Selskap: Apollon Records

Release: 04.10.19

Solstorm er et band fra Bergen som kombinerer Doom Metal, Noise og anti-euforisk Stoner Metal. De ble stiftet i 2008, og ga ut debutplaten Solstorm i 2011. Dette dommedagsensemblet består av Jaran Hereid (vokal, bass), Bjørn Ognøy (noise, gitar), Helge Taksdal (gitar), Camilo Beltran (gitar), Mads Lilletvedt (trommer) og Andreas Johansen (trommer). Denne skiven er deres andre fullengder.

Albumet åpner med en atmosfærisk og langstrakt låt kalt Koba. Jeg legger umiddelbart merke til at de har utvidet sitt repertoar siden forrige runde. Inspirasjonen fra Ambient og Noise er tydeligere. Jeg får assosiasjoner til bandet Neurosis, uten at det står i veien for at Solstorm skaper sitt eget uttrykk. Lydbildet er melankolsk, trommene er bestemte og tunge. Det er det atmosfæriske som er i sentrum her. Jeg blir litt forvirret når de beskriver musikken sin som anti-euforisk, dette fører nemlig til glede og varme i mitt kalde hjerte. De blytunge riffene har fått mindre plass på denne utgivelsen, selv om de innimellom knuser til med noen skitne, mørke, seige og velplasserte riffsalver. Riffet som serveres på dette sporet gir meg gåsehud på ballene.

Eklips er tyngre og nærmere Doom. Jeg må innrømme at jeg liker Solstorm bedre når det fokuseres mer på tyngde. Riffene man her får servert er kreative, lekne og mørke. Ellers synes jeg lydproduksjonen er veldig god. Det er fin, tykk og rund lyd. Trommingen er i utgangspunktet tøff, men lydkvaliteten løfter det hele opp. Bass, gitar og trommer utfyller hverandre på svært tilfredsstillende vis. Dette gjelder selvsagt platen generelt. Ca. halvveis ut i låten tones det ned mot Ambient Post-Metal. Det er like vakkert som det er trist.

Sloth kvalifiserer som skivens særeste låt. Bassriffet som introduserer låten er noe utenom det vanlige. Det virker rotete og kaotisk, noe som skaper en ekstra angstfylt stemning. Låten bygger seg hele tiden gradvis opp mot et mer støyete lydbilde. Til slutt blir det så kaotisk og støyete at et hjerteinfarkt er det neste naturlige steg.

Jung starter rett og slett med å gi meg frysninger. Det som innledningsvis møter meg er såpass harmonisk, melodiøst og melankolsk at det er vanskelig å ikke bli rørt. Det varer imidlertid ikke lenge før de tar på seg dommedagsstøvlene og sparker meg i trynet. Riffet er det mørkeste og det mest solide på hele albumet, jeg digger det. Vokalprestasjonen er bedre enn på de forrige sporene, selv om den også denne gangen havner litt i bakgrunnen. Et band som dette ville egentlig fungert vel så bra vokalløst. Uansett, dette er skivens feteste låt.

Vienna starter rolig, behagelig, suggerende, rytmisk og repeterende før det går over i velkjent Solstorm-stil. Låten er tung, men den hviler mer på blek og håpløs atmosfære Vokalen bidrar også godt til dette preget. Halvveis inn i låten går det hele i en litt annen retning, og det kan høres ut som de er veldig glade i bandet Swans. Det eneste problemet jeg har er at jeg synes det blir for likt Swans. Det samme partiet gjentas til låtens slutt, noe jeg mener blir for lenge. Det blir kanskje litt for monotont og kjedelig for Solstorm å være.

Denne utgivelsen viser et mer modent og sjangerutfordrende band som er vanskelig å sette i bås. Slik har det forsåvidt alltid vært for Solstorm, men ikke i samme grad. Samtidig er det noen ting jeg liker bedre ved forrige plate, uten at det betyr at jeg snakker ned denne.

Lytt, slapp av og la Solstorm dra deg ned i avgrunnen.

9/10

Tekst: Tekst: Martin Goatlord Hjortland

Tracklist:

1. Koba 
2. Eklips 
3. Sloth
4. Jung 
5. Vienna