Selskap: Private

Release: 08.03.18

Bergenserne i Sworn dukker opp med skive.

Og det når man egentlig hadde avskrevet gjengen. Jeg fulgte de i startfasen, og hadde en bra feel når gitarist Christoffer sendte over skiva for en tid tilbake. Nå har den gått de nødvendige rundene, som betyr at jeg har veid litt fram og tilbake og latt den hvile (man er jo faglært baker og kjenner fordelen av slikt). Og resultatet fra studiobesøket er positivt, de har klart å fange sin extreme metal veldig bra. Jeg hører nok ikke så mye slikt i min personlige sfære, men det har blitt noen utgivelser med pompøs extremmetal på meg. Og Sworn vipper over i svartsjangeren, mye grunnet vokalen.

Sworn@Facebook

Det er gjort plass til flust med melodier, og det overbeviser meg en hel del. Vel kan enkelte riff og takter bli litt langdryge, litt monotone, men det er sjelden langt mellom detaljene, som hele tiden drar deg i skjegget og får deg til å følge med.

Sworn’s stil og uttrykk er ikke så variert, det veksler ofte mellom et par-tre typer løsninger. Det de vinner på, tror jeg, er at de har funnet en kul greie med soundet, stemningene, og at Max (tidligere Heavymetal.no-skribent, det er mange år siden mann! :)) har en fet og litt lys growl. Ikke kjellerdød eller sånn stemmeskifte-blackvokal – det Max fikser kler musikken supert, rett og slett. 

Jeg så anmeldelsen til kollega Stig i Scream, og han poengterte at dette burde både falle i smak hos, og kanskje være et alternativt til, Dimmu-fansen, da har du kanskje et lite hint. 

Aberet for meg var at skiva som helhet ble litt lik, låtene gled litt i hverandre, mye fordi det som nevnt ikke var mye variasjon. Men det er altså nok av ingredienser her, men jeg kunne tenkt meg, når det gjelder rytmikken, at de hadde brukt mer at type det de gjør 4:15 ut i The Silver Asylum Finale. Her groover det kult, og brekker opp blasting og disse jevne basstrommeløpene som ofte (etter min smak) kan bli litt kjedelige over tid. 

Alt i alt en spennende skive, om du er i dette landskapet og liker sånn tror jeg fort dette er et album som lett kan handles – og likes. Sjekk de ut, og spre ordet, det er alltid synd om bra band som mange ganger knuser de etablerte, slipper skiver og ikke får uttelling.

Karakteren er litt meg og litt objektivt, jeg valgte å gå opp et halvpoeng, mot magefølelsen, jeg ser ingen grunn til at du hiver på et poeng til om du har beina i denne stilen.

8/10

Tracklist:

1. The Dreadful
2. Dark Stars and Eternity
3. Kingless
4. Mot Stupet
5. The Cold Wake
6. In the Presence of Stars
7. Darkeners
8. The Silver Asylum
9. Echoes