting mellom et spraymalt supermannkostyme og rustningen til Gary Oldman i Dracula.

Som Kampfar før dem konsentrerte Septic Flesh seg om material av nyere dato, og da spesielt fokusert rundt de tre siste skivene. Vi fikk servert blant annet The Vampire of Nazareth og Unbeliever i versjoner som ligger tett opp til det man hører på plate. Jeg noterte meg at vokalist Spiros til tider ligger litt lysere i registeret enn det han gjør på plate, uten at det plager meg i det hele tatt. Mektig, rett og slett.

Tekst: Alf Magne Andersen

***

Timewaves har jeg sett før, men det var når de gikk under navnet
Remorse Is For The Dead, og de var noen år yngre. I mellomtiden har bandet vokst seg kraftig bra, de har spilt på
Wacken, de har pusset på alle delene i bandsammensetningen og framstår nå som et moderne, hardtslående band som trekker i både thrash-, death og coretrådene. 

Medlemmene hadde en veldig fin måte å utfylle hverandre på, det var tydelig at samspill og å jobbe mot samme mål har vært noe av fokuset. Også enkeltvis var dette musikere som imponerte, og som jeg sa til trommisen; jeg fikk ikke sett så altfor mye av de andre, for å følge med på Simen var rett og slett en fryd. Det som slo meg var kraften han hadde i venstrehånda, og at det for det meste var et jevnt slagnivå både i tyngre groove og når det gikk opp i hastighet,. Dette er, slik jeg vurderer det, et aber hos mange, men her var altså styrken tilstede også når skarptrommen fikk juling i kjappe rytmer. Pluss for at du alltid var så smilende og glad mann :). 

Låtene bet jeg ikke meg fast i, om det er sjangeren eller noe som er tilstede hos yngre band vet jeg ikke (eller om det er meg og mine preferanser), men det handlet mest om framføring, teknikk og slagkraft. En kommende ep vil muligens skvære opp i denne avdelingen, men live, på Bennys denne kvelden, dreide det seg om å spille hardt, fett og med trøkk. 

Selv om strengebenderne hadde masse kvaliteter, var det trommeslager og vokalist som for meg framstod som bærebjelkene. Selvfølgelig er ikke disse støttefunksjonene mye verdt uten kledning og isolasjon, men å se vokalisten ha en så proff måte å angripe på, det tjente bandet godt på. Espen var flink til å være der det skjedde, gi maks når han hadde sine partier, og å være tilstede men i bakgrunnen når vokalen hadde pause. Hvor gjør man av seg? Hva gjør man med hendene? Alt dette så det ut til at Espen fikset bra. 

Tekst: Yngve M. Jacobsen

At det spirer og gror i metalundegrunnen bør ikke være noen stor overraskelse. En av de nyeste spirene i den lokale floraen er gutta i Timewaves. Skjønt å kalle dem for nykommere er kanskje litt urettferdig. Bandet vant tross alt Wacken Metal Battle i år, og fikk med det spille for et stort internasjonalt publikum på festivalen som bør være kjent for alle metalfans. De har også rukket en tur innom Dugout Studios i Sverige for å spille inn EPen Recreation.

Etter å ha overvært både norsk rimelig standard black metal, samt overprodusert gresk symfonisk death ,var det noe forfriskende ærlig over det Timewaves leverte. Lyden var der, det samme kan vel kanskje sies om publikum, målt etter Kristiansands-standard hvertfall.

Timewaves leverte en rimelig tidsriktig teknisk metalpakke, tett konsentrert og akkurat passe midt i trynet. Musikalsk ligger Timewaves en eller annen plass og vaker i det moderne amerikansk-inspirerte landskapet. Andre band som Lamb of God eller Chimaira kan vel noteres som referanser for hvordan det låter. Dog med de ekstreme kantene i lydbildet som vi her i nord ofte inkluderer.

Vokalist Espen Likblek fikk plass midt i lydbildet. Flankert av en habil rytmeseksjon med trommis Simen Sandnes som sentral brikke, låt det meste rimelig bunnsolid, og publikum så godt fornøyd ut når bandet takket for seg.

Hvis man skal pirke, bemerkes det at noen eldre grinebitere rynket på nesen når bandet hopper på scenen. Hvis man skal være safe,  er det tryggest å holde seg til headbanging.

Tekst: Alf Magne Andersen

***

Vulture Industries har jeg ikke fulgt så godt med på de siste årene. Jeg har registrert at de har gitt ut skiver som har høstet mye skryt, inkludert av Yngve her på Hm.no. Inntrykket jeg har hatt har vært at bandet har beveget seg i en ennå mer eksperimentell og teatralsk gate enn de gjorde rundt debuten The Dystopia Journals (som jeg forøvrig likte godt).

