Angerman har ligget og ulmet litt i norsk undergrunn en tid, også i perioden rundt slippet av debutalbumet. Denne skiva fikk dog litt medvind og har sikret bandet flere gode anmeldelser og spillejobber. Nå anmeldte jeg også bandet bra for en tid tilbake, men det er ikke bare derfor jeg valgte å trekke inn gjengen for et intervju, dette er rett og slett knakende bra karer som fortjener all oppmerksomhet de kan få. Gitarist Tom svarte velvillig og bra på mine spørsmål, slikt blir det leseverdige saker av.

Nå har jeg anmeldt Angerman tidligere, og mulig også gjort et intervju, noe jeg dessverre ikke har mulighet til å sjekke i skrivende stund. Men, det har skjedd såpass mye med musikken og kvaliteten at jeg nesten anser denne skiva for å være begynnelsen for en ny versjon av bandet – enig?

«Ja, på ett vis er det jo det. Lineupen har vært den samme i mange år nå, men det føles jo litt som en ny start i og med vi har en rykende fersk plate :). Da er vi jo aktuelle og har noe å promotere å selge til folket.»

Du Tom er jo gitarist, og i anmeldelsen min fikk du et slengkyss for gitarproduksjonen. Hvordan tenkte dere når dere skulle planlegge lyden?

«He-he takk for det! Men det der er faktisk en ganske snodig historie. Vi har (jeg og Tommy) en gitarlyd vi er veldig fornøyd med, den lyden har jeg fin-tuna siden jeg var på jakt etter noe originalt, siden alle andre i landet på den tiden brukte Marshall (inkludert meg selv he-he), Peavey eller Engl. Da jeg kjøpte andre skiva til Killswitch Engage ble jeg slått i bakken av den fantastiske vrengen de hadde. Jeg begynte å lete etter en forhandler som kunne få tak i den, og etter mye stress fikk jeg Sagevik Musikk til å bestille direkte fra fabrikken. Det kostet skjorta, men det var verdt det;). Jeg fikk Framus Vobra amp i 05, og Tommy kjøpte sin like etter. Den har vært en trofast følgesvenn til den dag i dag. 

Og vi fikk en ganske herlig tyngde i lydbildet med denne hissige ampen, noe som alltid var meninga. Jeg ville ha en tung gitarlyd, fyldig, men med mye mellomtone (og vi stemmer jo litt ned, he-he). Da vi dro til studioet i Italia tok vi med oss ampen, men den ble stoppet i tollen – og de ville ha mange 10 talls tusen kroner for å slippe den inn i landet. Dermed måtte vi improvisere med en Mesa Boogie som stod i studio, og vi fikk ikke i nærheten så fett lyd som vi normalt har. Så gitarlyden har jeg og Arvid Tjelta prøvd å skru bedre i mixen.»

Les anmeldelsen av ‘No Tears For The Devil’ her

Hadde dere referanser med dere i studio? Eller hadde dere en eksakt plan, innstillinger og en vanntett plan?

«Vi hadde et bilde av hvordan ting skulle låte, men gutta i studioet skulle være med litt på producer-rollen i henhold til kontrakten (noe vi var veldig skeptisk til), og det fikk vi bekreftet da vi fikk første mix sendt hjem. Det var så dårlig attvi nektet å gi det ut. Etter lang tids forhandling med labelen fikk vi endelig mastertapen tilsendt. Og da startet den harde jobben der vår gode venn og lydmann Arvid Tjelta og vi i bandet måtte starte helt på nytt. Men Arvid gjorde en kjempejobb, og vi ble til slutt, etter lang lang tid og mange forskjellige mixer og endeløse diskusjoner, fornøyd, he-he. Men vi lærte ihvertfall mye på den harde måten da kan du trygt si. Neste skive gjør vi med folk vi kjenner og stoler på!»

Både du og Stefan, trommis, var jo del av Lowdown. Dette bandet hadde ganske tidlig tatt steget inn i groovemetalscenen, en sjanger som her til lands ikke var overfylt. Hvordan var det å se den skuta seile bort?

«Tiden med Lowdown var en fantastisk tid! Vi spilte for fulle hus og fikk reist landet rundt og spilte på festivaler og klubber. Tilbakemeldingene var alltid enorme:). Da vi skulle starte på låtskrivingen til den andre plata ble det store kreative uenigheter om hvilken retning musikken skulle ta, og da var det ikke like kjekt lenger. Jeg mistet litt interessen og vi skilte lag, men i 2012 hadde vi 10 årsjubileum for Unknown-plata. Det ble feiret med konsert på Tribute, og det var jævlige kjekt å få spille de låtene som sitter langt ned i ryggmargen – og det var fantastisk moro å få kjenne på den energien vi 5 kompiser virkelig hadde i det bandet :). Jeg personlig la ned så ufattelig mye tid med det bandet, både med å starte opp, få med de rette folka og knytte kontakter; ringe, og mase og mase (for det er sånn en må gjøre i den bransjen) for å komme noen vei. Mailet i det uendelige, promotere og skrive låter. 

