Bilde: Triosphere

Alle bilder er lånt av Svein Frydnes@Festivalguiden, en virkelig ildsjel som aldri sier nei til å hjelpe. Vi løfter en neve i lufte for Svein!

I år ble det dessverre en avkortet versjon av Karmøygeddon for meg, litt fordi jeg skulle i konfirmasjon, og litt fordi min reisemakker fikk ryggen som uvenn. Men noe klarte vi å se, og selv om det ble litt her og der, og overalt, fikk vi sett flere band.

Årets festival hadde ingen bomber i forkant for min del, men det har stort sett ikke mye å si. Det har vært mange år for meg på festivalen, jeg har sett mange band, utrolig mange flotte konserter, og det er alltid koselig å være i Kopervik sammen med den utrolig flinke og dyktige gjengen i arrangørstaben, og ikke minst festivalsjef Johnny, som i år virket mer avslappet enn noen gang. Ihvertfall om man  skal basere seg på mengden ganger man så fyren :).

Kun (nesten) to av tre dager ble fordøyd, og fredagen måtte snittes i settet til Phil Campell og sine motorhoder. Da var det ikke mer å hente av ryggmusklers samarbeid, og det er en grense på hvor heavy man skal prioritere å se band.

Men turen begynte i Skien, der Espen, min reisepartner, huiet mot Kristiansand, overnattet på Heavymetal.no-kontoret, før turen gikk langs kysten og mot Stavanger, så Haugesund/Karmøy. Første band visste vi glippa, Ulvhedner (beklager), det tar mye tid å kjøre, over fem timer, men at jeg skulle være skylden i at Espen missa Diabolical? Hallo! Jeg klarte å glemme telefonen, og vi måtte kjøre tilbake og hente den, og gjett om akkurat den tiden var bandets spilletid? Vi kom akkurat når Triosphere gikk på, som for meg var viktig da Heavymetal.no’s fokus jo er norske band.

Jeg har meldt inn smågreier på bandet fra tid til annen, men på mange år har jeg ikke gjort stort. Jeg har ikke sett de live på mange år, de lever fortsatt litt på sitt forrige album, men det kommer ny skive folkens! Det er altså ti år siden de ga ut The Heart Of The Matter, og det er nesten like lenge siden de spilte på Karmøygeddon. Da var det på tide. Hodet mitt var litt rotete siden jeg kom inn i full fart, og måtte akklimatisere meg, men jeg fikk med meg alle slag og hver tone. 

Triosphere er imponerende tighte og selvsikre i forhold til at aktivitetsnivået ikke har vært så høyt, de driver jo mye å backer andre artister (Dag Ingebrigtsen), så tommel opp for at det låter så fett. Noe ujevnheter i lyden, litt fravær av noe trommer i lydbildet (basstrommer var litt lave ut), og litt problemer med scenelyden, ellers merket ikke jeg noe som skurret. De presenterte nye låter, de husker jeg ikke så mye av, men jeg regner med at det blir anledninger til å sjekke de ut når albumet kommer, og konserter plottes. Og Idas vokal, og gitarspillet, soloene, mann! Og dame :).

Finnene i Shade Empire skuffet meg, noe fordi lyden ikke var så snill med bandet. Det låt brummete, og mange av detaljene forsvant. Jeg så de sist på lillescenen, da var det megafett, de maktet ikke å toppe den forrige jobben altså. Og på dagtid med sol er teltet veldig lyst, jeg tror kanskje bandet ble løftet opp litt tidlig, for i år var det på lillescenen lyden veldig ofte var kongen! Så en litt uengasjert opplevelse for meg, men bandet ga jernet, så det skortet ikke på innsats fra våre nye venner i Nato. 

Forsøket på å se Mork ble bare noe tull. Det var fullt som det ofte er på lillescenen, og jeg orker ikke å stå bakerst og ikke se en dritt, og se ryggen av folk mens musikken hamrer på. Jeg så ferdig Shade Empire, derfor det ble for sent med andre ord. Men det er jo et kompliment å ikke kunne anmeldelse slik da, hehe, det betyr at folk var der, i monn, og fikk servert Haldens svarte tåke.

Mens Samael la igjen sin trommisløse metal, ble det litt tid til å hilse på kjente. Som det blir mange av etter noen år som gjest. Og FOR en fin gjeng med folk :). Det blir dessverre stort sett bare nikke, litt håndhilsener og en klem i ny og ne, musikken er i fokus, og slik vil det bli for min del. Mange er svært opptatt av festligheter, som jo er helt greit, men for meg er konsertene (helst i sin helhet) det som teller. Og Karmøygeddon har lagt opp lineupen veldig bra, det er svært lite som krasjer, og ofte er det to, tre band på storscenen uten noe på den lille, slik at man ikke trenger å gå glipp av stort.

