Det er sjelden et band svarer så bra og kult som det Kal-El gjorde. Det er helt fryktelig fantastisk å få en slik respons og se at det jeg har sagt fortsatt stemmer; mindre band som ønsker å bli hørt og sett er sultne og responderer awesome! Større band gidder ikke en gang å besøke oss 🙂 Jeg gir deg stoner, Sabbath og tyngde i form av Kal-El! Og husk at bandet spiller på Bennys Rockhouse i Kristiansand førstkommende fredag. Spre ordet!!!

Kal-El husker jeg begynte å røre på seg for en god tid tilbake, når regner dere oppstarten å være?

Ulven: «Første jam var søndag 22/4-2012 med meg (Ulven), Roffe og Bjudas, den er dokumentert fordi jeg enda har skissa til Falling Stone som vi laget da, lagra på teip :). Etter denne søndagen hadde vi med oss Vekthor fra Theatre of Tragedy på noen konserter og på EP’en Dark Moon Voyage. Det så lyst ut, vi fikk mye god respons, men rett før jul dette året hoppet Vekthor av. Vi greide til alt hell å nappe med oss Liz fra Gabbathor i farten, og hadde første konsert med dagen lineup på Checkpoint Charlie i Stavanger 9/2-2013. Vi kan gjerne kalle det den offisielle starten på denne reisen.»

Kal-El@Facebook

Og det er ikke til å komme utenom, Kal-El er Sabbath-elever. Er dette et band hele Kal-El liker godt? Eller er det enkelte medlemmer som pusher engelskmennene mer enn andre?

Ståle: «Alle i Kal-El elsker Sabbath på lik linje med alle andre som driver med musikk. Det er helt umulig å komme utenom, men vil ikke si at noen i bandet liker Sabbath mer enn andre (Selv om jeg og Liz har vært heldige nok å se dem live, jeg i 1997 :)). Sabbath er gudfedre og en del av rockeskolen alle snubler innom før eller siden, og med tanke på at Sabbath har farget rock og metal for all fremtid, er det lett å sammenligne alt som blir laget opp mot dette bandet i en eller annen sammenheng. Helt ærlig så hadde jeg ingen idè om at musikken vår lå så til de grader i den gata før det ble poengtert etter EP’en. Det har nok dukket opp sublimt i skapelsen av musikken, men vi legger heller ikke skjul på at vi er farget av Sabbath. Alt vi har gjort etter den EP’en har blitt målt opp mot Sabbath. Dette kan være både en velsignelse og en grusom forbannelse, men i vårt tilfelle har vi sluppet greit fra det. Og det var jo på sin plass at vi la til et bonusspor på den fysiske plata der vi kjører en Black Sabbath cover (denne finnes ikke på digital nedlasting)(Hole In The Sky – yj). Det må jo og legges til at man blir jo litt opprømt når parallellene blir trukket, og vi ser jo naturlig nok på det som udelt positivt å bli sammenlignet med dette kongebandet av Pyrogutta kveld etter kveld (”…eg berre elskar Kal-El” – Asbjørn Slettemark 🙂 og at nevnte cover blir spilt i deres årlige cover spesial sammen med Kiss, Pantera og andre storheter med sine tolkninger av andre sin musikk.

Du Ståle hadde jo Desspo, hva skjedde der?

Ståle: «Det som dessverre skjer med mange andre band også. Dop tynnet ut rekkene, og det ble vanskeligere å finne erstattere som forstod hva vi drev med. Det ble et punktum da trommisen vår ble syk og vi la hele bandet på is. Jeg og Arni
(Heavymetal.nos plateanmelder – Yj) prøvde oss litt på tungrock i bandet Hellhole, men det ble vanskelig å klare å få til skikkelige øvinger da alle etterhvert hadde kids og familie. Må vel forresten ikke glemme at Roffe også hang med videre fra Desspo over til Hellhole. Da vi hadde siste gigg sammen 16. desember 2011, ble jeg og Roffe enige om å holde kontakten og se om vi fikk til noe annet. Dette annet ble som kjent til Kal-El :)».

Og hvordan synes du overgangen var fra å spille metal til å synke ned i stonersuppa? Er det lettere for deg å finne formen, å bli komfortabel, i Kal-El?

