Alle bilder, fotograf: Robert Rønning

The perfect or most extreme example of its kind; the ultimate. Det er hva som ligger bak tittelen på bandets debutalbum, ‘Ne Plus Ultra’. Folka bak er kjent for å drive med skeiv garasjerock, ikke sant? :). Progmetal til den store gullmedaljen, da er det rett og slett påkrevd at jeg dulta borti vokalist Øyvind og ekstraherte noen svar. Øyvind er forresten Lyngdals store stjerne, kanskje ikke der, men hos meg.

Nå skal ikke jeg dra deg inn i et langt og intrikat intervju, det tar skiva seg av selv, hehe, men vi må jo flørte litt med albumet og deg, og finne ut av noen av rammene rundt dette. Så, Øyvind, det er pinadø lenge siden jeg har hatt deg her inne på Heavymetal.no. Livet er bra?

«Hei Yngve! Ja, livet er herlig. Føles fantastisk å ha endelig ha skiva ute PLUSS det er sommer. Aiaiaiai/rai rai!»

Du holder til i Lyngdal, verdens navle, hvordan er det å forholde seg til musikkbransjen, -scenen, og henge der? Er livet i saktebyen noe som appellerer? Eller er det oppvekstrøttene som gjør seg gjeldende?

«Lyngdal er Norges svar på Las Vegas, eller omvendt! For meg er dette perfekt. Det er her jeg har mestedelen av familie og venner, jeg bor greit og kan reise til større steder hvis behovet er der. Vi har også helt fantastisk natur rundt her, så etter 15 år borte i både Oslo og Stockholm, kan jeg knapt få det bedre.»

Terra Odium@www

Terra Odium, bandnavnet, hvorfor dette valget? Jeg mener at det har vært konstant siden jeg først hørte om dette prosjektet. Som vel nå er et band?

«Bandnavnet Terra Odium er latinsk og min tolkning av navnet er jordens hat 
og med det så mener jeg tsunamier, stormer, vulkanutbrudd, flommer etc. Navnet var Asgeirs forslag, og var egentlig ment for mer brutal musikk, men jeg synes det passer veldig bra til oss. Noe jeg også liker, er at latinsk ikke er noe alle umiddelbart kan og man må som regel undersøke litt for å finne ut hva noe betyr. Ergo lærer man faktisk noe nytt av det. Latin tilfører også litt ekstra mystikk, noe jeg også synes passer utmerket til musikken vår. Navnet kom for noen år siden, så ja, det har vært med oss en stund.»

I starten var det vel deg, Bollie og Asgeir, stemmer ikke det? Hvordan falt brikkene på plass med de andre? Var det naturlige valg, eller var det mangel på talent lokalt, eventuelt man ville ha Steve som salgspoeng? Ikke at han ikke er flink ass.

«Det var bare Bollie og meg i starten. Asgeir kom med omtrent samtidig med Steve, da vi fant ut vi ville gjøre mer ut av musikken vår og starte et nytt band etter Manitou. Bollie og jeg ville ha med noen som virkelig kunne krydre musikken vår, ta den videre. Egen identitet, virtuositet og sound var viktige faktorer.

Asgeir angriper musikk på en helt spesiell måte og hører riffene annerledes enn noen andre jeg kjenner. Vi tenkte at hans tekniske spillestil ville passe perfekt til vår musikk. Vi var ikke ute etter en moderne trommis med bare tre tammer og moderne lyd – vi var ute etter noen med en hel drøss tammer og mer organisk lyd. Vi var ute etter den stemningen man fikk før i tiden, f.eks da man hørte Nicko McBrain spille lange overganger fra små tammer til store tammer. Asgeir var dermed det eneste naturlige valget og vi kunne aldri levert et slikt produkt uten han. Han jobber masse i kulissene og står for både cover, hjemmesider og what not. Han har blitt en særdeles viktig ressurs for bandet på flere plan enn bare trommespillet.

Steve har jeg kjent siden vi spilte med Spiral Architect på Progpower USA i Atlanta i 2001, og var jo med da Asgeir spilte trommer i Testament, pluss de har jobbet sammen i Vintersorg og Scariot. De fungerer veldig bra sammen. Både Bollie og jeg har alltid elsket fretless bass. Vi ville ha en bass som yppet seg litt, ikke bare lå som en during langt bak i musikken. Måten Steve spiller på i f.eks Death ’The Philosopher’ er jo hinsides fett og vi lekte med tanken på hva han kunne gjøre med vår musikk. Jeg kontaktet han og han elsket musikken og sa ja omtrent uten å blunke. Heldigvis for oss, for jeg synes hans sound, spillestil og feel virkelig tar musikken og soundet vårt til et nytt nivå. 

Steve kom til Mandal og bodde hos Bollie mens han spilte inn skiva. Han lærte som regel to låter om dagen, og i løpet av kvelden var de ferdig innspilt. Vi har lange og intrikate låter, men han tok utfordringen på strak arm. Her er det mye improvisasjoner og first take. Vi kunne ikke vært mere lykkelig med resultatet, pluss at vi hadde det virkelig knallgøy i studio.»

