Selskap: Private

Release: 11.10.16

Sist gang bandet var innom er egentlig ikke så forskjellig fra nå.

Jeg kan easy bruke det samme åpningsavsnittet som sist: 

«Kompromissløse Veislakt turer på, de ser ikke ut til å ønske noe annet enn å kjøre på med hardtslående punkmetal – spiller man dette høyt og mye, er følelsen av å være et roadkill sterk. René og Veislakt er altså tilbake, oppskriften er den samme som sist; lokalt forankret pønkrock.»

Det er kompromissløst, det irriterer meg over tid like mye som det svinger og knuser, bandet etterlater seg et øredøvende rot, og lokalt engasjement i lyrikken. Det ropes og skrikes, det er ikke et snev av medgjørlighet eller forsøk på å stagge noe som helst. Her krangler de seg inn i studioet, garantert alle på en gang gjennom døra, ikke noe rekke her, hvor gjengen hiver seg over instrumentene, skrur opp til elleve og håper at noen er der og trykker play. Det låter som om alt er fanget der og da, livefeelen er kraftig og det lukter nesten sure sokker her, man kjenner formelig lukta av et innestengt lokale med dårlig ventilasjon.

Slik er følelsen jeg sitter igjen med. 

Det er musikk man enten elsker, eller hater, men også musikk jeg tror mange liker men som også er så ad/hd at det kan bli vanskelig å sitte hjemme og spille skiva gang etter gang. Dette er og blir livemusikk, tror jeg. På skive har det en oppgave, det er å la folk vite om bandet, skiva, låtene, så formidles det hele med svetteperler og undertøy som sakte men sikkert begynner å surne – hvor jeg er sikker på at musikantene tar seg ut så mye at backstagen ikke er en fest – det er kollaps. 

Slik er følelsen jeg sitter igjen med. og slik forblir det tror jeg. 

Veislakt@Facebook

Norsk pønk hadde storhetstiden på sent 70-tall, tidlig 80-tall, korriger meg gjerne, men det er det jeg husker. Jeg fulgte ikke den bølgen hverken den gang eller nå, men Veislakt har denne metaliserte kjernen i kverna, og det gjør at jeg med letthet favner de her. 

Jeg tror, basert på magefølelsen, at bandet nok vil gjøre større furore i en bredere media enn i metalscenen. Radiokanaler, aviser og blader som dekker litt alternativt, Veislakt har på en måte vært kløktige slik, med å favne såpass bredt.

Unn deg denne om du har noe i systemet som trenger røsking, om det er noe du vil gaule og rope ut – musikken til Veislakt er et fint instrument til slikt. Jeg var der et par ganger, men i flere av rundene måtte jeg faktisk ta pause underveis og spille litt mykere saker. Og det tror jeg er et kompliment, ikke sant René?

Et par ganger, når jeg var skikkelig på tuppa, du vet, når tanker og drit hoper seg opp i toppen og man ikke vet hvor man skal begynne, og at alt renner over? Der har de fleste vært. Når jeg var der, og satte på skiva, var det krasj, da klarte jeg ikke å spille noe fra Veislakt. Bare det er et pluss for meg, for uansett hva man tenker om bandet og musikken, er det å framprovosere slikt noe veldig få klarer. Med dette klarte jeg altså å både snakke bæsj om bandet OG gi de ros. Makan. 

Samme karakter som sist, det har ikke skjedd så mye – eller, lyden er faktisk litt mer kjeller, litt mer ærlig. Men samme karakter uansett.

7/10

Tracklist:

1. Nav
2. Derfor
3. Sjarmøren
4. Flammer Over Europa
5. Hjertebarn
6. Kaos Uten Anarki
7. De Små
8. Lille Mari
9. Hvis Du Ikkje E Ifra Sandnes Kommune, Så Kan Det Ver Du Feile Någe
10. Penetrasjon Bakfra
11. Hjelp!