Selskap: Private

Release: 07.11.14

Kristiansandbandet er ute med ny ep. 

Malady framviser et ungt band som har et modent sound. Det er ingen tvil om at det er talentet som her regjerer, fartstid har de til en viss grad, men for meg er dette å regne for et up and coming-band. Det er da svært imponerende å se og høre hva de klarer å oppnå. 

Jeg har sett de to ganger live som Timewaves, begge gangene leverte de veldig bra. Det de ikke har klart med Malady er å transportere livegnisten til studioet. På denne ep-en låter de svinefrekt, men det er et stykke unna å klare å gjenskape det de fikser på scenen. Dette er ikke et problem for meg, jeg har trommeslager Simens glade uttrykk på minnet når rytmikken freses i gang, jeg har bassist Joachims tilstedeværelse prentet, og jeg har vokalist Espens framtoning malt foran meg. Men det er det ikke alle som har. Det jeg prøve å si er at Maladyer et svært bra produkt, men at de samtidig innehar et lite skille mellom studio- og liveutgaven av bandet.

Timewaves@Facebook

 Lyden de har fått i Dugout er moderne og hamrende fet, det er ingenting å utsette på denne. At trommene er totalt fri for trigg og andre merkverdigheter er absolutt et pluss, men samtidig er det et band som fronter en såpass oppdatert sjanger i alle ledd, at det egentlig ikke ble den uttellingen jeg håpet på. Produksjonen er rett i blinken for dere som elsker extreme og aggressive metalband. Og misforstå meg ikke, dette er fryktelig bra skrudd.

De har flere styrker ved seg. De leker seg med sterke og kledelige gitarmelodier, som ligger veldig godt i arrangeringen. Det benyttes melodilinjer som underbygger noe vakkert, og som i kontrast til det brutale ender opp både spennende og virkningsfullt.

Bruken av noe synthbasert lydlandskap er også med på å forsterke en faktor jeg elsker; variasjon. Det er ingenting som er så kjedelig som å høre slike band som kun hamrer løs. Det har Timewaves virkelig skjønt. Og i framtiden, på en eventuell fullengder, håper jeg personlig de øker fokuset på disse elementene – at de tør å strekke seg lengre i å bruke gitarene til å skape vakre partier, at de våger å flette inn ytterligere trykk på tangentene. Det å skulle skille seg ut i denne scenen, spesielt der Timewaves er plassert, er ikke lett. Det flommer over av band, og veldig mange er superflinke. Derfor tror jeg nøkkelen er å ikke nødvendigvis å gå i fella og bruke cleanvokal, men tenke mer i retning av hva de kan gjøre for å sikre et kontrastfylt lydbilde. 

Espen låter litt generisk her, men han har styrke! Jeg har vokst opp med thrash- og deathmetal, og liker best når fyren virkelig graver seg ned. Dualiteten han har er bra for bandet, det at han har denne dype growlen og en litt hissigere, lysere sak. Selv er jeg nok ikke helt der i forhold til vokalbruken, men det er kun en smakssak. En av fotnotene jeg hadde etter et par-tre runder med ep-en, var at Espen hadde likhetstrekk med en av Norges beste growlere, Thorsen fra nå oppløste Trail Of Tears. Det er et stort kompliment.

Disse fire låtene vokser på deg. I første runde var jeg ikke helt der, for jeg hadde jo kun disse to livejobbene bak meg med bandet, og jeg hadde ikke helt klart for meg hva jeg ønsket, hva jeg forventet. Men det tok kun to dager med relativt intens lytting for å komme litt under huden på disse fire sanger. Det jeg står igjen med er i hovedsak plusser i margen. Det som ikke falt helt på plass var vel at det vokale ble litt brutalt og på det jevne etter de ti første rundene. 

Coveret er awesome!

Folka, de jeg har pratet med, er fete som fjell, de er sykt flinke musikere, hør bare på de enorme gitartonene på Of Discontent And Defeat, som muligens ble min favoritt. Intensiteten Detached leverer er også knall, så også gitararbeidet og trommingen i Ressurection. 

Det Timewaves har skjønt, i enkelte tilfeller, er viktigheten av å ha identitet og små innstikk som folk husker. Du vet, når noen bare spiller tre slag på låret og man vet at det er Slayers
Raining Blood eller Sad But True med Metallica. Ikke at Timewaves er der, men det er noen små frekkheter som holder mål i form av å feste seg, de styrker låtene og er med på å skape et særegent uttrykk. 

Dette er en ep, derfor er det veldig vanskelig å klatre for langt opp på skalaen. Hadde de svidd av ti låter av dette kaliberet hadde det helt klart vært snakk om en åtte og en halv, men jeg føler som sagt at det er et band som låter litt mer stereotyp på skive enn på scene, men det er definitivt ikke veldig vanskelig å anbefale deg å kjøpe denne. Ser du de på en eller annen konsertplakat, gjør deg en tjeneste og sjekk de ut!

7,5/10

Tracklist:

1. Of Discontent and Defeat
2. Resurrected
3. Empty Hands, Weary Eyes
4. Detatched