Ståle: «Vel, selv om jeg er oppvokst på 80-tallet med alle de forskjellige kongebandene dette ti-året ga oss, var det vel alltid thrashen som var min greie. Metallica og Slayer var særdeles viktige band som farget min musikalske oppvekst, men senere ble jeg og ihuga Danzig-fan. Dette mildnet noe av rebellen i meg, og jeg klarte å finne glede i andre typer band og musikk også. Soundgarden ble et annet viktig band for meg på 90-tallet der ikke minst Chris Cornell ga meg flere fantastiske vokal opplevelser. Han ble og er et av mine store vokalforbilder (uten sammenligning forøvrig 🙂 sammen med selvfølgelig gode gamle Ozzy. Men det som gjorde at jeg for alvor dratt inn i stonersuppa var da Kyuss ga ut Blues for the Red Sun i 1992. Jeg datt helt av stolen av de totalt knusende riffene og ble dratt inn i Black Sabbath sitt univers på en ny måte. Jeg måtte jo finne ut hva i alle dager opphavet til denne nye musikken var og oppdaget for alvor Sabbath da. 

Motorpsyco er og et band som har gitt meg mye, spesielt de første platene. Dette har preget meg siden, og har gjort det helt klart enklere å finne meg mer til rette i Kal-El enn i Desspo vokalmessig. Desspo vil for alltid være en del av artistlivet mitt, og jeg har tonnevis med supre minner fra den tiden, men det er helt klart dette som er min greie om det kan sies slik. Her er jeg en viktig brikke i skrivingen av musikk/riff og utformingen av selve bandet, mens i Desspo fikk aldri leirbåldanzigstoner riffene mine innpass :). Jeg er uten tvil ekstremt komfortabel i den rollen jeg har i Kal-El«.

Og de andre medlemmene, kan vi få en liten innføring i hva de har gjort før? Og om noen av dere har band i tillegg til Kal-El?

Ståle: «Bjudas kommer fra Six Eyes Lost og har et lite bluesband (Keepers of the Royal sperm) han gråter litt i av og til. Roffe har vel egentlig 3rd Avenùe på sida, men de øver kun engang vært skuddår. Liz leker med kontrabass i horror/psycobilly /punk bandet The Deviants og øver vel litt av og til med Gabbathor.»

Jeg vet at bandet sikter seg inn på å spille live, stemmer det? Og er det her låtene og bandet kommer til sin rett?

Ståle: «Kal-El har aldri lagt skjul på at vi øver for å få spillejobber, at vi snekrer låter og havner i studio følger jo også med, men vi har det nok best som band sammen på scenen. Vi elsker å spille live, og i og med at vi alle har vært mer eller mindre med fra start, gjør at alle har eierskap og en glød og iver som vi har blitt fortalt kan sees tydelig når vi er sammen på scenen. Når det er sagt så prøver vi jo alt vi kan for å få denne følelsen inn i studio, vi vil jo at platene våre skal være digg å høre på, men det er ikke alltid like lett å skape den vibben i studio. Dette vet alle som har vært i studio før, men vi har et par tricks vi bruker for å nærme oss dette målet (og det har ingenting med ulovlige substanser eller annet å gjøre) :).»

Digg å se en dame i besetningen, det er alltid fresht. Hvordan er det å jobbe sammen med Liz? Og Liz, hvordan er det å jobbe med disse tre karene?

Ståle: «Liz er ei helt fantastisk dame å jobbe/reise og spille sammen med. Selv om hun ikke har et snev av vanlige damenykker (komme for sent, bli moody over ting vi gutter ikke skjønner, redd for alt, passe neglene osv) passer hun allikevel på oss alle som en søster, og kan gjerne dra ut en godis fra veska om det skulle være nærme grining :). Alltid blid og har alltid latteren på lur. Hun er søsteren vår indeed, og ikke minst en knakandes god bassist.»