Mantric Momentum, her snakker vi progressiv, melodisk metal med klasse! Dere som likte Divided Multitude vet litt hva det dreier seg om, og dere som kjenner Christer Harøy, og Harøyfamilien, er klar over hva de trøkker ut av metal. Med selveste Frank Nordeng Røe bak trommene, og gjestegitarist i form av Triospheres Tor Ole. Og vokalistens søster dro på med en låt også, kanon :). Flott gig, tunge riff (som for meg gjerne gjør at jeg faller for progressive metalband, blir det for soft etc. :)), engasjerende låter, og bra driv. En overraskende bra konsert, jeg mener det også er debutgigen? Dette er jo flinke folk, og man forventer jo ikke noe annet enn bra saker. Et par ganger synes jeg vokalen skar litt med musikken, men det var ikke noe mer en en fotnote. Et sterkt band, som jeg håper de får ut på veien og gjør suksess ute i den stor verden. Og igjen viste folka bak lydborgen at det er fullt mulig å få monsterlyd der. Aberet mitt er at det er klin umulig å nyte gigs der når det er for mye folk, da er den optimale opplevelsen reservert til de første rekkene. Jeg valgte å stå på siden av scenen, der lyden også var knall! 

Så var det pause på lillescenen fram til 01:00, som jeg snakket om tidligere, og når var det tre knallkonserter på rekke og rad i storstua oppe.

Bilde: Geoff Tate

Geoff Tate, FOR en gig! Selvsikker, basically alle toner ble levert, styrken, og vi fikk Queen Of The Reich! Flere låter fra Rage, Operation, altså, hva skulle folk klage på? Litt kort gig kanskje? Manko på London? I Dream in Infrared? Nope, det var bare en intens og bra konsert. 

Fire av seks medlemmer hadde hatt, haha, viktig info-alarm, tre gitarister, som var en for mye, vanvittig flinke folk, som garantert leverte like bra som man kunne forvente om det originale bandet hadde stilt (selv om jeg synes trommisen ikke helt klarte å matche stilen til Scott), og en veldig bra lyd, om noe høy på enkelte steder. Nah, kos fra begynnelse til slutt, også for meg som ikke helt har taket på Operation-skiva. Hatmailer sendes til getalife(at).dott.com.

Bilde: Battle Beast

Battle Beast, nok et besøk fra Finland, og som virkelig lagde liv! Jeg er ikke voldsomt stor fan av bandet, men det fungerte ypperlig foran publikummet denne kvelden, og de leverte stilsikkert basert på mye turnering og kompetanse. Lyden var bra, bandet gjorde ingen feil.

Vokalist Noora har en utrolig sterk stemme, som nok er storparten av grunnen til at jeg og mange ble imponert. Låtene er altfor kommersielle for meg, men de er kløktig skrevet. Men for like. Og så mange av sangene starter så likt, med Nooras hytting med never og hey hey-rop i så og si alle låter, det ble veldig kjedelig etter kort tid. Men de leverer, og gjør folk fornøyde, og solgte helt klart mange billetter.

Bilde: Tnt

Tnt avsluttet kvelden for meg, og jeg synes konserten tok seg veldig bra opp! De softere og nyere låtene i starten er ikke helt det Tnt jeg liker best, og selv om bandet kanskje helst vil spille nyere materiale, vet de og vi at det er de gamle sviskene som vil løfte taket. 

Og makan, Tony sang kjempebra! Noen toner ble kuttet, men altså, Eddie! Northern Lights! Break The Ice? Seven Seas? Framføringen var det null å si på, og Dahl leverte knall der bak. Han har en egen stil, og selv om Morten ikke topper listen over trommiser, har han enormt stor respekt fra meg. Han har vært med så lenge, gjort så mye, og så mye fett, at det burde være pokaler til både ham og Tekrø snart. Tekrø er et eget kapittel, her er det lite å si. Verdenstoppen! Dere som var der fikk servert fantastisk gitarspill!

Kordamene krydret bra, tangenttrykkeren så jeg ikke så mye fra min vinkel dessverre, bassist Sid Ringsby gjorde en bra figur – så selv om første del av settet ikke helt appellerte til meg, var totalopplevelsen helt klart en flott opplevelse. Om det var headlinergroove over bandet? Jeg vet ikke, basert på dagens feel er kanskje Battle Beast en mer naturlig topp, men Tnt har også et veldig bredt publikum i alle aldere, så det var litt hipp som happ. De to og Geoff Tate kunne alle avsluttet aftenen. 

Det ble som sagt litt amputert på fredagen, jeg skriver mer senere, nå er det soving og lang tur som gjelder før ny jobbeuke. Men jeg kommer tilbake og noterer litt på det jeg fikk med meg fra fredagen asap :). 

Takk til Johnny, Kenneth, Leif, damene i crewet, helt utrolige jenter, vaktene, alt fungerte bra i år. Kanskje det fløt enda bedre enn i fjor? Om det er mulig? Og når man blir angrepet av slagmaur bak scenen, da blir kvelden komplett :).

Bilde: Tnt

***

Fredagen ble det treig start, myyyye pollen som satte systemet mitt helt ut, og veldig sent treffpunkt på puta hjalp ikke. 

