Flashing Thunder kom med skiva ‘ Drawn To Fire’ for ikke så lenge siden, hvor jeg blant annet skrev følgende. «Og bandet leverer varene, de spiller bra, vet når ting bør og skal komme, de følger boka, men har også vett til å tenke litt selv.» Ålesundsbandet var med på å kjøre et intervju, så her kommer en mulighet til å oppdatere seg eller finne ut hva det dreier seg om. Anders Leine, gitarist og vokalist, er min motstander.

Flashing Thunder var et nytt bekjentskap, da trenger vi litt innføring:

Hvem: 

Anders Leine Gitar & vokal
Bård Sprakehaug Trommer
Arild Lausund Bass
Henry Vatnehol Gitar & vokal (har forlatt bandet etter plateinnspillingen).

Sted:

«Vi holdet til 30 minutter utenfor Ålesund, med base i et tettsted som heter Vatne.»

Oppstart/hvorfor:

«Vi startet opp i 2008, jeg og Bård hadde spilt sammen i et annet band tidligere, og begge var klare for å finne på noe nytt og mer seriøst. Jeg spillet på den tiden med Blåhø, som vi også delte øvingslokale med. Henry var bandkollega med meg i Blåhø, og ble etter en stund også med i FT. Det er ikke noe særlig med spilleoppdrag for black metal-band i Ålesundsområdet, så vi ville spille musikk som vi også kunne fremføre live. Arild kom med på et senere tidspunkt, han var kollega med Henry, og det var slik de kom i kontakt.»

Så, hva inspirerer? Det var, slik jeg hørte det, relativt klassisk metal dette, med bra føring, er dere enig? Eller har dere en subsjanger eller egen forklaring på det dere driver på med?

«Selv om låtene har fått et forholdsvis likt uttrykk på platen, er de jo egentlig ganske sjangerspredt, alt fra rock’n roll-låten Burning Bridges, flørt med black metal på Drifting Away og thrash-inspirerte Drawn to Fire. Så jeg tror vi har kommet frem til at det er best å bare kalle det metal. Vi er egentlig ganske sprikende i musikksmaken, og det gjenspeiler seg også litt i platen. Jeg er nok det som er hardest i musikksmaken og hører mye black metal, selv om det ikke nødvendigvis gjenspeiles i mitt bidrag til låtskrivingen. Bård er glad i musikk fra slutten av 80- til tidlig på 90-tallet og liker fortsatt best band som Pantera, Metallica og Guns N Roses. Arild er mer inne i progressiv musikk med mer melodi og synkopering, dette preger ikke denne platen siden han bare såvidt har vært med på selve låtskrivingen, men om det kommer en plate nr.2 vil nok den bære litt mer preg av hans inspirasjoner.»

Coveret var fett! Det må vi få storyen bak og litt om hvem som har mekket det.

«Da platen var ferdig mixet, fikk vi det plutselig travelt med å skaffe coverart. Vi arrangerte bandmøte der de fleste i bandet hadde laget egne forslag som ble presentert, men med så mange sterke meninger var det umulig å bli enige. Etter at vi egentlig hadde gitt opp å komme til enighet, startet jeg å google de ulike låttittlene på platen, og det var da vi plutselig fikk et treff på drawn to fire. Vi fant et tegnet bilde fra den tiden brannbilen var hest med kjerre. Vi syntes dette var et stilig tema, spesielt siden Anders hadde jobb som røykdykker og Henry har en dragning mot bål og åpne flammer. Vi diskuterte litt rundt temaet og kom på at vi kunne ha bybrannen i Ålesund fra 1904 som bakgrunnstematikk. Vi startet med å lete etter lokale malere som kunne ta på seg oppgaven å male dette bestillingsverket, men kom tilslutt fram til at det var best å leie inn en profesjonell om vi skulle få jobben gjort i tide. Vi kom over Vladislav Tsarenko etter å søkt litt rundt på nettet. Han var utrolig dyktig, og coveret endte opp mye bedre enn det vi på forhånd hadde forventet. Vi følte litt at vi måtte kompensere for et litt tullete bandnavn med et skikkelig cover slik at folk ser at det vi driver med faktisk er seriøst.

Bandnavnet ja, det var voldsomt klisje, var det kun dette som var målet, å ha et metal navn? Eller finner vi faktisk en bakgrunnshistorie med mening?