Liz: «Det er helt fantastisk!! Vi har en utrolig god kjemi, både på og utenom scenen. Jeg kjente ikke disse gutta fra før, siden jeg kommer fra det glade sørland, men de tok i mot meg med åpne armer, og jeg følte meg straks hjemme. Musikalsk gir de meg mye plass, og jeg kan leke mye med riff og sette mitt spor på låtene. Som rytmeseksjon er jeg og Bjudas perfect match og det satt som et skudd fra første stund! De tar godt vare på meg, og det er ingen tvil om at vi har blitt en rock ‘n’ roll family!»

Skiva jeg fikk til anmeldelse, ‘Pakal’, hadde en veldig kledelig produksjon. Hvordan gikk dere fram for å sikre dere denne oldschool vibben? Brukte dere gamle forsterkere og trommer?

Ståle: «Vi har ikke brukt vintage trommer om det er det du lurer på, men vi har brukt litt id på å finne en varm og analog lyd i dem. Liz har spilt inn via en Mesa Boogie, mens Roffe bruker en vintage Laney top som vi bruker stort sett på alt (og selvsagt mye fuzz i pedalene :). Det var et ønske og en plan fra min side fra start å ha dette old school-utrykket, og fikk etterhvert god hjelp hele bandet med å få oss inn på rett spor. Den lyden vi har i dag har ikke kommet gratis (mange timer med tenners gnissel og skruing av lyd ), men den er så tett opp mot det vi ønsker at vi er ganske fornøyd. Det er alltid noe vi svært gjerne skulle ha forandret på, men nå er den slik den er og vi er solte av produktet vårt.»

Og hvor ble skiva spilt inn? Hvem hjalp dere?

Ståle: «Skiva ble spilt inn i Studio Valhalla hos Ragge. Ragge
(spiller i Escapetor – Yj) er metal tvers gjennom og vi prøvde å få ham bort fra mange metal-trix som for eksempel heftig bruk av kompressorer og diverse annet metalgreier som snek seg inn flere ganger. Man kan ikke lære gamle hunder nye tricks heter det, men jeg tror jaggu Ragge lærte seg noe om denne sjangeren han også i tiden vi var hos ham. Det satt langt inne, men kom etterhvert. Han skal ha for bunnløs tålmodighet med den ufattelig dårlige humoren vår, nøysomheten (og staheten min) og den endeløse jakten på den perfekte gitarlyden (om den i det hele tatt finnes 🙂 Selv om det ikke alltid kommer klart frem har vi store krav til oss selv (les; lyd), og dette fikk Ragge testet tålmodigheten sin på ved flere anledninger. Kudos til Valhalla for tålmodighet og god atmosfære :)».

Hva ligger bak av tanker når det gjelder image og cover? Det er jo en relativ åpenbar flørt med sci-fi og 60-/70-tallet, ikke sant? Har dere en agenda? Eller er det bare noe dere fikk for dere, og som ble kult?

Ståle: «Ingenting med Kal-El er tilfeldig, det kan gjerne virke som at ting har kommet litt av seg selv, men dette var min visjon og er nøye jobbet mot fra dag en. Tekstene skulle utelukkende handle om sci-fi og ikke masse vas om krig, fred og politikk og sånn, derav og band navnet som kan spores til en viss person fra tegneserieverden. 

Det er heller ingen tilfeldighet at skiva heter Pakal, og det er heller ikke noe poeng i å skjule at jeg og Bjudas er store fans av sci-fi filmer og serier og alt som har med sjangeren å gjøre. Selv har jeg skrevet små sci-fi noveller siden jeg var kid, og slik lages også utkastet til tekstene i Kal-El. Jeg skriver først en novelle, som jeg deretter lager teksten utfra. Leser man novellen, og hører låten kan man gjerne finne tråden om man hører etter (men novellene forblir hemmelige enn så lenge, bare resten av bandet og noen få andre som har lest dem ;). Disse tankene var og utgangspunktet da jeg kontakter kompisen vår Mr. Voetmann om coverart. Mr. Voetmann er en helt fantastisk kunstner fra Stavanger som lager de mest utrolige motiv, men har aldri gjort seg noe karrière ut av det. Sjangeren jeg ville ha var heller ikke noe han hadde jobbet med før, men falt for idèen og var rimelig kjapt inne på sporet av det jeg spurte etter. Hele bandet ble oppriktig tatt på senga da vi fikk første utkast til coveret vårt, og det er helt klart at han har fanget hele idèen med blanding av steampunk, pulp fiction og retro sci-fi slik vi vil fremstå. Vi spiller blytung retro rock og må derfor og ha retro elementer i cover arten. Når det gjelder image for øvrig, kjører vi litt klassisk noir stil med mørke dresser i gangster stil. Liz bruker alltid kjole, og vi fremstår gjerne som et stilfullt band på scenen. Musikken og image vårt kler dette bra, og man trenger slett ikke være et blues/soulband for å ha skjorte og slips:)».

