Selskap: Private

Release: 05.12.15

Dette norske monsteret er ute med ny musikk. Det har blitt noen utgivelser anmeldt her på Heavymetal.no, men denne ferske er nok det hardeste så langt. 

Og XIII slår hardt. Metallen er melodisk og moderne, men det er prima mye oldschool-nerve i grunnmassen, nok til at jeg absolutt vil dra i spakene som er merket tidlig 90-talls død og fordervelse. Grunnen til at det kanskje er et snev av noe moderne er vel helst at dagens litt oppdaterte extreme band drar såpass med referanser fra de tidlige banda, og at Mecalimb rett og slett fikser å modernisere denne eldre formen for grøftefyll.

Mecalimb@Facebook

Det er en meget bra produksjon på skiva, den har blitt skrudd på i Toproom Studio, og mikset og mastret av ikke ukjente Dan Swanö. Men bunnslagget, det har de produsert selv, og uten et bra utgangspunkt er det ikke så lett å havne i mål med noe så tett og bra. Og tungt. Og hardtslående. 

Musikken fungerte, kanskje ørlite for streit i lengden, at de burde har kjørt et par kilo med kjappere greier, for det har en tendens til å havne i tungt eller midtempo – og hvor en del av løsningene går litt i hverandre. Men kjernen her er stemningen, slagkraften og den endeløse kverningen på røffe blylodd. Litt tempoøkning, som på deler av No End og Nothing, løftet variasjonen, men Mecalimb har nok funnet seg et nabolag de er komfortable med, og hvor de helt klart legger igjen ganske så illeluktende saker. Det som er kult er at de har funnet en perfekt balanse i å være litt for harde for mainstreamfolka, og metal nok til at de bør kunne finne seg en plass hos de som eter jern og driter kjetting. Det betyr at de kanskje ikke vil vokse seg veldig store, men ha credden intakt og bli godt mottatt i et nisjemiljø. 

Dette er noe du drar fram på fest, vorspiel, når du vil blåse ut litt energi uten at du orker svart, speed eller andre ytterpunkter. Her er det groove, en dæsj tilgjengelighet, innstikk av fete melodiske soloer, flørt med den Göterborgske greia, gammelstil dødsmetal og en hårete langfinger ihvertfall jeg ikke ønsker stukket noen steder. 

Mecalimb er også innom litt, i mangel av ord, eksperimentering, for sjekker du Leave The Bones er det ganske bredt spekter på arrangering. Her ender de opp med en låt som viser bandet fram i en litt annen setting, men som samtidig følger retningslinjene de har lagt med XIII. På denne er det også et par fete skrikete greier fra vokalist Robert. Og man kan jo ikke annet enn å like fyren, skallete folk med mye skjegg, får ikke du også gode vibber av slike folk? :).

Jeg likte dette, og selv om jeg ikke trekker opp til åtteren, som er en av toppkarakterene jeg pleier å gi, er XIII en skive du nesten plikter å trekke i hus. Ikke bare for å støtte, men fordi dette holder en høy kvalitet. Aberet var kanskje det at det gikk litt på det jevne, at låtene fra første til siste var tuftet litt på samme lest, men det er nok trøkk og nok partier som kutter opp at man ikke trenger å bekymre seg for at man kjeder seg. Når du sitter og føler dette, om du gjør det, er de kjappe til å endre kurs og få deg til å hamre neven i bordet eller vugge kraftig med overkroppen. Sjekk bare sistelåten, Nothing, som også ble en av favorittene mine.

7,5/10

Tracklist:

1. Headless Existence
2. Blind Men Rules The Earth
3. Forgotten
4. No End
5. Infection
6. Leave The Bones
7. Goodbye To Sanity
8. I See Dead People
9. Jokers & Liars
10. Nothing