Selskap: Darkspace Music

Ståle kjenner vi fra Desspo, metalbandet vår skribent Arni var aktiv i. Ståle, eller Ulven som han kaller seg, fikk aldri løsnet helt i Desspo etter min mening, og det poengterte jeg et par ganger ihvertfall. Men jeg sa vel også at det var fordi stemmen ikke var rett for musikken. Her, hos Kal-El, er han mye mer komfortabel, her kan han ligge og jokke og flyte rundt uten å stresse. Det er en del jamme-feel hos Kal-El, det kler Ståle veldig bra!

Musikken er Sabbath, stoner, tungt, litt syre, enkelt, spontant. Det er ingen tvil om at anmeldelsene som trekker fra Birminghams store sønner har et poeng, for spesielt gitarlyden og vokalen ligger i Sabbath-terrenget. 

Det er lovlig skeivt, men samtidig ikke. De vet hva de driver på med, og man har skrudd en herlig, organisk produksjon som trøkker låtene tilbake i tid heller enn å minne oss på at vi skriver 2014.

Jeg liker spesielt rytmeseksjonen, og det at de kjører dama på bass. Liz, som flasher sine fordeler bra på bandbildet, er bare helmaks! Det svinger og groover hele veien, og uten at man skal lese noe mannesvin i hvordan jeg ordlegger meg; det er ikke hørbart at det er en madam som trakterer bassen. Vanligvis er det jo nettopp mannesvin som durer av gårde i slike settinger, men her må du altså få det poengtert, for det lukter motorolje og skjeggstubber av det Liz fikser på Pakal.

Den litt over to minutter lange akustiske instrumentalen Solar Windsurf var svært behagelig å høre på. Det smaker litt Metallica av kassegitaren, og det er aldri feil.

Så bærer det rett i gammelfuzz igjen, som vel er det som definerer Kal-El. Ståle minner mer og mer om gamle Ozzy, og mer og mer nøster det seg sammen til å være hovedreferansen min om jeg skal forklare bandets sound. Live vil jeg tro dette er fett som fjell, om du da liker litt svevende hardrock med tungt bakteppe.

Jeg elsker tempoet de kjører på QP-9, der føler jeg meg hjemme. Som trommis er det nesten så jeg har lyst til å overta plassen akkurat i denne sangen. Herlig! Oppfølgeren, Fire Machine, har et lignende tempovalg, men her synes jeg Ståle stresser stemmen litt, og jeg fikk ikke helt foten totalt.

Coveret er forseggjort så det holder, imaget også, Det er viktige elementer i det å skulle klatre som band, det er jeg overbevist om. Det er nok av band som har knallsterke låter eller er kjempeflinke til å spille, men mangler overbevisningen og imaget, mangler det et par avgjørende detaljer.

Jeg koste meg kjempebra underveis når jeg spilte skiva, men skjønner om noen drar fram at det er litt skeivt og frynsete i kantene. Men det SKAL være slik; det skal lukte live, det skal være organisk, og det skal høres at det er mennesker som leverer varene. Det klarer Kal-El.

Ikke top notch, men veldig kult på henge med!

7/10

Tracklist:

1. Falling Stone
2. Upper hand
3. Spaceman
4. Solar Windsurf
5. Quasar
6. Qp-9
7. Fire machine
8. Black hole

Mulig Sabbath-coveren Hole In The Sky kun er å finne på den fysiske utgaven, men vil du høre er den å finne på nett.

Kal-El@Facebook