Hvor hardt satser dere på Kal-El? Er dere for eksempel villige til å gi opp noe for å klatre?

Ståle: «Vi er med så langt denne ferden er villig til å ta oss, og gjør de offer som blir nødvendige underveis. Vi er klare på å stå løpet ut!»

Personlige favoritter er det alltid gøy å snoke i, så, hva trigger dansefoten/nakkemusklene? Får vi noen navn på band og/eller artister som har gjort stort inntrykk? Kanskje også andre medier, som film/bøker etc.

Ulven: «Mine barndomshelter strekker seg fra Luke Skywalker til James Hetfield, og vil du gjøre min rockefot ekstra glad setter du på Master of Puppets. Serien Firefly kan jeg se om igjen og om igjen, og har lest det meste fra det utvidede Star Wars-universet, der favorittene er Legacy of the force- og Old Republic-bøkene. Har stor sans for forfatteren Drew Karpyshin. Kan av og til miste tid og sted hvis jeg spiller gode RPG spill (Fallout, Dragon Age, KoTor, Mass Effect og slike fininger…)».

Bjudas: «Jeg får rockefot av ting som svinger og sparker røv. Utenom de innlysende bandene, som Metallica, Slayer, Iron Maiden og slike band. Noe av det som gir mest rockefot for tiden er Danko Jones, Lillasyster, Clutch og Mustasch… Utenom dette er jeg en liten sci-fi nerd…»

Roffe: «Jeg har alltid vært stor fan av Motorpsycho og Pink Floyd, de siste åra har det gått mye i stoner/doom/sludge og f.eks. Mastodon, Isis, Baroness og Russian Circles. Biografier av musikere (kanskje spesielt Keith Moon) er alltid moro å lese, det blir også lest en del bøker av Isaac Asimov, Carl Sagan, Clive Barker og Stephen King«.

Liz : «Det som trigger nakkemusklene er uten tvil Opeth, og deres bassist Martin Mendez har nok satt sitt preg på spillestilen min. Dansefoten…? Da må det være skikkelig groovy psychobilly-boogie som gjør at jeg tramper med foten!»

Hvor går turen nesten gang? Stilmessig? Vil dere utforske nye arenaer innen stoner/tungrock-sjangeren? Eller er dere happy med å ligge og skvulpe i Sabbathland?

Ulven: «Vi trives ganske godt i sabbathland, og mener det er både plass og behov for bandet vårt og musikken vår, spesielt nå når alle enten skal spille ekstremmetall eller punk/hardcore. Greit med noen som setter ned tempoet og fuzzer opp riffene litt. Dette er en type musikk alle kan like, og får du ikke fot av den ene eller den andre låten på Pakal liker du ikke rock, kort og greit!»

Tusen takk for tiden dere hadde å avse!! Lykke til med tiden som ligger foran dere! Om dere har noe å si, noe å proklamere, noen å hate, noen å rose, noen som betyr mye og har hjulpet Kal-El fram og opp, her er plassen:

Vi hater ingen, og ser ikke poeng i det heller.

Man blir aldri profet i egen hjemby, men kudos til Daniel Engen som heiv oss på en scene i 2012 og fikk kickstarta bandet med tre halvferdige låter på repetoaret 🙂

Vi er utrolig ydmyke og ikke minst stole over å ha blitt sammenlignet med Black Sabbath i Pyro, og at Slettemark har gitt uttrykk for at han elsker oss :). Vi setter og utrolig pris på alle som tar seg tid til å lytte på musikken vår, de som anmelder plata vår, og ikke minst tusen takk til Heavymetal.no som tar seg bryet med å høre med oss hvordan det går.»