Torsdagen ble ikke med i min Karmøygeddon-opplevelse, det får være for de som ikke jobber eller ikke bor så langt borte :). To dager med metal har alltid vært min greie, men flere og flere festivaler finner ut at en tredje dag er ok å øke med. I år fikk jeg ikke med meg Sognametal, In Vain, Morgana Lefay, In Solitude eller Kampar, men jeg var godt representert på de to følgende dagene, og gjengir her dag 2, hva jeg så, hørte og opplevde. Om du er uenig er det helt greit å lage eller levere din egen anmeldelse

Bilde: 77

Jeg var så heldig å få bilder av Karmøygeddons husfotograf Jørgen Freim, tusen takk Jørgen!!!!

I år, som tilfellet har vært et par år tidligere også, har reisen virkelig vært usikker. Mitt faste reisefølge fikk dessverre en liten nedtur i helsa (Krysser fingrene for at du snart er i stand til å reise igjen Rune!) og måtte naturligvis prioritere, det etterlot meg med alternativet fly eller kombinasjonen båt/buss/tog. Og du verden, det er ikke lett å takle å sette sammen en reise oppover kysten, og jeg tror selskapene har hatt møter for å unngå at ting skal koordinere, for å komme seg opp til Haugesund fra Kristiansand en fredag og hjem på søndagen bød på problemer. Og jeg ga opp. Så dukket min gode venn Vidar opp, tidligere trommis i Guardians Of time, og ville være med. Han har ikke vært med siden 2005, så det var kanskje på tide at det ble tur på ham :). Reisen var altså sikret, hotell ble booket og en reisekamerat var hanket inn. Alt så bra ut. Og det ble det også. Faktisk var det et knirkefritt arrangement på alle måter. Da hotellet jeg pleide å henge på hadde solgt unna alle festivalrommene, og det ble fryktelig dyrt å booke seg inn der uten fordeler, endte jeg opp på Scandic, som var hakket opp på kvalitet og til halve prisen av det jeg nesten hadde booket. Og avstanden var like rå, man kunne nesten snuble ned til Byscenen, rock!

Jeg skal innrømme at årets lineup ikke pirret meg veldig, men samtidig var det flere sterke band, og et par jeg ikke hadde sett. Jeg har Karmøygeddon så godt pakket rundt musikksenteret mitt at lineup nesten blir annenrangs, og jeg er alltid åpen for å få overraskelser og nye bekjentskaper. Jeg bretter opp ermene og prøver å skrible ned hva jeg så, hørte og hvordan det hele ble mottatt. Og som vanlig er dette MIN mening, og er du uenig er du helt utrolig velkommen til å sende noen ord om hvordan du synes det var, kanskje om et eller flere band, så skal jeg trykke det på korrekt sted i artikkelen. Det er det jammen meg ikke mange andre medier som tilbyr 😉

Bilde: Faanefjell

Faanefjell er lokalt band i Kristiansand, derfor er det litt flaut at jeg ennå ikke hadde fått meg med noen giger. Men slik er det av og til. Kim Arly, som er sønn av den velkjente artisten Arly Karlsen, stilte i ansiktet dekket av maling, eller noe, og riffet like stødig som han pleier. Gitaravdelingen kompletteres av Kjell, som faktisk var med i Tonka, et band jeg spilte i for en del år siden. Verden er ikke stor ;). På vokal hadde de en kraftig danske jeg helst ikke vil møte i et mørkt smug, spesielt ikke om han growler så rått som han gjorde her på Jimmy Legs. Trommisen MÅ nevnes, for selv om trommene i et par anledninger kom ørlite skeivt ut, var det et organisk monster med skills som stod for mishandlingen med stikkene. Jeg la umiddelbart merke til detaljer som fortalte meg at fyren var skolert, eller hadde ett eller annet ekstra i bagasjen. Og det stemte, for jeg ble fortalt at han hadde kommet inn på Konservatoriet, og det gjør du ikke om du har litt ekstra bagasje. Flink fyr, som, om man ser bort fra sirkuseriet, hadde fryktelig mye å tilby en trommeglad skribent. Felles for lydbildet på Jimmy Legs var at alle fikk bra sound. Noe voldsom forkjærlighet for høyt volum til tross, vi overlevde, og pipingen jeg fikk på kjøpet forsvant relativt fort i løpet av søndagen ;). 

