Nytt slipp i dag
Wasp + Critical Solution + Ravage Rose (Drammen 14.10.15)
Vel, som Waspfan siden de fyrte av de første skuddene, er det vanskelig å være objektiv. Bandet har jeg sett noen ganger, men ikke siden 2009 faktisk, og jeg var svært klar for å bruke litt tid på Blackie og resten av Wasp. Turen fra Kristiansand til Drammen var derfor overkommelig.
Bilde til venstre: Critical Solution, under til høyre, Ravage Rose.
Alle bilder: Ellen Fugazi Andersen, sjekk henne online på Fugazifoto.no
. Takk for at du knipset for Heavymetal.no Ellen!
Med min sønn Mikael og konsertkamerat og sjåfør Andreas på plass, bar det østover litt utpå dagen denne onsdagen i oktober. Vi hadde vær og forhold på vår side, og alt lå til rette for en knakende bra tur. Vel framme, hvor en hotelloppgradering fant sted da min bestilling ikke var på stell (typisk, men ikke uvanlig), og hvor jeg ikke var på listen som skribent (også noe mer vanlig enn det jeg liker når man reiser et stykke for å dekke en konsert), falt brikkene på plass etterhvert. Crewet på Union var fete og hjelpsomme, og det var heldigvis ingen tilløp til problemer. Og Union? Dette var mitt første møte med stedet, faktisk, og omgivelsene og bygget var rått! Godt med folk var det også, ikke langt unna kapasiteten på ca. 1100 publikummere vil jeg tro. Aberet med Union var helt klart galleriet, der var det en rad med mennesker som fikk plass og kunne følge med, resten, om man ikke valgte å være nede, ble desperate og løste det med å stå på benker som ble trukket framover. Enkelte dro seg faktisk opp i takbjelkene, men der kom heldigvis vaktene og ordnet opp, ikke bra med gale Waspfans, som også var noe bedugget, sittende og hoie langt over bakkenivå med utsikter til fatale utfall.
Ravage Rose ble ikke et band jeg fikk foten for. Det virket som om de ikke helt fikk utfolde seg, og det var tydelig også, men som oppvarmer for et band som Wasp vil jeg tror at hovedbandet ønsker maks effekt når de kommer igang. Jeg har ikke så stor sans for dette selv, jeg synes at om et hovedband har baller store nok, de bør kunne tåle å avhjelpe oppvarmerene med fet lyd og ikke minst litt plass – men slik er det beklageligvis av og til. Ravage Rose var mer preget av dette enn Critical Solution, de hadde faktisk med seg litt stageprops, og var et opplagt nivå opp.
Madamen i Ravage Rose kjente jeg umiddelbart igjen, det er jo hun som nå er vokalist i Tin Drum. Hun sang bra, men som resten av bandet virket de litt kneblet. Litt som om det var en gjeng som stod og hadde lydsjekk. Uten at det er negativt ment, jeg så jo at bandet prøvde, men å spille når folk siver inn er ikke lett. Musikken var såpass klisjé og etter boka at det var vanskelig å falle inn i materien synes jeg. Kanskje er jeg litt lite rock’n roll-fyr, eller, kommersiell hardrock med rockesnert, men sangene var minimalt tuftet på egenart. Jeg trekker fram trommeslageren som svært bra, det vet jeg flere også var enig med meg, han briljerte og bar preg av å være rutinert og flink til å tenke fete markeringer og overganger.
Critical Solution? Det bandet gjorde jeg en del på i startfasen, men det har vært stille fra den kanten i laaang tid. Tilfeldigvis fikk jeg beskjed om at det snart ligger en skive i postkassen min, da blir det anmeldelse og forhåpentligvis intervju med bandet, som jeg ikke hadde sett live før denne kvelden.
Da jeg hadde litt problemer med å posisjonere meg i forhold til å se bandet, og bare tidvis fikk fokus nok, ble opplevelsen dessverre litt amputert. Jeg fikk med meg det meste, men når folk rundt deg hele tiden kjempet om plass, og hvor den del kaklet litt, ble store deler av Criticals jobb overskygget.
Bandet spiller en form for metal hvor det ofte kan være litt sprik på stilvalg. Heavy metal blandet med doser av thrash og ørlite extremiteter er malen, og om jeg hadde hatt et tips, hadde det vel vært å pense kreftene inn på et litt mer konsentrert spor. Men dette er live, skivene har jeg ikke hørt, derfor var nok sangene til bandet litt preget av omstendighetene også, og at jeg altså ikke fikk stå i fred og se og konsentrere meg som jeg pleier.