Etter at jeg ikke lenger var i Lowdown måtte jeg ta en runde med meg selv og sjekke om jeg orket å starte helt på nytt. Jeg er selvlært, kan ikke en note, men jeg mener jeg kan lage bra låter og riff;).  Litt selvskryt må vel være lov he-he. Etter å ha funnet ut at det var mer musikk i meg, skrev jeg en låt som jeg kalte Angerman, gikk i studio og spilte den inn. Michael Ravndal var med på noe av vokalen, og da jeg og Michael allerede hadde snakket mye om å starte band i lang tid, og jeg hadde digga det gamle bandet hans (Was Arnold Retarded) ble Angerman fort født.Stian fra Dispainted kom med på bass, og brødrene Løe fra Skambankt ble med på gitar og trommer det første året.Tommy og Stefan ble med i rundt 2006 2007, og det var da det virkelig begynte å låte massivt og tight.»

Og hva fikk deg til å endre fokus og havne på en tung stonergreie? En metallisert versjon av de beste grungebanda?

«Ja det kan du godt si. Jeg ville gjøre noe litt annerledes enn den groove metal-greia, uten den tekniske brifedelen. Tanken var å beholde de massive gitarene, den tunge grooven, men å ta det ned i tempo og ha en melodiøs vokal med store catchy refreng. Og siden Michael er en vanvittig fet vokalist, ble det en enkel jobb å mekke bra låter.»

Grunge vet jeg dere blir sammenlignet med, også av meg, men det er (som du nevnte for meg i forbifarten) også mer i materien. Jeg hører mye tung metal, mye Metallica etter svartskiva, en del Sabbath…tanker? Og det er vel uansett ikke feil å bli slengt i skuff med det kule fra Soundgarden og Alice In Chains?

«Jeg skal ærlig innrømme att AIC er ett av mine favoritt band. Vi har hentet inspirasjon fra banda vi digger selv, som AIC, Black Sabbath, Soundgarden, Down, Kings X, Thin Lizzy, Crowbar m.fl., og selvfølgelig kongene av groove; Pantera. Jeg synes det er litt tåpelig at grunge nesten har blitt et skjellsord, jeg synes spesielt AIC har mye mer å by på, og leverer fet tungrock og en dyster stemning i musikken som vi alle er svake for. Jeg og de andre har jo vokst opp med 80-tallsrocken, så det er sikkert noen Metallica-referanser der også, blant mye annet ;).»

Dere går som et Rogalandband, men Rogaland er stort. Sandnes, Stavanger, hvor huserer dere? 

«Vi har alltid hatt øvingsbase på Klepp, men i og med at bare jeg er derfra, kan vi ikke kalle oss Jærbuer. 3 av gutta er fra Ålgård og en Stavanger, da har vi vel havnet midt i mellom og sagt Sandnes, he-he.»

Og er scenen der borte like kul som den var før? Jeg mener jo selv det kom flere band innen den harde musikkformen derfra før, men kanskje jeg tar feil?

«Da vi startet å spille i forskjellige band for et par og 20 år siden, synes jeg det var et ganske stort miljø med masse kule band og rockeklubber i hver en krik og krok. Og i Lowdown-tiden var det også en del som kom etter oss, men i dag syns jeg ikke det er så mange kule band. Det virker som om det er viktigst å spille raskest mulig, og med et stort fokus på imponere med teknisk fixfaxeri med 7 og 8 strengs nedstemte gitarer, heller enn å bruke tid på å lære seg hvordan man skriver gode låter med dynamikk og riff som fenger.»

Jobber dere alle ved siden av å spille i Angerman? Jeg vet Michael, som jo er kjent for oss som har vært innom Tribute i Sandnes, er litt inne i teatergreia? Er det flere som lever av kultur er vel spørsmålet mitt :).

«He-he, nei, det er nok bare Michael som er den kulturelle av oss på heltid;), vi andre har full jobb, hus og lån.»

Man blir ikke rik av å spille i band her i Norge, eller i de fleste andre land heller for den saks skyld. Forventer eller håper dere på å gjøre spenn på Angerman? Eller er det bare for gøy, håper på en turne og kanskje et par skiver til? Og da med litt utlegg fra egen lomme underveis som fast post på blokka?

«Vi spiller ikke for å bli rike nei, ei heller er det mange kroner å tjene på å spille i band. Vi håper å få solgt litt t-skjorter på konserter, og få gode reviews av plata er jo kjempestas. Det er da man får bekreftet at alt slitet vi har holdt på med i mange år faktisk holder en ok kvalitet. 

Og klart vi håper på en turne i det store utland, og en haug av kule festival-gigger ;), men vi har holdt på så lenge i dette gamet at vi vet det er mange store ord. Planen er å få spilt inn ihvertfall en plate til, på våre egne premisser. Det vil si å bruke lang tid på å stille eksakt den lyden vi vil ha, og kanskje fått en kjent dude til å mixe og mastre plata. Labelmanageren i WHD har jo som mål å få oss på et større selskap, så vi får krysse fingrene å håpe.»

