Selskap: Pitch Black Records

Release: 10.07.26

Haugalandbandets nye skive har vært i spilleren.

Sinsid@www

Og som tidligere har jeg stor sans for det de driver med. Det er så basis metal, med en flott særegenhet i vokalen som vokser på meg. Jeg har sagt det før, mange band i dag spiller det de tror er ekte metal, Sinsid definerer mye av det som er klassisk metal. Uten innblanding av power, extrem, doom, dette er bare heavy metal.

Og uten å motsi forrige avsnitt, det er en anelse thrash i denne omgangen, på deler av skiva. På Sarcophaugs for eksempel, har de et snev av mid/sen 80-tallsthrash, kanskje litt Nuclear Assault? Ikke i vokalen heldigvis, men noe av det musikalske synes jeg kan minne om de banda som ikke var ren thrash. Og her merker jeg at jeg blir større og større fan av vokalen, for den har en rasp og en melodisk teft som man gjerne ikke favner med en gang.

Running ble litt for baktung for meg, den manglet noe for min del. Templars Of Metal, oppfølgeren, drar det opp igjen, med denne tidvise kjappe riff, tung rytmikk-løsningen. Litt klisje i refrenget muligens, men de er dog der de skal være.

Pioneers, jepp! Midtempo, med litt vekslende takt og et fett driv. Denne gynger bra. Og så kommer Lawless Hunter, som har mye melodi i seg. Det låter litt Wasp i riffene, litt nyere Wasp, men også litt av denne folkaktige vikingmetallen som Haugalandet er kjent for. Og jeg digger slik de tynger opp låten når soloen kommer, virkelig fett. Og at de holder den tyngden til vokalen er tilbake, da dobler de igjen.

En av favorittene ble Azad Hind, en episk sak som har bra pådrift og med en klassisk ånd. Det er noe Sabaton over musikken, men liker du ikke svenskene skal du ikke la deg skremme. Breaking All The Rules følger The Horror, som ikke klatret helt opp her, og Breaking stikker litt i rock’n roll-vibben med en dunst av Carburetors kanskje? Men ikke ren rock’n roll, som Carb, der man gjerne har en liten hardocktouch på det hele.

Somwhere In The Dark var muligens en av de som holdt seg jevnest på favorittsiden i rundene. Den har også et lite vikingemetalsnitt, eller som jeg kaller mye vikingemetal, en dårlig kopi av Orgasmatron-riffet, hehe.

Vokalen skjønner jeg kan være slitsom over tid, for det er liten bevegelse gjennom skiva. Men liker du stemmebruken, liker du nok helheten på All That Remains også.

Tittelkuttet er fett som fjell, det bruker jeg som liker du det liker du dette albumet-kortet.

Jeg er godt fornøyd. Bandet går ikke ut og flagger innovasjon, de gjør det de gjør for de som vil lytte. Og jeg håper bare at verden skjønner at ikke real metal trenger å være en tredjerangs kopi av Hammerfall, at noen heller går litt mer tilbake til banda som lå i front på 80-tallet.

Det er et par bonuslåter på cd-en jeg fikk, som jeg ser ikke er med på alle nettutgavene. Fett! Og for meg er ihvertfall Time Is Ticking sterkere enn et par av de som er på skiva ellers, så det er bare å kjøpe cd av bandet! :).

7,5/10

Tracklist:

1. All That Remains
2. Sarcophagus
3. Running
4. Templars Of Metal
5. Pioneers
6. Lawless Hunter
7. Azad Hind
8. The Horror (I Know)
9. Breaking All The Rules
10. Somewhere In The Dark
11. Lords Of The Northern Land
12. In The Eyes Of The Reaper (bonus på cd)
13. 13. Time Is Ticking (bonus på cd)