Noe annet som underbygger stilspriket, er imaget. Det er litt ubalansert da kun vokalist og gitarist bruker en form for liksminke, og de resterende ser ut som relativt streite ungdommer.
Musikalske var det enkelte låter som virkelig kravlet seg inn i huet, mens andre var forglemmelige og litt rotete, mest fordi bandet ikke helt klarte å utnytte den posisjonene de hadde til rådighet. Men vilje og pågangsmot, det skortet det ikke på, og så du bandet, i Drammen eller på en av de andre jobbene, og har en annen oppfatning, er det bare å kontakte meg så skal jeg formidle. Hovedgreia mi var uansett at jeg kjente materialet for dårlig og at jeg altså ikke kom til og kunne se hele konserten slik jeg ønsket.
Wasp var greia i kveld. Og basically handlet det om den enkeltes forhold til bandet. Om man skulle sammenligne med storhetstiden, eller vurdere Blackie opp mot yngre år, slik mange husker Wasp, da var det absolutt en del å sette fingeren på. Om man absolutt ville pirke, om det gjaldt det som lå på tape eller at han ikke valgte setliste etter din smak, da var det også en del å bruke den røde blyanten på. Men, Wasp anno 2015 er…Wasp anno 2015. Man tar det man får, lever godt med at de kommer og besøker oss, og spiller en blanding av klassiske svisker og nyere saker. Jeg er stooor fan av bandet, men har gangsyn, og innser greit at mange av de skivene som har kommet etter The Crimson Idol har svakheter, noen er direkte ræva. Men, jeg koser meg med det jeg får. Blackie er Blackie, han har blitt eldre, og de som med hånden på hjertet kan påstå at de gjør eller utfører alt slik de gjorde for 30 år siden, de tror jeg bør sjekke seg inn på en eller annen institusjon. Wasp går man på for å gjenoppleve yngre år, men samtidig bør man ha en finger i jorda og vurdere bandet og konserten med et realistisk blikk. Det er dette eller ingenting.
Musikerne han har med seg, ny trommis forresten, de gjør en bra innsats. Vel låter den siste skiva, og en del av det senere materialet, noe likt, og på storparten av skivene av nyere dato har Blackie innfunnet seg med en musikalsk stil som kan bli litt vel rolig og liktlåtende. Det går ofte i følelser og låter som er noe nedstemte, men mye tror jeg har å gjøre med Blackies personlighet, på hendelser og realisasjoner, ting han har opplevd. Lytt på Crimson Idol, tekstene, og knytt det opp mot et scenario om at dette er en type biografi, ikke rart at musikken har endret seg. At herremannen har blitt kristen gjør jo ikke meg spesielt mye :), men det må jo sies at Wasp har gjennomgått noen prioritetsforandringer. Utvikling kalles det, ikke alle ønsker å stå og skrike ut alt man mente og proklamerte som ungdom :).
Jeg personlig mener at denne jobben i Drammen var bedre enn de to foregående jeg har sett, det i seg selv var en positiv fotnote for meg å ta med meg hjem.
Setlisten var helt klart for kort, for folk betaler noen kroner for dette, og jeg synes godt bandet kunne ha slengt på en låt eller to, kanskje tre, til. Og om mulig tror jeg Wasp hadde tjent på å vurdere ut noen og trekke inn andre låter, det er så utrolig mange fete sanger at det nesten virker litt søkt å nesten kopiere listen hver gang, og bare sy inn et par-tre av aktuelle nye utgivelser. Headless Children for eksempel, hvorfor i all verden henge seg så fast i Real Me? En, etter min smak, halvbra coverlåt og ett av to svake punkt på den skiva? Nei, gå i tenkeboksen, folk vil nok mye heller ha en litt mer gjennomtenkt spilleplan neste gang, og medleyer er greit det, men med noen andre sprell kanskje?
Om jeg hadde vært kyniker og ikke veldig opptatt av å pleie mitt forhold til et band jeg har fulgt siden 1984, hadde nok anmeldelsen min hakket mer på en del ting, men jeg velger å heller gjøre det man skal på en slik konsert, med gamle helter som fortsatt er med oss; kose seg, være realist og støtte opp.
Union, Jon Enger og Live Wire, den veldig koselige vakten som tok hånd om min sønn og vergeordningen, alle de jeg møtte, gamle og nye venner, takk for en glimrende helg i Drammen, selv om det nok ikke var ett av høydepunktene i konsertkarrieren min totalt sett. Men, jeg elsker Wasp!
Seks øverste bilder er Wasp, deretter to av Ravage Rose og ett (liksminke-)bilde av Critical Solution.