Alle foto: Lars Normann, til høyre: TGE

Oppmøtet på Brygga var ganske så bra, og selv om det var en flott adskilt lufteplass, var lokalet der det skjedde godt befolket i store deler av tiden. Her snakker vi ideologi, folk som elsker musikk og som vil skape noe lokalt. Og det klarte de til fulle, mye takket være et takknemlig publikum, og selvsagt av ildsjelene som har lagt igjen en del timer i forkant.

Risør som by er jo liten, men det er veldig kjedelig at folk fra de omliggende byene og tettstedene ikke beveger seg når det skjer noe. Det ser jeg en del av. Noen steder har et bra publikum, men ofte ser jeg lite til andre kjente ansikter. Det ER ikke langt fra Kristiansand til Mandal, fra Arendal til Lillesand, fra Grimstad til Risør etc. Så få ræva opp av sofaen folkens, denne kvelden beviste jeg at det er mulig selv om man har et tett skjema. Straffen kommer nå, sent søndag kveld, hvor kroppen både er utslitt og ikke helt klart til å snu døgnet mot morgendagens nattskift :).

Det er naturligvis ikke å forvente at det er et gedigent Pa-anlegg eller svære lysrigger på et slikt sted. Lyden var ok den, litt sparsommelig trommelyd, men utover det fungerte det bra.

Jeg er ikke veldig flink til å falle for band som spiller coverlåter, og det gjorde TGE. Jeg synes også de til en viss grad var litt statiske i å tolke noen av låtene. Kunsten som coverband er jo at man skal dekke et bredt spekter av stiler, og da bør man plukke litt mer konsentrert enn det TGE gjorde tror jeg. De fikset en del, mens noe falt gjennom. En låt som Even Flow fra Pearl Jam fløt ikke spesielt, mens de for eksempel hamret ut en veldig bra versjon av Ragas ‘Noen Å Hate’. Jeg er mye mer keen på band som lager egen musikk, og selv om det ikke veltet min verden, var det mer spennende å følge de par egne sangene de presenterte. Jeg husker dessverre ikke titler, men noe av det de sydde sammen fungerte kult. 

Åpnet kvelden gjorde Son Of A Shotgun (bilde), enmannsbandet til Ivan fra Blood Red Throne. Og for en mann! Ha-ha. Jeg lo litt, humret tidvis, fant foten på mye og lot meg imponere på hvor lite ydmyk han er, hvor mye han driter i janteloven. 

Konseptet han kjører, at han spiller og synger alt inn på tape, og spiller trommer med greia på anlegget; er dette så innovativt at det rett og slett er første gangen noen har gjort noe lignende? Det krever sin mann for å sitte og styre skuta slik, alene og med baller på størrelse med appelsiner.

Jeg opplever Ivan som en som har en innebygget adrenalinpumpe med ødelagt doseringsventil. Det er all in, all the time :). Han er flink, spiller kjapt og tungt, led litt under denne litt svake trommelyden, det ble mye cymbaler, litt lav lyd på musikken som akkompagnerte ham, men alt i alt var det en sprek, merkelig og sprek, opplevelse. Coverlåten av Belinda Carlisle traff meg midtskips, argh! Haha. Huff. Da tenker jeg låtvalget, ikke nødvendigvis på de extreme trommene Ivan smurte på toppen ;). Jeg er imponert over Ivan, han vet hva han vil. Dette enmannskonseptet ser nå ut til å være historie da han har knyttet til seg flere musikere, og hvor jeg mener det var snakk om å havne som sekstett. Snakker om utvikling, fra en til seks :).

Backbone bestod av tre karer (jeg mener å ha lest at de var en kvartett, mulig det var snakk om frafall denne kvelden?) som leverte variert kost, og hvor bassist Kenneth var en av arrangørene for metalkvelden. Musikken svingte i stil, fra de tyngre greiene, til låter som vippet nedover til rockesjangeren. Bestanddelene var sementert i en stonertype hardrock, og metal, men som nevnt var det en varierende grad av innspill av andre stiler. 

Det jeg likte likte jeg godt, mens et par låter ble litt uinteressante. Uten at jeg husker hvilke. Men det som slo meg var at vokalist og gitarist var svært flink. Han hadde en stemme som ikke nødvendigvis var superknall, men hans person, smittende engasjement og scenepersonlighet, utgjorde en stor del av bandets backbone. Måten han var totalt engasjert i trakteringen av gitaren, at den nesten var en forlengelse av ham, var en konstruktiv effekt. Trommeslager bygget seg greit opp utover konserten, men var nok det elementet som var minst på hugget, jeg hadde gjerne sett mer attack, litt mer gnist.

Underwing er jeg dypt imponert over. De har ikke bare blitt et sviende bra liveband, de bygger det hele på noe som ikke ligner på noe annet. Elementer av andre artister? Absolutt, men de har rett og slett skapt seg noe eget. 

Jeg har fulgt de en tid, og sett mange konserter, dette var  den første jeg har sett etter at de ble kvintett. På scenen på Brygga, som var litt knapp til et band med fem musikere, sloss de godt om oppmerksomheten, mens gitarist Magnus trakk det korteste strået og ble skviset litt :). Han er en fabelaktig sceneperson, alltid sprudlende og spillekåt. Derfor var det litt rart å se ham litt i bakkant. Og med gitarkamerat Thomas er Underwing utrolig godt sikret i denne avdelingen. Ny bassist virket å være en kongefyr, smilet mye, var type kjempeglad for å være på scenen helt til siste slutt, og spilte frekt fett! Det å holde noen av de progressive bassgangene der på edge, det er garantert ikke lett. Trommeslager Joachim er fantastisk flink, og sammen med Jesper utgjør han en solid grunnmur for bandet.

Vokalist Enyeto, som altså har gått fra bassistvokalist til vokalist, klarte den bevegelsen bra. Vel synes jeg han myste litt bort på bassen noen ganger, he-he, men han har klart det ikke alle i en lignende situasjon fikser, å vite hvordan han skal oppføre seg å scenen, og hvor han skal holde hendene. Han var nok litt tidlig ute med å feire konserten denne kvelden, men det er noe med det å spille sist på en slik dag. Han leverte uansett fett, og selv om han kanskje ikke var helt der i å kontrollere den sårheten han er så flink til, ble konserten nok en oppføring i seiersrekken de har i min bok. 

Ny låt ble spilt, det er altfor tidlig å mene noe om den, og alt det tidligere materialet til Underwing har jeg kommet i mål med etter timer og timer i lyttekroken. Jeg gleder meg til ny musikk, det skal etter planen dryppe låter hist og pist framover. 

Underwing fikk folk med seg, og det var godt med liv helt opp mot klokken to, når de kjørte Rage Against The Machine-coveren de pleier å dra, Killing In The Name. Som for meg ikke utgjør en trussel på noen måter. Jeg så vel Rage i Kristiansand en gang, men jeg er nok litt for gammel til at den bølgen traff meg.

Jeg stiller igjen jeg, om gjengen i Risør syr sammen en ny metalkveld, og om det passer med jobb og hverdag. Og jeg har plass i bilen som oftest, så hiv deg på om det er en åpning i kalenderen neste gang. 

Tusen takk for at vi kunne komme!!!! Det eneste jeg angrer er vel at jeg ikke lot skjegget bli hjemme, ha-ha, ble noe mye oppmerksomhet gitt.

Bilder under: to første er Backbone, resten Underwing