Dere jobbet mye med skiva, i mange år, det er som jeg erindrer en god forskjell fra de tidlige skissene til ferdig resultat. Hva synes du selv om hvordan det hele utviklet seg? Og kunne du tenkt deg en mer gitarbasert skive, mindre symfonisk preg? Og når ble det bestemt/valgt at dette elementet skulle legges til?

«Selv om skiva tok mange år å lage, har vi ikke gjort noen nevneverdige forandringer utenom noe småplukk. The Thorn måtte jeg synge inn på nytt med ny tekst da jeg ikke klarte å få rettighetene til diktet vi opprinnelig brukte på den låta. Trommene, rytmegitarer og vokal er stort sett slik det var da det ble spilt inn, mens soloer og slikt har endret seg litt underveis. Vi har også jobbet mye med lyd, så der har det endret seg betraktelig fra demoversjonene. Det meste av vokalen er den samme som på demoene. Mye er improvisert og first take, mens andre deler har tatt tid å få slik vi ville.

Det er ikke slik at vi har spikket og spikket på dette i årevis. Tiden har gått med til bl.a venting, forhandlinger, miksing etc. Det tok eksempelvis tre år før Steve hadde tid til å komme hit og spille inn bassen. Orkestreringen tok et år å få til, da Jon Phipps hadde masse betalte oppdrag for andre band som han måtte prioritere. Miksingen tok vel et år, da Bollie og jeg måtte finne ut av hvordan vi kunne få det lydbildet vi var ute etter. Forhandlinger med plateselskapet tok vel et år der også.

Angående det symfoniske, så har jeg alltid vært fascinert av orkesterbruken på f.eks Queensrÿches ‘The Warning’, på Operation: Mindcrime og effektbruken på Roger Waters ‘Amused To Death’. Vi ville tilføre slik stemning i vår musikk også.

Vi var ikke interessert i å ha med en keyboardist som spiller på hvert eneste riff. Det passer veldig godt i mange band, men vi ville ha mer av gitarriffene frem. Vi fikk kontakt med Jon Phipps som endte opp med å bli med i bandet. Han og jeg jobbet tett sammen om dette i et års tid. Han kom til Lyngdal og vi jobbet sammen noen kvelder før han reiste tilbake til England og jobbet videre med idéene. Jeg synes resultatet er enda bedre enn jeg forventet meg. Jeg synes han slipper gitarene frem der det trengs og han får frem nesten en filmstemning i låtene, noe vi var veldig ute etter. Ne Plus Ultra er ment til å ta deg med på en reise, vi ønsker at man er i musikken, som en bok eller film. Masse mørk, dramatisk stemning.«

Les anmeldelsen av skiva HER
.

Det er litt Manitoufeel på mye her, naturlig nok, og en jeg kjenner poengterte at ‘Shadow Lung’ jo var en Manitoulåt når gigen på Southern DisComfort fant sted. Er det mye her som var tiltenkt Manitou?

«Ja, The Shadow Lung var tiltenkt Manitou. På plata venter Phipps med å legge på orkestrering til omtrent midten av låta, slik at vi låter litt mer Manitou i første delen av låta, selv om Steves bass har et helt annet sound enn Tom E. Eriksen. The Thorn (den het Disappearances før) var også tiltenkt Manitou. Vi spilte Shadow Lung live med Manitou
(Jepp, på Sdc 🙂 Yj),pluss enda en Terra-låt som foreløpig ikke er utgitt. Nå må jeg påpeke at vi er verken Manitou eller Spiral Architect, men det er naturlig at man drar paralleller til begge de bandene når vi er to fra Spiral og to fra Manitou, haha.»

Og du har lagt litt om på stemmen, alderen tvinger ballene litt ned og gjør stemmen dypere. Hvordan var den biten for deg? Det å tilpasse seg en stemme som endret seg? Eller hvor du mistet den syke lyse du hadde? Og savner du det å kunne få folk til å søke dekning?

«Tidligere i Manitou gjorde vi jo cover av Crimson Glorys ‘Red Sharks’. Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke kan gjøre den lengre, men jeg kan nå andre toner midt i mellom som jeg ikke kunne på den tiden. Jeg røykte før, og kombinert med mange gode festligheter begynte det etter hvert å virkelig ta på stemmen. Jeg mistet egentlig hele det øverste registeret. Etter at jeg sluttet å røyke tok det 6-7 år før stemmen virkelig begynte å komme tilbake. Kombinert med noen nye teknikker og en annen måte å tenke sang på, ble det ganske greit igjen, synes jeg.»

Øver du mye hjemme, synger du mye, altså ikke når du dusjer og lager mat, men bevisst og fokusert med tanke på band og musikerkarriere? Og ja, karriere er vel noe de fleste i vår alder har gitt opp, men du skjønner.

