Full tittel: «Funeral Tango for Gods & Men»

Selskap: Freshporia

Relaease: 22.10.21

Kvartetten leverer nok en gang en utrendy skive. Og for de av som ikke nødvendigvis driver å edger hele tiden, er det befriende å høre musikk som tar vare på rommet, sjelen, et eldre sound. 

Hex A.D.@Facebook

Sist jeg var innom bandet, var når forrige skive, Astro Tounge

, ble sluppet. Dette var tilbake i februar 2020, rett før pandemien slo oss i senk.

Henrik: «Det var lett å se at hele denne pandemien kom til å prege kulturlivet, så vi hoppet heller hodestups i gang med dette nye prosjektet isteden for å vente og håpe på en skarve konsert eller to. Faktisk var det en befrielse å kunne jobbe uforstyrret gjennom dette albumet i motsetning til å gjøre det samme, men måtte bryte av for å dra vekk og spille konserter.»

Hvordan de har brukt tiden spør du? Har de utnyttet pandemien til å spikre en skive som kan matche de det så langt har sluppet? Mjo, ja. Jeg er som vanlig glad i det de lager, så lenge de holder seg innenfor de rammene de har skal det mye til før jeg slokker lyset og forlater bygget.

Funeral Tango er isolert et veldig bra album, i rekken med de andre føler jeg mer at de har sluppet nok et album. Dette nye har ikke overgått forgjengeren ennå, og ja, jeg har hørt mye. Det er en større vekt på helhet, ikke enkeltlåter som nødvendigvis stikker seg så mye ut. Det er et kompliment i min verden, men samtidig er dette albumet ikke et som tilfører så mye mer enn flere gode og fete låter. Jeg sier takk til det altså ;). Det begynner å bli mange skiver, og når jeg lytter blir det vanskeligere å skille ut hvor låtene hører til. Det er dog en liten snert av nedtonethet her på Funeral Tango, noe mer folkish progrock og rolige partier. 

Produksjonen er også denne gangen der den skal være. Trommene høres bra ut, som om man var i rommet der de ble spilt inn, ikke at noen har klippet, fjernet, malt, skrapet, lagt til og rasert en akustisk feel. Nivåene er kledelige, ingenting krangler om oppmerksomheten. Det er en kunst i seg selv vil jeg tro, å lage og mikse musikk som ligger akkurat der det skal. 

Det begynner å bli merkelig at ikke verden tar til seg Hex A.D. i større grad. At ikke noen drar de med seg på store turneer, backer de opp, at større selskaper ligger utenfor trappa til bandet og kaster kontrakter mot de. Dette er og blir ett av de mest spennende banda i Norge, og at de treffer min musikksmak såpass bra er jo ikke et minus. En lengtende og melodisk form for 70-tallsinspirert hardrock.

Nå har jeg fulgt bandet lenge, og sett de mye live, og har kanskje en annen tilnærming når jeg lytter opp nye slipp fra gjengen. Men som sagt tidligere, isolert er Funeral Tango en bra skive, og den står like bra som debuten og Last Nail, men så langt er Netherworld og Astro Toungue haaaaakket over. Dette kan fort endre seg, for Funeral Tango er inne på telefonen min, i bilen, og forhåpentligvis snart i fysisk form.

Gjester i form av Rowan (tidligere Dio) på All the Rage og Hell Hath No Fury (en låt som matcher det jeg var innom med progrock/folk), og Ronnie Le Tekrø på avslutningslåten Positively Draconian. All The Rage var en av favorittene her, tung og drivende, mørk. Positively Draconian var en perle, som Henrik selv spiller trommer på, her er det følelsene på utsiden som gjelder. En virkelig bra arrangert låt. Låten snur litt over 5-minuttermerket, og tar oss med i soloer og en flott avvikling av sangen. 

Og folkens, tangentene på One Day of Wrath!!!!

Bandet og skiva er fortsatt der oppe, det er det ingen tvil om. De er litt som Communic fra Mandal, de holder stilen, sjangeren, beveger seg ikke så mye, men klarer allikevel å levere gode utgivelser over tid.

Konserttips: 

• 12. november: Oslo@Rock In (+ Ghost Avenue)
• 13. november: Sandefjord@The Note (+ Checkpoint X)
• 19. november: Tønsberg@Apollon (+ Starlit Moon)

8/10

Tracklist

1. Naadegave
2. Seven Blades
3. Got the Devil by the Tail
4. One Day of Wrath, Another Gesture of Faith
5. Painting with Panic
6. Hell Hath No Fury
7. All the Rage
8. Positively Draconian