Føler dere det er lett å promotere bandet? En ting er nisjeblader/magaziner som allerede er innforstått med denne formen for musikk, men utover det? Hvordan har feedbacken vært i de mer generelle mediene? Og har dere sendt til mange? Både store og små? Eller tar Wormhole seg av alt dette?

«Det er ennå litt tidlig å si, da plata kom ut i utlandet i juni, men de anmeldelsene vi har fått har ligget på 5 av 6 og 8 av 10. Den eneste dårlige vi har fått var fra Metal Hammer Norway og var 6,5 av 10, der kritikeren stigmatisere oss i den ‘grusomme’ (skulle være hermetegn, he-he) grunge-båsen. 

Labelen tar seg av den utenlandske pressepromoen, og her hjemme har vi fått hjelp av min gamle venn Sølve Friestad i Scoopet. Det er alt annet enn lett å selge den stilen vi driver med i Norge, her er det for stort fokus på black metal og den ekstreme delen av metal, så jeg tror det blir lettere utenlands. Time vil sjåvv som de sier i Flåklypa.»

Kal-El er jo fra deres region, og de signerte jo også med Wormhole Death. Tror du dette var medvirkende til at Angerman fikk napp? Eller jobbet dere med kontrakt her på egen hånd?

«Vi fikk nok kontraktforslag et par år før Kal-El, vi fikk faktisk flere tilbud, så jeg tror nok det er litt andre veien. Kult å bli labelmates med et band rett bort i gata, og jeg vet det er stor kjangs for at det snart er 3 lokale band på WHD, he-he.»

Siden jeg allerede har fyrt av flere referanser, hva er medlemmenes egne favoritter? Kanskje det avsløres hvorfor Angerman låter som det gjør? Får vi de store fem, de man ikke kan leve uten?

«De jeg nevnte litt lenger oppe er jo band vi digger. For min egen del er jeg veldig inspirert av gitarspillinga til Jerry Cantrell i AIC, Kirk Windstein i Crowbar og gitaristen i Kings X. Tommy vet jeg er veldige inspirert av Thin Lizzy-gitaristene, og Michael er jo stor fan av Chris Cornell. Stefan er jo veldig mer på den ekstreme siden med death metal, og han elsker Iron Maiden. Cølly på bass er vel glad i både grunge og gammel rock, og vi liker jo alle Metallica. Jepp, jeg tror det er derfor vi låter som vi gjør, en god mix.»

Slik musikk er jo relativt livevennlig, jeg vil tro det er musikk som er lett å gjengi på scenen uten å gjøre de helt store forandringene fra skiva. Mange band sliter jo her, de pøser på med alskens rariteter for å fleske opp soundet, og feiler av og til med å gjengi pakken live. Hvor er dere i denne settingen? Får dere tilbakemeldinger på at det funker?

«Vi har alltid fått bra feedback på gigger, og selv om vi ikke ni-øver hele tiden låter vi tight. Jeg og Stefan har jo spilt sammen i rundt 13 år, klart det hjelper på. Det finnes ikke mange trommiser som spiller så bra som han.. Resten av gutta har jo spilt i 25 år, så det er flinke folk. Angerman live er å prøve å gjenskape den litt mørke dystre stemningen som vi bevisst har jobbet med siden starten, og låtene pleier å fenge folk ganske kjapt.»

Og er det lett å få jobber? Blir det stort sett med konserter i kjente trakter?

«Vi har bevisst ventet med å booke jobber før plata kom, men nå er vi åpne for det meste. Vi tenker å ta en liten runde med Stavanger, Bergen, Kristiansand og Oslo. Fredag 8. august blir det jo Bloodstock Open Air i Derbyshire England, det blir moro å få spille på festival med gamle helter som Down, Crowbar, Megadeth ++. Vi håper på å knytte noen kontakter på festivalen med booking osv. Her i Norge sliter vi jo med denne herlige logistikken, avstander og dyre løsninger.»

Les bandets notater fra besøket her

Jeg hadde det veldig ok når jeg hørte gjennomskiva og håper anmeldelsen ikke var helt på jordet. Jeg takker for tiden dere hadde å avse til Heavymetal.no. Her er stedet å fyre av fæle utbrudd, kjærlighetserklæringer eller ros til noen som betyr mye for Angerman men som kanskje ikke blir sett :):

«Takk Yngve og Heavymetal.no, dere gjør en kjempejobb for rocken her til lands, stå på videre! Ellers håper jeg jo at folk, festivaler og konsertarrangører tar seg bryet med å sjekke ut Angermans nye plate, No Tears For The Devil, på Spotify
og iTunes
, eller kontakter oss på Facebook
eller på hjemmesiden
.»

Om noen vil kjøpe skive eller merch, klikker du deg inn på linkene over, Tom sier at «… vi svarer alle vi vettu;).»