«Alle som har vært med å starte band vet at det verste med hele prosessen er å finne bandnavn. I starten var vi ikke så opptatt av å ha noe navn, vi bare spilte for å ha det moro. Men så kom dagen da vi skulle ha vår første liveopptreden, og vi stod der uten navn til å ha på plakaten. Etter mange og lange diskusjoner, med mange mer eller mindre gode forslag, kom vi frem til at vi skulle bruke bandnavnet fra et band jeg spilte i helt tilbake i 1994. Bandnavn laget av 5. klassinger på barneskolen blir ofte litt prestisjefylt. Vi syntes at musikken passet til å ha et navn som minnet litt om 80-tallet.»

Jeg synes også produksjonen er bra, og siden dette er en selvutgitt cd, er lyden også skrudd av dere i bandet? 

«Alt er spilt inn hjemme hos meg, men lyden er skrudd av Markus Skroch i Kalthallen Studio.

Vi vurderte egentlig aldri å bruke noen andre enn Markus, siden enkelte i bandet har samarbeidet med han tidligere og var veldig fornøyd med jobben han gjorde da. Nok en gang synes vi resultatet ble bra, og samarbeidet fungerte knirkefritt.»

Og hvilke referanser hadde dere med i studio, i huet, når dere skulle spille inn ‘Drawn To Fire’? Var det artister eller enkelte skiver dere ville prøve å legge dere opp mot?

«Lydmessig hadde vi ingen mal for denne platen, vi gav Markus helt frie tøyler til å skru det slik han mente det var best. Av og til er det best med frie tøyler, ikke alle kan ha trommelyd som Black-album. Jeg synes han traff bra, og det eneste vi har endret på lydmessig etter den første prøvemixen, er skarptrommelyd. Det er greit å ha en utenom bandet for mixing, så får man et mer nøytralt lydbilde enn om f.eks. en gitarist skal mixe. Siden det var jeg som gjorde alle opptakene, hadde jeg hørt sangene veldig mange ganger når vi kom til det punktet der lyden skulle skrues, så å slippe den delen av jobben var deilig.»

Norsk metal pleier ikke å høres slik ut, har dere en formening om andre her til lands som ligger i samme skuff?

«I starten trodde enkelte at det skulle ende opp litt i samme kategori som Kvelertak, Stonegard, Dunderbeist etc. Jeg var egentlig giret på å få det til å høres litt mer i samme gate som Sahg, og etter jeg fikk høre platen til nabobandet
Skaarv, fikk jeg enda mer lyst på mer stonerpreg. Det ble som det ble, og vi ser vel nå i ettertid at det kanskje ikke har blitt helt slik likevel.»

Hva har dere så gjort så langt?

«Vi har spilt to konserter de de siste årene, og spesielt den første var utrolig gøy, med fullstappet lokale på den lokale baren. Nå har vi omsider gitt ut DtF, som egentlig skulle slippes i 2013. Planen var å holde noen konserter i forbindelse med utgivelsen, men når Henry valgte å forlate bandet pga. skolegang, ble det litt vanskelig. Vi har jobbet med å skaffe erstatter(e), og har vært i samtaler med en ny vokalist, men er ikke helt i mål foreløbig.

Fotograf bandbilde: Sigurd Vatnehol

Øvingslokale har også vært et problem, men vi satser på at også det ordner seg om ikke så alt for lenge. Så vi får prøve å komme sterkere tilbake senere. Vi har startet på låtskrivingen til det som på sikt kan bli en ny plate, og filmet råmateriale til musikkvideo for låten Drifting Away, som vi forhåpentligvis får sluppet iløpet av høsten. Vi har også startet å planlegge manus for musikkvideo for Alcoholiday, men siden dette kanskje er sommerlåten på platen, er vi kanskje litt sent ute nå som vi går inn mot høstmørke.»

Jeg vil tro, siden det er en såpass bra pakke, at det ikke bare er tidsfordriv eller et prosjekt?

«Målet var at det skal være et fungerende band som skal spille live 2-3 ganger per år, og gi ut ny plate neste gang vi har nok materiale klart. Vi er litt nøye på at man ikke skal spille for ofte i lokalområdet, siden man da kommer i fare for å bli oppbrukt og besøkstallene svikter. Tidsfordriv er det vel som sådan, men dette er mer enn bare et prosjekt.»