Fra scenen på Bennys blir vel egentlig inntrykket mitt bekreftet. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner stort av det som blir levert, men det ser ut til å treffe publikum godt. Yngve som er storfan har sikkert mer utfyllende informasjon å bidra med. Sorry, dette ble litt for teatralsk for min del.

Tekst: Alf Magne Andersen

Om Timewaves skal forklares, er vel det å kalle de en moderne og teknikkpreget maskin helt greit. Det handler om system, detaljer, samspill. Om man begynner å vase litt i motsatt hjørne, finner man Vulture Industries. Her er følelser, dynamikk, personlighet og identitet faktorer som skinner. Og de av dere som har sett bergenserne før, vet at det aldri vanker dårlige konserter. Men det kan seffers være mulig at det ikke treffer akkurat deg – men da skal du være relativt innesnødd (he-he, sorry Alf Magne :))

Siden jeg ikke har hørt bandets nye album, vinylen ble handlet etter konserten, kjente jeg ikke til de fleste av kuttene denne kvelden. Og jeg likte det!, jeg liker å sjekke ut ny musikk live. Første låt, som var hentet fra gjengens ferske album, ble litt grøtete, men det tar jo som kjent en låt å skru seg på plass av og til.

Det er tre ting som preger og definerer Vulture Industries; vokalist Bjørnar, som alle vet har en spesiell scenepersonlighet, bandets høye instrumentale nivå (som ikke brukes til å spille flash, men benyttes til å bygge låter, tjene musikken) og stemningene/følelsene de klarer å opparbeide. Og det som alltid slår meg med Vulture Industries er at de har evnen til å holde på folk, til å suge til seg oppmerksomheten, og til å fange publikums interesse. Det oppdaget vi godt på lørdag. Måten spillelisten var satt sammen på, gjorde at det alltid skjedde noe. Når det ble litt vilt, litt hardt, litt kaos, da kom denne tivoli-rocken snikende og slo folk litt ut av øyeblikket og ristet liv i alle sammen. Et tegn på at folk var happy, var at det gjentatte ganger ble krevd ekstranummer, det mener jeg vi fikk tre eller fire av.

Engasjement er ikke et fremmedord for Bjørnar, han tar flere turer ut i salen og synger helt oppe i ansiktet på utvalgte folk. Dere som ser Seinfeld vet jo om uttrykket closetalker. 

Som med Timewaves er det et solid nivå på musikerne, og som med Timewaves er det trommis og vokalist som (for meg ihvertfall) er de to som stikker hodet lengst fram. Eller, Bjørnar har vel egentlig aldri hodet noen annen plass enn der framme, eller der oppe,:). Trommeslager Tor Helge var imponerende gjennom hele konserten! Her snakker vi om en kar som takler beinharde løp så vel som dynamiske og sarte takter. Det var en fryd å se på deg også :). 

Jeg er en stor fan av Devil Doll, det er også bandet, spesielt Bjørnar har jeg hørt. Det ble en medley fra sisteskiva, hvor man faktisk blander inn musikk fra doktorens reseptblokk, og den ble fortjent godt mottatt.

Organisk galskap, definisjonen på variasjon, psykisk ustabilt og egenart som hovedfag, mine damer og herrer; Vulture Industries.

Jeg hadde kvelden, la oss si det sånn. En slik aften, med to så forskjellige band som begge leverte i hvert sitt hjørne, det er krem. Jeg er nok nærmere Vulture i personlig musikksmak, men det er samtidig kjempegøy og underholdende å se et ungt band som Timewaves slå fra seg slik de gjorde. Skylapper er for pyser, jeg liker den musikken jeg liker, uavhengig av sjanger. 

Hjertelig tusen takk for meg Southern Discomfort! Lena, Oddvar, Richard, Kalle, Tanja og alle dere andre; dere gjorde en kjempejobb!!! Foruten folks subjektive opplevelser til side, hva som var bra og ikke så bra, det eneste jeg hørte folk mumlet litt rundt var at prisen på Kick og Bennys samlet var litt stiv. Ikke alle trenger festivalpass, da er det litt kostbart å hoste opp til begge spillestedene. Flere jeg kjenner valgte å avslutte kvelden etter Kick. Samtidig hadde det jo blitt kaos om alle der hadde tatt turen til Bennys også 🙂

Tekst: Yngve M. Jacobsen