«Jeg øver aldri sang, men øver mye gitar. I de 4-5 siste årene har jeg spilt opp mot 8 timer om dagen, men akkurat i den siste tiden har jeg ikke hatt tid til det. Nå spiller jeg kanskje 4-5 timer om dagen, annenhver uke. Jeg la om gitarteknikken totalt, omtrent rett etter Ne Plus Ultra ble spilt inn. Jeg spiller både for gøy og med tanke på fremtiden i Terra Odium. Bandet har stor fokus på gitar og det er viktig for meg å vedlikeholde teknikk og slikt.»

Det er en gjennomarbeidet skive, det er lite liv, det er ikke antydning til noen skjevheter eller feil. Hvordan blir det å gjengi dette live? Om dere planlegger det i det hele tatt…?

«Interessant betraktning, selv om vi nok ser det på en litt annen måte. Vi har med vilje latt være å rette opp i en god del ting, med den hensikt at vi skulle låte mere organisk som et band og ikke maskiner, men dette er jo svært tighte musikere med lang fartstid, så det blir jo låtenes deretter. Det er faktisk masse skjevheter på alle instrumentene og vokalen som vi bevisst ikke har rettet på. Vi har derimot jobbet lenge og iherdig med lyden for å få det lydbildet vi siktet etter, så godt mulig dette spiller inn her.

Vi planlegger så absolutt å spille live. Fremtiden vil vise hvordan dette vil låte, men vi kommer til å legge inn mye arbeid i å få det resultatet vi ønsker. Jeg har stor tro på at vi får det til!»

Hm, der fikk jeg noe å tenke på.

Skiva ble påbegynt for hundre år siden, nå fikk folk presentert dette dere har jobbet så mye med. Du og de andre har levd med låter og versjoner i årevis, hvordan var det for deg å slippe skiva etter så lang tid? Hvilket forhold har du til låtene og skiva selv? Klarer du å se aspektet i at lytteren hører dette for første gang?

«Ja, hundre år går fort! Det var faktisk litt surrealistisk og rart da skiva ble sluppet. Vi har holdt på med dette så utrolig lenge og plutselig er den ute. Det er utrolig gøy å ha det fysiske formatet i hånden og se det ferdige resultatet. Av og til begynte vi å tvile på at dette noensinne ville bli gitt ut, så nå føles det helt fantastisk.

Når vi i tillegg får så mange bra tilbakemeldinger og anmeldelser, er det ekstra inspirerende. Jeg har aldri opplevd så mye oppmerksomhet og pressedekning før. Jeg har gjort intervjuer jevnlig i 5-6 uker nå, og det ser enda ikke ut til å dabbe av, så dette er utrolig gøy! Jeg hører på plata fra tid til annen, men jeg trengte jo en pause etter vi brukte så lang tid på å mikse skiva. Det er faktisk ingenting jeg føler vi burde ha endret. For meg er den nettopp Ne Plus Ultra.»

Favoritt fra skiva da? Har du låter du prioriterer å spille, eller er du som meg en helhetsmann på skiver? Og om du har favoritter, hvorfor?

«Plata er laget for å spilles i sin helhet, men jeg spiller jo enkeltlåter fra tid til annen. Det kommer an på humør, stemning og anledning. Hvis jeg skal dra frem en favoritt, så tror jeg det blir It Was Not Death. Dette på grunn av tekst og stemning vi fikk frem. Synes vi fikk til noe ekstra spesielt med den låta og den står i kontrast til de andre låtene. Fokuset ligger 100 % i stemningen. Null fokus på teknikk eller virtuositet, bare låta i seg selv. Vi følte plata trengte et pusterom, men var ikke interessert i å lage en ballade eller den slags. I stedet fokuserte vi på det kalde og mørke, på å virkelig få frem følelser i lytteren.

Winter er en annen favoritt, da denne virkelig tar deg med på en reise. Fra de rolige, groovy versene til den spinner inn i kaos og tar av.»

Jeg vet at Frontiers ikke nødvendigvis gidder å vente i 7 lange og syv brede på oppfølgeren. Hva skjer i kulissene til Terra Odium her? Er det materiale og planer for andreskiva allerede?

«Bollie er særdeles produktiv, og han har låtmateriale for 3-4 hele skiver til. Jeg har ikke rukket å lage vokal til alt, men på det nåværende tidspunkt har vi ferdige låter til omtrent to skiver til, mener jeg. Det vil ikke ta så mange år før neste skive kommer ut. Vi har lært utrolig mye av denne utgivelsen, så vi stiller langt sterkere nå. Vi jobber mot å ta bandet på scenen, men vil også ha et stort fokus på å få i gang produksjonen av oppfølgeren til Ne Plus Ultra.»

Kan ikke du bare ha det knallbra dere nede i Lyngdal? Og så skal jeg prøve å fiske inn et fysisk eks av albumet snart, og bli enda bedre kjent med innholdet. Har du noe du vil si her på tampen, om du er sykt misfornøyd med innsatsen min, kjør på, jeg har mage til å tåle det!

«Ja, jeg vil si at jeg setter stor pris på ditt evigvarende engasjement og støtte til musikken, det er intet mindre enn imponerende!

Tusen takk!»