Selskap: Private

Release: 2014

Venneslabandet er både skittent og ikke på samme tid. Thrashen de tilbyr har mye svart i seg, men tøyles nok til at de ikke tipper over og blir black.

Cyanide@Facebook

Faktisk er thrashen ganske så kul, spesielt når de finner denne enkle og dirty grooven. Vokalen er nok det som penser bandet mest over i et svart landskap, eller, death muligens. Det er en produksjon som skjuler litt av vokalen, den er litt mer i tåka enn resten av bandet. Sammen låter det ikke så verst, og takler du en svart growl med en litt ullen kjellerfeel, er Cyanide ikke så dumt. 

De har en maskinell greie også, en dispilinert riffing og rytmikk, som gjør seg gjeldene på andrelåten. Dette dominerer ikke, men får meg til å tenke bittelitt på Red Harvest. 

Helt maks var det dog ikke, det har litt å si med at jeg ikke helt fant beinet med vokalen, men også litt fordi låtene kunne ha trengt litt mer trøkk og litt jevnere nivå. Men det er flere faktorer som taler til fordel for kvartetten; riffingen er veldig ofte kul, trommene og bassen jobber godt og de fikser en kul groove når de er i det hjørnet.

6/10