Nå er det bare for bandet å virkelig ta seg sammen, samle klubbene, gre pelsen og troppe opp hos selskapene for å be om drahjelp. At noen ennå ikke har snappet opp dette bandet, med et fiks ferdig og sterkt konsept, salgbart som bare det, er for meg et mysterium. Hardt, velspilt, fengende, brutalt, thrasha, død. Om du ikke vil utsette deg for sol, grav deg ned ved Faanefjell, er du heldig dukker trollene opp og smadrer trynet ditt med kvalitetssikret metal.

Og 77 fra Spania? Ha-ha, makan, hvem trenger Ac/Dc? Dette var en utrolig spilleglad gjeng, og med bad assed råbra lyd, et samspill så tett at du ikke hadde fått et papir mellom og et engasjement som ikke lignet grisen, duret bandet inn på scenen, gjennomførte en maktdemonstrasjon uten like og la alt øde. Men det fordrer jo at du liker Ac/Dc type Scott-era, og at du ikke krever at et band må tenke selv og hoste opp originalitet. For det var det nøyaktig 0% av her. Her tror jeg mange ble overrasket, meg inkludert, og spesielt om du er fan av denne formen for rock. Jeg er det, men ikke veldig, men selve konserten de leverte stod til gull. 77 avsluttet dagens lineup på Jimmy Legs.

Så var det over til et musikalsk innadvendt band fra Island, Solstafir. Jeg har aldri satt meg inn i hva de har å tilby, kanskje fordi jeg har trodd de var en gjeng onde blackmetallere – men det var langt fra sannheten. Mulig var de et blackband, men det de leverte på ByScenen traff meg veldig bra. Jeg er glad i type Manes på Vilosophe, band som bruker stemninger og ikke har dårlig tid. Solstafir hadde dette, og mer, jeg hørte til og med hint av norske Thule, og da er jeg selvfølgelig all over bandet. Men direkte blodfan ble jeg ikke.

Det var litt langdrygt til tider, og du skal ha litt mage for å stå ut med dette melankolske vulkanbandet. Men tok du deg tid til å suge inn alt de spredte rundt seg, var det i hovedsak med positivt fortegn. Et aber var vokalistens kommunikasjon med publikum, den var preget av å være utydelig og litt vanskelig å plukke opp, mulig de hadde tjent på å samle trådene litt i denne avdelingen. Og stilen var merkelig, cowboyboots og hatter, og bassisten hadde til og med musefletter, he-he. Men hver sin lyst. Ikke veldig avgjørende, men legger man den litt merkelige musikken til grunn, er det vel naturlig at stilen også ikke er stereotyp.

Bilde: Solstafir

Jeg er metalskalle. The real deal. Jeg er også en som ikke alltid tar imot nye trender eller bølger med åpne armer, jeg kan til og med irritere meg over at yngre folk skal kopiere og adoptere oldschool-stash. Det er selvsagt bare egoisten i meg som lurer, det er naturligvis ikke noe feil med slikt, men jeg har en slik innstilling, så får man heller diskutere om jeg burde ta meg en bolle. Enforcer tilhører en ny svensk retrobølge av band som har sett på bilder av eldre band og tror at alle må gå i glamma tøy og stramme bukser, at alle må se ut som Spinal Tap. Imaget er litt krampeaktig, det mener jeg seriøst, det er ikke min egoistiske natur som styrer. Alt ser innøvd ut, fra bevegelser, valg av props og hvordan de ter seg. Det skal de selvfølgelig også få lov til å bestemme selv, men stiller du med bleika hår, blanke og stramme satengbukser, bar overkropp og skinnvest, må man regne med at noen kommenterer ;). Vokalisten så faktisk litt søt ut, litt Lita Ford tidlig solokarriere. Og med Kip Winger på trommer er alt komplett. Men skal jeg bare klage? Er det ingenting positivt? Joda, i bøtter og spann, for de spilte fryktelig kult! 

