Selskap: Roadrunner/WARNER

Release: 22.10.14

Av oss her på Heavymetal.no er det ingen som er direkte storfans av Slipknot, jeg er vel kanskje den som er best egnet til å opptre objektivt, tror jeg 🙂

Jeg har aldri satt meg inn i bandet, ikke slik fansen gjør. Ikke likte jeg gigen jeg så en gang, på Quart, ikke liker jeg attityden de kjører på med. Jeg er litt fascinert av maskene, skjønner at de kommer fra en røff oppvekst, jeg hater dop… som du skjønner har jeg nok litt fordommer, men jeg skal klare å anmelde denne objektivt og med musikken på denne isolert i fokus.

Det som slår meg er det opplgte; det moderne, det oppdaterte. Det plager meg ikke, men jeg er ikke storfan av musikk som blander for mye hardt og melodisk, litt sytete. Når de først treffer dog, når de hamrer løs og finner thrashen i seg selv, da er det mye knask her.

Første låt jeg noterte pluss i margen for var AOV. Der var det stort sett fete greier hele veien. Lech også. Den satt. Som du skjønner falt jeg for Slipknot best når de var harde. 

Det dere fans av bandet nok er veldig happy med, er variasjonen de tilbyr. Det er en lang skive, over timen, de tilbyr et bredt spekter av stiler og blir sjelden kjedelige å lytte til. De spiller dritfett, arrangerer kanskje litt rotete (etter min smak) og jeg ender opp med å ikke helt finne roen med dette. Når noe fungerer, kommer det ofte noe som faller feil, og vice versa.

Jeg husker når dette bandet kom, da var det hardere, uten at jeg helt husker hvordan det låt den gang. Bare at det var hardere. Og ser man på bandbilder, og lytter på denne skiva, må jeg si at det i stor grad oppleves litt mildere enn jeg forventet.

Helt ok, bedre enn antatt, men også en skive som spriker for mye til at jeg finner meg plass på første rad.

6,5/10

Tracklist:

1. XIX
2. Sarcastrophe
3. AOV
4. The Devil In I
5. Killpop
6. Skeptic
7. Lech
8. Goodbye 
9. Nomadic
10. The One That Kills The Least
11. Custer
12. Be Prepared For Hell
13. The Negative One
14. If Rain Is What You Want