Har dere sendt ut mange anmeldereksemplarer? Og så langt, hva sier bransjen?

«Vi har nok vært litt for slappe på anmeldereksemplarer, så det har bare blitt sendt ut 5 stykker, og det til Scream Magazine kom i retur pga feil adresse. Omtaler er moro uansett karakter, men vi får ta litt selvkritikk om vi ender opp med bare noen få omtaler. Det bare trykket bare 500 CD og 300 LP, så vi stresser ikke nevneverdig med å få solgt ut alt med en gang. Jeg har kun sett to anmeldelser til nå, og disse har endt opp på 5/6 og 6,5/10, og det må vi vel være fornøyd med.»

Les hele anmeldelsen hav skiva her på Heavymetal.no HER
.

Prøver dere å sikre dere kontrakt, eller er dere fornøyd med å gjøre alt selv og ha det som en hobby?

«Kontrakt er egentlig helt uaktuelt, vi har ikke ambisjoner om å satse på et så høyt nivå at det er nødvendig. Vi ønsker å være egen herrer, å jobbe i eget tempo. Vi har liten tro på at vi hadde blitt særlig godt hjulpet siden vi ikke er så veldig enkle å få til å spille live. Ser ikke for meg at vi er bandet som legger ut på noen turne.»

Hva omhandler så tekstene? Det var notert hvem som hadde skrevet den enkelte teksten, men tekstene var ikke inkludert i bookleten. Og var det kanskje et pengespørsmål?

«Grunnen til at tekstene ikke står i cd-booklet er kun fordi vi ville at de som kjøper planten på LP skal få noe ekstra som ikke følger med i cd-en. LP kom i slutten av september, altså nesten 3 mnd etter cd-en, det var derfor viktig for oss at det skal være en liten gulrot til de som kjøper den. Så ja, det var kanskje et pengespørsmål, men ikke fordi vi ikke hadde råd til å trykke det i cd-booklet.

Live or Die handler om folk som føler seg misforstått, selvmordsstatistikk i Norge og hvem som er i den største faregruppen.

Human Trash omhandler en bekjent som i en periode i livet gav litt for mye f..n og fikk et dårlig rykte som er vanskelig å rette opp etter litt for mange episoder med slagsmål og bråk.

Drawn to Fire handler om vokalisten i bandet som alltid havner i bålet dersom det er alkohol og bål på samme fest. Han var bl.a. sykmeldt en mnd etter utdrikningslaget mitt, etter store forbrenninger under føttene.

Killing Fields fikk navnet sitt etter en strofe i Michael Jackson`s Earth Song
. Denne handler om krigføring, og at religion sjelden eller aldri er det som hjelper deg i krig.

Majesty of Sky handler egentlig om det å være gud og bli tilbedt av andre.

Careless er egentlig ganske lik Human Trash i innhold og mening. Den handler om å være mislikt og ekskludert fra samfunnet.

Burning Bridges var skrevet rundt meteoritt nedslaget i Russland i februar 2013. Denne gav oss en forsmak på hvordan menneskeheten kan bli utryddet og hvordan folk reflekterer rundt hendelsen.

Fight forteller en historie fra en lokal undergrunns bokseliga. Gjestevokalist Stig er valgt ut siden han er en skikkelig fighter.

Drifting Away handler om å dø av alderdom og å være i stand til å selv kunne avgjøre hvor man vil ende livet. Altså ikke på et aldershjem, men i idylliske omgivelser i fjellet – eller langs kysten.

Alcoholiday handler om en kompis som har en tendens til å drikke litt for mye i sommerferiene, en gang endte det med besøk av et sort helikopter etter noen litt stygge uttalelser på Internet om en Amerikansk president. Big Brother is watching osv… Ja, dette er en sann historie.»

Det er kjempegøy å presenterer nye norske band, og spesielt når de gjør greia så fett som dette. Det er nok litt baktungt for mange av trendrytterne, men fans av god gammel heavy metal tror jeg vil falle for dette. Har dere noen avsluttende ord til mine lesere?

«Sjekk ut debut platen vår på Spotify, Wimp, Itunes, YouTube etc. Ta kontakt på Facebook
om du liker det du hører, så får vi ordnet et fysisk eksemplar til deg. Den er også i salg på Jukebox i Ålesund.»