Musikken er langt fra retrodrit, dette er kurant hard, nesten thrasha, metal,som står på egne ben. Når de kjappe låtene ankom, framstod de som en miks av Kill’em All og Agent Steel, og i flere øyeblikk fikk jeg vibber fra Tank når de var bra og soloer som flørtet stort med Maiden. Låten Walk With Me fra albumet Diamonds imponerte ikke meg, den ble litt kjedelig, ellers var det mye snacks. Og jeg hadde (heldigvis) ikke mye bra å si om låten jeg tror het satan, som vel påviser at de tenker for mye klisje og hva som er forventet heller enn å tenke gjennom. Mulig de har fulgt topp-10-listen over hva som må til for å være et metalband? :) 

Jevnt over var det drøyt høyt i volumbiten, vokalen var litt lav i miksen og det ble litt i flaueste laget når de skulle synkronisere bevegelser og gjennomføre alle knep på en gang. De har fartstid fra 05, hvor de slapp sin første demo, så veldig ferske er de ikke, og tåler garantert at jeg rufser litt til med anmeldelsen her. For å avslutte positivt, stikker jeg til de at de spiller bedre enn veldig mange av de klassiske banda gjorde, dette var en oppvisning av musikalsk høyt nivå.

Bilde: Enforcer

Jeg snakket med folk som nesten knelte etter finske Insomniums opptreden, da var det helt nydelig å kunne ta del i debatter rundt omkring og fortelle at jeg falt av lasset etter få låter og døset litt fordi det ble litt repeterende. Ifølge en blodfan var dette veldig variert, men objektivt stemmer ikke det, det påpekte flere også, så mulig skylapper tåkelegger muligheten til å vurder slikt :). Jeg hørte et band som ligger tett opp til Paradise Lost type litt etter Gothic og et par skiver fram, jeg hører et band som liker romklang på trommer og det meste, jeg hører et band som smører skiva med melodisk dødsmetal og en form for doom. Noen ganger følte jeg at låtene gikk i hverandre, for ved et par anledninger, i overgangene mellom sangene, begynte den ene der den forrige sluttet. Samme tempo, mye samme riff og vel, likt. Jeg engasjerte meg litt ujevnt underveis, men det tok seg opp når de tøffa seg litt og ble harde. Uten innsikt i titler, den siste sangen var veldig bra og min favoritt. Men jeg står på mitt og påstår at dette var gjentakende og monotont, men, jeg så veldig mange i salen som var fryktelig happy, det er hva som betyr noe, ikke hva en mann oppe på en balkong mener.

Moonspell husker jeg noen venner av meg likte når ‘Wolfheart’ kom ut, jeg var aldri inne i black og styrte unna alt som var ondt og idiotisk. Om Moonspell var eller er spesielt slemme vet jeg ikke, men seriøse var de i hvert fall på Byscenen. Det var en dyster glød over bandet, og dessverre er veldig mange slike band lite opptatt av å spre glede og vise at det er lov å dele ut litt plusser også. 

Etter Insomunium var det påkrevd med et band som fyrte av litt, portugiserne ble kanskje ikke den voldsomme oppturen i så fall. Det var et rutinert band med en sikker sceneopptreden, som sikkert kan forklares med lang fartstid og mange jobber bak seg. Lyden var bra, trommene ok (jeg likte oppsettet veldig godt), de hadde til og med tatt seg plass til å la synthen stå upfront på venstreflanken. Det var Pedro som traktere både tangenter og gitar, som fungerte bra. Utover konserten ble det tilsig til kjedsomhet, for enkelte låter slet med litt langtekkelighet og fikk tankene mine til å forflytte seg langt borte. 

