Turen fra Kristiansand til Oslo var ok den, toget gikk og gikk, skinnegangen er like drøy som vanlig, men man kommer da fram. Det som IKKE var kult, var at jeg i det øyeblikket jeg satte meg ned og fant plassen, oppdaget at hodetelefonene var glemt hjemme. Sett dere inn i DET scenarioet folkens. 

Målet var Sandvika, @Musikkflekken. En god venn i Oslo tilbød overnatting, takk Ronny!, og helgen ble kanon. Jeg fikk fylt den med det jeg liker best; feit metal, super mat, gode venner og mange trivelige folk. I tillegg var jeg så heldig å få spilt en del med August, en gamenerd som deler min fascinasjon for Legospill - så ja, helgen var en av de bedre jeg har hatt på lenge. 

Takk til Sverre Rokseth for å ta meg i mot og la meg dekke konserten er på sin plass, til banda, og til familien Teite, ops, sorry, Tveite-Strand, som huset meg. Og hjertelig takk til Heavymetal.no's eminente fotograf Boris Danielsen, som tok turen for å knipse. Sjekk ut karen på Facebook .

Musikkflekken er en super plass å oppleve band på, om du finner en grei plass. Jeg var framme ved scenekanten hele tiden, og fikk full oversikt og kunne følge med på alt som skjedde. Lyden var veldig bra, ikke for høy og klar og fin.

Kort tid før avspark, kom Corna på plakaten som support. Og det skulle vise seg å være et vitalt liveband! Klassisk metal med Sabbath type Mob Rules i bånn, en forkjølet men bra vokalist på topp og et band som jobbet seg gjennom mye bra materiale. Litt teknisk trøbbel for bassist, men det er verre for ham enn oss i salen, og det dempet absolutt ikke opplevelsen. 

Et par låter var litt under de andre, men jevnt over tror jeg de fleste i salen var happy, og Corna fikk en bra gig og en bra promotering. 

Låten Corna var fet, knakende bra greie som viste fram en litt annen side av bandet. Og åpningssporet rocka, uten at jeg helt husker titlene i huet. 

Det som slo meg var hvor flott alle i bandet hadde sin oppgave, alle var likeverdige i å drive det hele framover, ingen svake ledd. Keyboardist var kanskje litt anonym på scenen, men med en gitarist (og en fryktelig god en i Bjørnar Marthinsen), var tangentbruken en avgjørende faktor. Og det ble også dobbelsolo mellom disse to underveis. Bassist så ikke voldsomt metal ut, men du verden han durte på! Og sammen med en knallflink trommis (oldschool powertrommis), var rytmeseksjonen virkelig en fryd å følge med på. 

Les min anmeldelse av Cornas debutskive HER .

Les intervju HER .

***

Drar du til Oslo for å se Artch? Det var et spørsmål jeg fikk et par ganger i forkant. Min parering? Drar du til Oslo for å se Opeth? Nevermore? Arch Enemy? Hvorfor ikke Artch? Norsk metal på sitt beste, og gøtta bak kanskje den heftigste metalskiva som har kommet her til lands, Another Return. Så det så. 

Konserten var fet den, litt rusk i maskineriet var det, men med tanke på at de ikke spiller ofte, er det som forventet. Og med tanke på at originaltrommis Jørn kom tilbake før Tons Of Rock-jobben i fjor, og at dette er den andre konserten han har hatt med bandet siden 91 (korriger meg gjerne om jeg har feil), er det helt sykt at det er så fett som det er. 

Et par låter led under litt forvirring, og/eller snubling i samspill, men det gjør ikke noe for meg ihvertfall. Det er lov å leve på scenen, det er lov å være mennesker og det er lov å gjøre veldig, veldig mye så lenge de hamrer inn Another Return To Church Hill, Shoot To Kill og Metal Life så bra. Eneste jeg savnet var at Eirikur fyrte av dette Open Fire i starten på Shoot To Kill, den detaljen bør ikke droppes :).

Konserten var kanskje en tanke lang, og et par av låtene var som sagt litt sjanglende, men Artch er Artch, og det er gull å få lov å være med når de viser seg fram. 

Pluss for kvelden er å følge med på trommeslager Jamissen, det er helt sykt at det sitter så bra, for det er relativt mye å sjonglere med, mange detaljer å holde styr på. En sang jeg ikke helt får foten for live, og som de slet litt med etter min mening, var To Whom It May Concern. Ikke det tekniske, men denne låten er ganske intrikat i temaskifter og vrier, den er ikke veldig livevennlig slik jeg hører det. Notisverdig er også at den nye låten, Jezebel, ikke helt klarer å finne rotfeste blant de gamle klassikerne. Om dette er førende for et eventuelt nytt album, som Eirikur nevnte, men ikke inngikk noen løfter om, håper jeg de ser mer mot debuten når de skal klippe og lime sammen et album. Ikke at man på død og liv skal gjenta seg selv, men det er en grunn til at folk liker et band som Artch, og det er de de gjorde den gang da. Sånn er det dessverre ofte.

Kuriositeten i å høre Artch spille Black Sabbath-låtene Black Sabbath og Children Of The Grave var monster! Jeg er ikke større fan av BS med Ozzy, og selv om jeg personlig heller ville hørt Artch tolke et par låter fra Dio-tiden, var det unektelig bra saker dette. 

Kongekveld, kjempekoselig, vel verdt turen. Jeg noterte ingenting underveis som vanlig, jeg anmeldte spontant nå nettopp, tre dager etter, så om det er noe som mangler, vet dere grunnen. 

Her er låtene Artch spilte:

1. The Promised Land
2. Metal Life
3. Shoot To Kill
4. To Whom It May Concern
5. Loaded
6. Where I Go
7. Titanic
8. Power To The Man
9. When Angels Cry
10. Paradox
11. Jezebel
12. Burn Down The Bridges
13. Black Sabbath
14. Children Of The Grave
15. Another Return To Church Hill

Bilder: Øverst i artikkelen er Corna, så Artch. Under her er de fire øverste Corna, resten Artch.