Sandnesbandet lusker i skyggene med plateslipp, de er klare til å spre sin thrasha extremmetal førstkommende fredag. Albumet, som er nummer to i rekken, bærer tittelen ‘Path Of Trees’ og har logoen til det nordnorske plateselskapet Rob Mules påført. Jeg trakk litt i buksekanten til gitarist Sindre, som sa seg villig til å svare på noen spørsmål. Og med tidlig tilgang til musikken, som ikke er hverdagskost her i huset, snakker vi ferskvare og en mulighet for Heavymetal.no til å dytte på plass info og oppfordring om kjøp FØR release. 

Bilde, fotograf: Oda Agnore Skattum

Anmeldelse kommer litt senere i dag.

Art Of Deception@Facebook

 Selv om Art Of Deception har eksistert en tid er det trolig en del som ikke vet så mye om dere. Har dere typisk en fastfood-versjon av forhistorien? Hva gjorde dere før dette? Eller er dere såpass unge at Art Of Deception er det første bandet som er verdt å nevne?

«Fastfoodversjonen av forhistorien vår er at vi som 14-15-åringer lagde et band og har vokst mer og mer som musikere og mennesker sammen. Vi ga ut en EP som man hører er full av kviser og testosteronproblemer, men endelig føler vi at vi har etablert oss som band både musikalsk personlig.»

Sindre sikter til ep-en som kom i 2013, og jeg nevner debutskiva (‘Shattered Delusions’) som kom for et par år siden.

Jeg meldte inn nyhet på bandet sommeren 2014,
jeg er usikker på om jeg hadde noe før, grunnet serverkrasj,  men hva anser dere at bandet har oppnådd så langt? Fire år, to skiver…

«He-he, som du sikkert ser har vi slettet de låtene som lå på lenkene du har delt fordi det ikke føltes bra nok for det som etter hvert har blitt vår standard produksjons- og låtmessig. Så langt har vi gitt ut en EP, en plate og nå kommer neste plate til sommeren. Ellers har vi egentlig vært et band som har hatt fokus på konserter og har fått spille en del fete giger sammen med fete navn. Jeg vil blant annet nevne at i år var vi på tur med Nile og Terrorizer i tillegg til at vi gjorde et par giger med Insomnium en måned etterpå.»

Det er ganske så ekstremt det dere presenterer nå med dette nye albumet, mye hardere enn forrigeskiva, debuten. Hva skjedde? Eller er det ørene mine som begynner å bli fulle av hår og mose, og at det ikke er så stor forskjell?

«Det som skjedde er at nå er produksjonen og låtskrivingen akkurat som vi hadde planer om med den forrige. Forrige plate ble spilt inn bare analogt (minus teipmaskinen), og det ble et mye mer organisk lydbilde. Med denne plata føler vi at vi endelig traff med hvordan alt skal høres ut.»

Denne nye skiva virker også å være mer gjennomarbeidet, både på arrangering og at dere har modnet litt. Hvor synes dere selv utviklingen har vært tydeligst?

«Vi har nok opparbeidet oss litt erfaring i løpet av de ydmyke 6 årene vi har kjent hverandre. Litt mer erfaring med å skrive låter og litt mer erfaring på instrumentene våre. For oss er utviklingen helt klart tydeligst i selve spillingen. Det er tightere og mer definert.»

Og de røffe detaljene. Hvor ble denne spilt inn? Jeg mener dere fortalte at mye var gjort selv? Og at dere da ikke sitter med studiogjeld 😉. Og hvorfor valgte dere dette? Var det i kortene hele tiden, eller var det kostnader som presset fram å gjøre det selv?

«Vi spilte inn trommene i Heia nær Jørpeland i studioet til Fellow Patron, men resten gjorde vi på soverommet mitt. Alt av gitar, bass, vokal, you name it! Grunnen til det var først og fremst kostnader. Den forrige plata brukte vi alt for mye penger på, så med denne tenkte vi å kjøre budsjett. Det positive med å gjøre dette var at vi kunne bruke god tid på å naile tagningene og hvilken lyd vi ville ha. Nå skal det sies at Martin Skar Berger hos Norsk Lydstudio er magikeren bak hvordan det høres ut. Fy faen for en dyktig kar!»

Coveret er jo et skue, hva i all verden vil dere fortelle med det? Eller var det kunstneren som fikk en die fra dere, et hint, og frie tøyler? Og hvordan er tittel knyttet til bilde?