Bilde: Moonspell

Og for første gang tror jeg en hjelm så bra ut! Fernando åpnet gigen med å ikle seg en hjelm type Sparta, og som sagt, det var fungerende. Rart nok. Musikken til Moonspell vet jeg varierer veldig fra skive til skive, og det jeg har hørt har alltid ligget i en mørk kategori, med et slør av andre musikkarter; goth, pop og rock. For å oppsummere konserten i Haugesund, strekker jeg meg til å blande Celtic Frost, Rammestein og soundtracket til Bram Stokers Dracula. Siste der var vel mest tuftet på en sang hvor en monumental synthaffære med skumle og herlige toner veltet ut i salen.

Så var det på tide med en gjensyn med Kreator, mine favoritter fra yngre år. Jeg er ikke tilhenger av det de har gjort etter Violent Revolution, faktisk har jeg ikke fulgt så godt meg heller. Jeg liker ikke debuten, selv om jeg rådigga den før. Jeg er rett og slett storfan av bandet fra Pleasure til og med Extreme Aggression, og legger du til Violent Revolution, får vi mine favortitter. Og Cause for Conflict selvsagt, den er jo uhørt bra. 

Mille, ikke bandet, men Mille og musikken, den blir mer og mer sinna og pissed. Jobben som ble levert denne fredagskvelden var sykt rå, man formelig opplevde å få en musikalsk kilevink. Moshpits, utrolig mye røyk (tror noen flippa totalt og sovna på knappen som styrte røykmaskina) og en skrikende og hissig Mille gjorde alt til en heseblesende opplevelse. Kreator framstod som dominerende, de tok scenen og krevde fokus. Det var absolutt tydelig at headliner, en rutinert sådan, var på plass.

Konserten under ett var litt ujevn, men energien var konstant. Versjonene av Endless Pain og Pleasure to Kill, hvor moshpiten gjorde at jeg følte meg trygg og gammel på balkongen, var supre. Begge to. Mille var dynamitt, Ventor også. Bassist litt anonym, gitarist Sami helt grei. Men det var Mille Miland som regjerte og styrte skuta rett i fjellveggen, og hele salen var full av kaos og røyk.

Jeg tror ikke nødvendigvis bandet tiltrakk seg nye fans denne kvelden, selv om min reisepartner Vidar faktisk viste interesse for å utforske litt av diskografien i ettertid ;). Dette var nok for de som var kjent med tyskerne, resten hang vel bare med og hadde det gøy? 

Phobia kom og regjerte, før Enemy Of God stakk huet fram. Mille er sinna på religion, men kjører alle over en kam virker det som. Han sier også at han synes religion og politikk ikke burde være en del av metalscenen/banda, men jeg vet ikke om mange band som er like politiske som Kreator. Helt siden Terrible Certainty, bandets tredje skive, har det florert med politiske meninger og utsagn, så der følte jeg det ble noe feilskjær. Og Taake-fan er jeg langt fra, men det var vel ganske politisk det som skjedde når Kreator sist skulle spille på Karmøygeddon? :). Og siden fyren er mot religion, trolig den organiserte?, hvorfor ikke lage en sang som heter Enemy of Allah? Eller Buddah? Vel, det er ingen tvil om at Mille er sinna og liker å bruke bandet til å kanalisere sine meninger, meninger jeg sjelden er enig i, men jeg er svak for thrashen Kreator lirer av seg på flere av skivene, og de var en viktig del av oppveksten min. 

Tommel opp for Samis akustiske gitarinnslag, det hersket og var i tillegg en kjempenydelig break i all støyen og galskapen :). Med Flag Of Hate og Tormentor begynte kvelden å gå mot slutten, og jeg konstaterer at bandet var mye bedre enn sist, alt var flere hakk opp. Og Arni, vår anmelder, som var i moshpiten og fikk nesa trøkka inn, håper det går greit.

Jeg er tilhenger av å se mest mulig, ikke henge backstage, men det ble litt tid til det etter endt Kreator-gig. Der snappet jeg opp mye rart, som ikke kan skrives her, og fant ut hvor vanskelig det er å finne veien ut av Byscenen sent på natten i de øvre etasjene. Men ut kom jeg, og hotellsengen var enormt deilig å legge seg i!

Sjekk ut disse klippene også, vel verdt en titt!