Kopervik kaller med gyngende rytmer og melodier.

Einherjer@www

Bandet har jeg egentlig ikke fulgt sååå lenge, jeg har vært klar over de helt fra starten, men har aldri vært aktuell som graver i vikingemetalscenen. Men de har endret seg, det gjorde de for en god del år siden, og jeg har hatt sansen for det de har levert live og på skive i en tid.

Skiva låter proft, det er veldig bra produksjon, drivet er der, og jeg synes Frodes grovvokal har modnet seg og blitt bra. Litt gurglete til tider, men det gjør seg bra. Det veksles mellom grov og melodisk, og det er en del allsang. Som seg hør og bør når man legger seg i dette sjiktet.

Det er partier jeg ikke helt falt for, som inngangen på Bloodborn, den A cappella-biten var litt ikke for meg, men med en gang låten begynte dro de på og ble råtasser! Det ble til slutt en av høydepunktene her.

Mye her er tungt og gyngende, type enkel Bathory-estetikk i riffingen, med raspende growl og mye melodi. Melodisk er de også enkle, det er gjerne gitaren som står for dette, disse enkle melodilinjene som gjerne ligger litt. Et eksempel på både og er At The Threshold som svarer til den tunge og gyngende riffingen, det enkle, men hvor de plutselig fletter inn en flinkis-solo. Jeg liker godt at de krydrer slik. Og man skal ikke underkjenne Orgasmatronriffet som en stor del av grunnen til at denne formen for extremmetal ble som den ble. Og på denne sangen har Einherjer likheter med nettopp denne Motörheadlåten, faktisk ganske mye til tider :).

De tør også å gå helt ned i balladeland. Gone var jeg ikke helt venn med etter noen runder, som er en låt med vekselvis ballade/hardt, men De Så Ser hadde kvaliteter, som er mer rendyrket rolig:

Tyngden drar på seg også når Malstrøm kommer, og måten de bender tonene i starten føles faktisk som en malstrøm. Uten at jeg egentlig vet hvordan den føles, hehe.

Med Saltworn Runes leker de seg mer i et extrem terreng, men fortsatt ikke med mer tempo enn at jeg kaller det tungrock (her kan det dukket opp kommentarer vil jeg tro :). Jeg savner kanskje flere thrasha riff, litt mer edge på noe, som en variasjon. Men bandet har funnet sitt kall og jeg synes de gjør lite feil her på Lifeblood. Om man liker det eller ikke er det unektelig kvaliteter her.

Og som så utrolig mange skiver jeg lytter på, gjemmer banda den beste til slutt. The Eternal North er et episk verk på 9 minutter, der de nesten ikke beveger seg. Det er en kunst det der, å lage noe som holder interessen oppe med et minimum av riff. Kudos for denne.

Som helhet var det ikke alt som falt i smak, men det var absolutt mer enn nok til at jeg sier meg enig i alle de gode anmeldelsene jeg har lest av skiva. Dette er en gjennomført skive, der de balansere så bra mellom det mer hardrock-/metalaktige og det tyngre og mer extremmetalbaserte, at jeg vil tro den potensielle kjøper-/fanbasen er bredere enn å bare tilhøre de som kjenner bandet fra før.

Faktisk er mye her ganske snilt og tilgjengelig, derfor kan det være at de klarer å klatre litt høyrere enn de har vært før, for Einherjer har det liksom ikke løsnet helt for etter så mange år. De var tidlig ute, har sluppet 9 eller ti skiver, og man ser på livekalenderen i år at de deltar på habile festivaler.

Og jeg har faktisk spilt i et band som delte scene med Einherjer, for typ 25 år siden, så vi har en fortid :).

7/10

Tracklist:

1. Bloodborn
2. At the Threshold’s End
3. Gone
4. Malstrøm
5. Dei Så Ser
6. Arr For Arr
7. Saltworn Runes
8. The Eternal North