Selskap: Private

Release: 05.06.17

Oslobandet er ute med sin debut-ep.

Utgivelsen er litt ujevn, hvor det som trigga meg skikkelig var fett, naturligvis, mens det på den andre siden var låter som ikke slo meg i svime.

I Betrayer@Facebook

De vaker mellom å være et thrashband med et hig til Tool og en tung form for grunge. Men gitarbiten sørger ofte for at vektskålen vipper over i den litt røffe avdelingen, og det liker man jo. Selv peker de mot Machine Head, Metallica og Rage Against The Machine, det er tydelig at de er mer der enn ikke – selv om altså noe av materialet legger seg litt bakpå og minner om noe som ligger og bobler mellom metal og noe litt hardere.

Vokalen er bra, men har noe som ikke alltid  fungerer. Det er litt sånn som El Caco, som er et band og vokal som tidvis kan være en referanse, der det avhenger av låten om vokalen legger seg rett, eller om det låter bittelitt anstrengt. Jeg likte den litt såre nerven i åpningssporet godt.

De er faktisk ikke så ulike Metallica, men da i perioden etter svartskiva, hvor bandet beveget seg mer og mer bort fra thrashen de hadde limt sammen fram til millionselgeren.

En låt som Creatures Of Hate var kul, den var variert og hadde en del tøffe sekvenser. Her bruker de også en litt mer brutal vokalform, som jeg synes passet  I Betrayer. De følger opp dette i neste låt også, og jeg er nok størst fan av det bandet presenterer i den harde enden av skalaen.

Et band som er litt mellom to stoler kanskje, men som på sitt beste er vel verdt å sjekke ut. At et band ikke er rendyrket er ikke negativt i min bok, og det synes jeg de skal få en klapp for. 

Summert er nok skiva en du kan oppdage mye med underveis, om du tar deg tid til å lytte, det er både fjelltopper og fallgruver, men samlet synes jeg denne ep-en på halvtimen framover et band jeg gjerne følger med videre.

7/10 (svak)

Tracklist:

1. Credulity
2. Selfish Ride
3. Conformity
4. Humanity
5. Creatures of Hate
6. Boaster

<a href=»http://ithebetrayer.bandcamp.com/album/7″>7 by I The Betrayer</a>