I dag minnes vi Dio, som døde 16.05.10, og hvor vi snakker den verste 17. mai ever å våkne opp til.

Bilde: Ronnie James Dio © PA Images

Mange stjerner dør, mange driter seg ut og stapper innpå med substanser, tar kvelden, noen med vitende og vilje, andre som et resultat av vanskelige oppvekstkår og snubling i tunge miljøer, noen sliter psykisk, noen dør av naturlige årsaker, andre i ulykker.

Dio var og er en av de som har gjort størst inntrykk på meg, helt siden jeg var guttungen, og ett av de dødsfallene som i likhet med andre sykdomsbaserte bortganger har vært vanskelige å henge på en knagg. Chuck likeså. Og Paul Samson. Og Clive Burr. Og Scott fra Manowar. Etc. etc.

For meg er mannen med den flotte stemmen verdifull, i hverdagen og til fest er det sjelden feil å svinge innom skiver som Rising, Mob Rules eller Last In Line, og på tross av noen feilskjær er det få om ingen som noen gang har snakket ned kvaliteten i stemmen til hr. Padavona. 

Vi løfter kaffekoppen i dag, høyt, og håper tapet av Dio vil føre til noe godt i verden, at noen snur kappa, tar til seg det å være høflig, ordentlig, se fram og samtidig pleie fortiden.