Kort oppsummert fikk jeg med meg tre konserter på lillescenen; Countless Skies, som var kanonunderholdende. Uk-bandet dro på med moderne og melodisk dødsmetal. Ikke veldig hardt kanskje, men det tror jeg har å gjøre med at de blander vokalene på denne ultratypiske løsningen, hard og melodisk. Men de koste seg skikkelig så jeg, og publikum digget det, og jeg fikk med meg alt uten at det ble kjedelig. Men det skal sies, det er ikke så mange av disse banda jeg hører på, det er for mange som låter ganske likt. Og generelt blir det for kjedelig for meg, men det fungerte her. 

Marianas Rest, som jeg ikke visste noe om, overrasket med sin tunge og drøvtyggende metal. Finnene legger seg godt under doom og death, og drar på med melodier og stemninger som kan minne litt om My Dying Bride. Men kanskje litt tyngre. En miks av Katatonia og MDB mulig? Uansett skjønner man hvor mye de eldre banda har preget denne bølgen, og hvor artister som In Mourning har dratt det videre. Liker du tunge og mørke melodier blandet med death, hvorfor ikke? De leverte bra, feite riff, kul trommis, god vokalist, absolutt noe jeg skjønner at de frammøtte likte og som levde opp til forventningene. 

Horizon Ignited er nok et finsk band, som lå i et typisk sound for festivalen. Melodisk død med bruk av synth og renvokal. For meg er ikke dette veldig interessant, men selve konserten var det lite å utsette på. De var flinke på scenen, spesielt den ene gitaristen så ut til å ha tatt sin Møllers Tran. Men låtene og soundet er for meg såpass generisk at jeg ikke helt klarer å falle for finnene. De leverer stort sett noe som ligner på så mye annet jeg har hørt. Men som sagt, en bra konsert, og som slo bra fra seg, og fylte lillescenen. Dette er uansett en stil som virker å pirre festivalen og publikums nerve, så kjør på.

Storscenen ble litt så der for meg. Som nevnt innledningsvis ble det en amputert fredag, og når dagen starter med Gaerea, folk som drar på med masker og okkulte symboler, da tar gamle Yngve seg en luftetur. Sånn er det bare. Det jeg hørte av bandet var uansett ikke helt min greie, og jeg har for lite fundament til å kunne skrive noe om dette. 

In Mourning har en kraftig status der oppe i Haugesund og på Karmøy. Jeg har aldri helt skjønt dette bandet, selv om jeg hadde en liten forkjærlighet for de tidligere i karrieren, men det er jo ikke ensbetydende med at jeg har feil eller rett. Svenskene skuffet sist de var innom, denne gangen var de mer fokusert og hadde et større engasjement på scenen. Men det er allikevel ikke et band jeg er så fan av – ikke live ihvertfall. Jeg liker jo gjerne disse lange, rolige partiene, men ikke denne formelen med snill vs slem, ren vs hard, den er litt oppbrukt for min del. Publikummet så uansett ut til å storkose seg, og siden bandet har vært her så mange ganger vil jeg tro at dette ikke var siste gangen svenskene besøker Karmøy. Lyden var ok, jeg havnet litt langt bak her, og ofte må man litt framover for å få uttelling ha det i bakhodet.

Brainstom imponerte stort når de spilte på festivalen tilbake når Byscenen i Haugesund var lokasjonen. De skuffet ikke denne gangen heller. Uten et snev av underkategorier eller sjangerlapper, tyskerne lever rett og slett ren heavy metal. Jeg er ikke større fan av de på skive, og de overgikk ikke den konserten jeg nevnte, men du verden, dette er en tysk maskin! Spesielt trommisen, hadde jeg prøvd det der hadde jeg fått melkesyre og miste følelsen i armene etter en sang. Død som det er bra å se noe som bruker hele kroppen og bare lapper til alt og alle så hardt og presist som dette!! Spilletiden var fin, for når de sluttet følte jeg at dosen var oppbrukt. 

Vreid har levert alt fra kjedelig til bra i min bok, og det er i de senere årene jeg har funnet de mer og mer interessante. Konserten denne fredagen viste bandet fra en bra side, der noen låter blir litt intetsigende for meg, mens andre virkelig skinner. Vokalen har av og til vært mitt ankepunkt, men jeg fant den å være bra her. 

De har publikum i sin hule hånd, og dette er et band som virkelig definerer hva folk liker der i vest. Vreid tror jeg kunne spilt hvert år og fått like bra liv. De jobber hardt, har bygget bandet over tid, har fortiden de har med Windir, og blander dette på en måte jeg tror både gamle og nye fans er fornøyde med.

Phil Campell labbet opp på scenen fra backstage når jeg gikk forbi, og man så at alderen begynner å dra seg til. Men det jeg fikk med meg av låter virket å være ok, og med bare ungfoler i bandet vil jeg tro at mye støttes av det. jeg har sansen for Phil, liker godt måten han spiller på, og Orgasmatron er en av mine favoritter med Motörhead. Men jeg er ikke helt der at jeg kjøper skivene til Phil og hans bastarder. Denne gangen var det Motörhead som var i fokus, og for å være ærlig tror jeg det er det folk vil ha, og det de kommer til å måtte levere framover.