Selskap:  Brave Words Records

Release: 17.04.26

Nok en vokalist, nytt album.

Crimson Glory@www

Bandet hadde sin storhetstid på midten av 80-tallet, men har stukket hodet fram her og der siden. De har forsøkt å få til en kopi av Midnight (bandets første vokalist) et par ganger, denne inkludert, og de har levert noe som ble litt utenfor det jeg likte. Men hovedproblemet med Crimson Glory, og andre band som endrer frontfigur, og kommer tilbake så lenge etter at de var på høyden, er at man sammenligner. Man forventer.

Det jeg har funnet ut var det beste med Chasing The Hydra var å nullstille litt, og prøve å ikke vektlegge fortiden. Det er tidvis tricky, for bandet gjør en så kraftig innsats for å prøve å kopiere de par første albumene på egen hånd. Enkelte riff synes jeg nesten ligner for mye på eldre låter, uten at jeg har notert noe, eller gått inn for å leke detektiv. Men tittelkuttet ligger her, som et eksempel.

Med det sagt, at bandet flørter mye med sin egen fortid er en side, en annen del av bandet anno 2026 låter friskt. Det låter ikke så kjipt som mange av de eldre som kommer tilbake gjør. Flere av låtene er spreke, og noe et yngre band innen denne progressive melodiske powermetal-sjangeren kunne levert. Så litt bagasje og litt innovasjon. Og ja, jeg er en av de som anser Crimson Glory som et powerband, for den gang de kom var det en annen forståelse for dette begrepet enn det man fikk oppleve bare får år etter.

En låt som Broken Together minner sterkt om det våre egne sterkt undervurderte progmetalkarer i Fracture leverte. Og det er en god slump med Roy Khan og denne stemningsfulle følelsen gjennom mye av skiva. Og man får vokal- og gitarlinjer som er 100% i gata slik de var i 1986. Og jeg likte den tyngre vinklingen i Angel In My Nightmare, som er en låt som er veldig kult arrangert, og hvor de leker seg med mye mer detaljer og vendinger enn ellers.

Jeg var skeptisk i starten, når jeg fikk disse enkle låtene på nett, men når skiva har gått en del, har den vokst på meg. Jeg er kanskje mer fan av skiva enn av at det er et Crimson Glory-album, om du skjønner. Det er tydelig at man har å gjøre med folk som har fartstid, for der mange av dagens band pøser ut musikk uten personlighet, hører man at dette er et band med pondus og personlighet.

Skiva tror jeg både kan please fans av bandet og andre som ikke har større kunnskap om gjengen. Crimson Glory har alltid vært litt underdogs, de har ikke blitt så store som de burde og fortjente, og i tillegg er stilen de spiller en nisje innen metalscenen. Men jeg har troen på at Chasing The Hydra kan gjøre noe for de, selv om slike magefølelser er umulige å vite om stemmer.

Helt grei skive, og litt bedre enn helt grei også. Det er nok vrier og vendinger til at de lett matcher å bli tagget progmetal, og de har et høyt musikalsk nivå samtidig som de ikke flasher dette bare for å imponere. De legger mye vekt i låter, ikke enkeltbragder. Slik jeg hører det.

Og jeg synes bandet har fått en solid vokalist, som både ivaretar og er seg selv. Han fungerer både i de mørke og de lyse partiene.

7,5/10

Tracklist:

1. Redden The Sun
2. Chasing The Hydra 
3. Broken Together
4. Angel In My Nightmare
5. Indelible Ashes
6. Beyond The Unknown 
7. Armor Against Fate
8. Pearls Of Dust
9. Triskaideka