Selskap: Debemur Morti

Release: 27.05.2016

Skiva er ikke bråfersk, men når finnene koster på seg fire år mellom hvert album, da skulle det egentlig bare mangle at man gir den en måned eller fem på å sette seg. En fordel i mine ører, men man mister jo muligheten til (potensielt) å være aktuell og relevant for de som er nyhetshungrige og som forventer kjappe oppdatering og anmeldelser forut for skiveslipp. Jaja, og sånn går nu dagan.

Behexen hadde ved forrige korsvei en formkurve som pekte oppover med Nightside Emanations, så da nyheten om ny skive kom – og at de atter en gang skulle mane frem demoniske toner i Necromorbus Studio – var det vill jubel i stua. Eller det sømmer seg kanskje å heller omtale det som ond kontemplering foran tabernaklet? Poenget er/var iallfall at skiva ble møtt med en positiv og sitrende forventning om å bli dratt så langt ned i mørket som overhodet mulig.

Det korte svaret på om ‘The Poisonous Path’ har innfridd forventningene er «mjaei-nja».

Årets utgivelse har blitt en noe ujevn affære som henter masse inspirasjon fra den svenske Death Metal-scenen anno 1991. Tankene vandrer særlig i retning av riffingen og trommingen til Grave. De har riktignok beholdt noen av kjennetegnene til det ortodokse soundet, men når blastbeat-partier med et rituelt og besatt preg blir avløst av rocka, d-beat-aktig tromming og Death n’ Roll-riff, sitter iallfall jeg med en emmen bismak i munnen. Og denne strukturen gjelder mange av komposisjonene på The Poisonous Path. Ikke at det er noe galt med denne typen partier i seg selv, men Behexen burde holdt seg langt unna dem.

Av låtmaterialet er det bare ett spor som virkelig sitter fra start til slutt, og det er skiva nest siste låt, Gallows of Inversion. En del av kvalitetene ved den låta finner man selvfølgelig igjen i andre deler av låtene deres, men de er ikke like gjennomført, og de etterlater deg med et ambivalent og reservert inntrykk. Og det henger sammen med ovennevnte problem, samt det faktum at noen av riffene deres rett og slett er kjedelige. Joda, smak og behag og alt det der, men de kunne tjent på å stramme inn spilletiden på enkelte av sporene.

Lyd og produksjon er eller som forventet av produksjoner levert fra Necromorbus studio. Det låter svært, potent og kompakt på samme tid og det er bra trøkk i alle instrumenter. Noen av vokalprestasjonene er blant det beste Hoath har gjort (f.eks i allerede nevne Gallows of Inversion), men det er også plasser hvor den sataniske harmen ikke brenner like hett i bryst og hals.

Behexen@Facebook

Lyttermessig sett ble jeg helt fjetret de tre-fire første gangene jeg hørte skiva, rett og slett fordi soundet og trøkket hadde den der wow-faktoren, og karakteren hadde helt garantert vært en helt annen om anmeldelsen hadde blitt skrevet da. Nå, etter at skiva har blitt spilt jevnt og trutt i fem-seks måneder, blir ørene fort trøtte etter to-tre låter, og materialet har ikke vokst noe særlig, heller motsatt. Ikke at det er dårlig heller, for da hadde jeg neppe giddet å høre skiva så mange ganger, men den har heller ikke fristet til innkjøp. Karakteren kan virke noe harsk, men vit at for min del er alt fra seks og oppover potensielle kjøp.

5,5/10

Tracklist:

1. The Poisonous Path
2. The Wand Of Shadows
3. Cave Of The Dark Dreams
4. A Sword Of Promethean Fire
5. Umbra Luciferi
6. Tyrant Of Luminous Darknes
7. Chalice Of The Abyssal Water
8. Pentagram Of The Black Earth
9. Gallows Of Inversion
10. Rakkaudesta Saatanaan

<a href=»http://dmp666.bandcamp.com/album/the-poisonous-path»>The Poisonous Path by BEHEXEN</a>