«Platecoveret ble gjort av en kar som heter Gustavo Sazes som har gjort ting for blant annet Machine Head. Vi sendte over noen tekster til han og fortalte han hva plata handler om, så fikk han kunstnerisk frihet til å komme opp med et motiv. Så var det litt frem og tilbake og til slutt kom vi i mål.»

Rob Mules, var det de eller dere som tok kontakt? Og hvordan fungerer det? Selskapet er jo lokalisert ganske langt nord, er det et problem?

«Vi tenkte at vi skulle prøve å gi ut denne plata på et annet plateselskap enn sist, og vi var i kontakt med flere selskap, men Rob Mules var de som virka mest gira på det vi hadde å presentere – og vi vil ikke ende opp på et selskap der vi blir skubba til siden bare fordi vi ikke drar inn like mye penger som hovedbanda på labelet. Det føles ikke ut som et problem i denne tidsalderen der alt foregår på nett uansett.»

Nå er jo Einar på trommer ganske opptatt, er dere fokusert nok på Art Of Deception framover og har det i første rekke? Eller er det snakk om å trikse til og tilpasse når andre ting skjer/krasjer?

«Art of Deception kommer alltid til å være hovedfokus, men vi har alle en del andre ting som kan kræsje med planen til Art. Til nå har det ikke vært noe særlig kræsj, men vi vet alle at Art er hovedprioritet.»

Det er en melodisk nerve i mye av det dere lager, men det er en overbalanse av det harde, røffe. Hvor er det hjertet ligger? Er det ett av disse ytterpunktene som favoriseres? 

«Vi er veldig glad i veldig mye forskjellig type musikk, men det er nok med det veldig harde vi samles på en fellesnevner, så det er nok der hjertet ligger for dette prosjektet.»

Tekster, hva skjer der? Tematikk som bandet vil fremme? Eller er det i hovedsak musikk og råskapen, liveframføringen, som står i bresjen? Noen band er jo tekster og budskap først, og bruker musikk til å fremme dette, andre har tekster som et typisk nødvendig onde, andre noe midt imellom.

«Som det alltid har vært er jo liveframføringen det som står oss nærmest, men denne plata handler om mental helse og hvordan ting kan forandres oppi nøtta.»

Hva er favorittene deres på skiva? Låtene som gjerne går på repeat? Og hvilke faller litt bak? Og hvorfor? 

«Det var et kinkig spørsmål. Favorittlåten min på plata er nok The Fire Inside på grunn av sluttpartiet. Det er nok fordi det minner meg om mitt favorittband. Jeg syns vel egentlig alle låtene faller litt bak ;)».

Aiaiai.

Øving da? Øver dere mye? I dag virker det som om mange band øver helt annerledes enn det man gjorde før, ukentlige møter på lokalet med kaffe og brus 😊 Folk møtes online, rett før giger, øver inn før en skive, hva med dere? Er øvingsaspektet viktig? Brukte jeg nettopp ordet øve seks ganger i ett spørsmål?

«For oss er øvinger viktig både for å holde repertoaret ferskt i minnet og for det sosiale med hverandre. Bare fordi vi begynner å bli eldre tror jeg vi alle har godt av å henge med hverandre og bare prate. Derfor prøver vi å få til øving to ganger i uken (selv om i det siste bare har blitt én :)). Dessuten er det på øvingene selve låtskrivinga skjer i plenum. Det er ingenting bedre å skrive et fett riff sammen som vi alle får et rush av!»

Hva skjer framover? Når skiva er ute, konserter plottes, vil det bli storsatsing? 

«Nå fremover skal vi spille litt konserter i nærområdet, og vi har en del planer om å gjøre litt mer rundt om i Norge, Europa og andre plasser. Vi sitter og er klare for satsinga!»

Tips om releaseparty sammen med Vorbid på Tribute i Sandnes 29. juni!

Man lefsetakker og geitebukker for tiden dere hadde å avse, lykke til framover folkens!!! Og er det noe dere vil spytte ut, hate, elske, rose, klapse til, her er en fantastisk plass å gjøre det på:

«Takk for at du ville ta en prat! Vil bare få ut at plata vår Path of Trees kommer ut 22. juni på Rob Mules Records, og hvis du liker dødsmetall, gi det et lytt!»